Hei igjen!
Hver bidige uke kommer vi alle borti små hendelser eller situasjoner, som man må ta grep og ordne opp i. Tidligere, gikk det sjelden en kule varmt når slikt oppstod. Jeg kalte det utfordringer og ikke problemer, og løste det på strak arm. Slik fungerer det dessverre ikke i dag.
Jeg har på en måte mista litt trua på meg selv, og ikke minst mista mye av pågangsmotet mitt. Når den dårlige helsa tok tak, og jeg ikke lengre hadde de faste rutinene rundt meg på jobb, skjedde det noe. Før var jeg problemløseren, hun som hverken grudde seg til krevende kunder eller rundene i helsevesenet med det som skjedde med datteren vår. Nå har jeg altså mista grepet, er skikkelig ute av trening, og den usikkerhet som har oppstått, tar til tider veldig mye plass i hverdagen min.
Bjørn Erik har alltid vært min store støttespiller, og gjør veldig mye i sammen med meg eller for meg. Nå som han derimot reiser mye, er jeg helt nødt til å ta det selv og det skulle jo bare mangle. Derfor har de siste dagene vært litt tunge, for jeg har ikke dreisen på det her lenger, det tar mye energi.
Den største utfordringen min nå, er å få tak i hormonene til Mille. Hun har nå gått tre dager uten, rett og slett fordi leverandøren til apoteket har gått tomme for råvarene de trenger. Nå som Mille er den eneste i Rogaland og en av veldig få generelt i hele Norge som trenger disse, står det hele litt i stå. Jeg tror heller ikke hun som tok i mot bekymringen min rundt dette i forrige uke, helt forstod hvor viktig dette er for Mille. Etter gårsdagens møte, ble det gudskjelov fortgang i prosessen, men jeg skammer meg på hvordan det ble løst. Tidligere hadde en slik sak rusta meg opp til kamp og jeg hadde hivd meg rundt og funnet alternative løsninger. I går endte jeg altså opp med å begynne å grine, ja på apoteket blant folk, fordi jeg følte meg så fortvila og rådvill. Jeg ble plutselig så redd for å ikke klare å fikse det her for Mille, med tanke på hvor mye vi i forkant har kjempet for dette, så lufta gikk rett og slett ut av meg.
Hva er det som skjer? Hvor har det blitt av gnisten i meg til å håndtere slikt? Ikke veit jeg, men jeg kjenner at alle små humper på vår sti, blir så mye større for tiden. Jeg har mista mye av selvsikkerheten min, og det gjør vondt. De trygge rammene ved det å ha en god helse og ikke minst godfølelsen rundt det å bidra i samfunnet i form av en jobb, er borte, og jammen forsvant ikke mye annet viktig også…
Hilsen en tankefull Nina…
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
Sende kraft å styrke til deg fra meg🙏🏻❤️
Her kommer en stor god klæm <3 Livet er ikke for amatører pleier pappa å si og jammen har han rett, men det blir bedre, det pleier alltid det. Til en løvemamma fra en annen løvemamma <3
Det å bli alvorlig syk er livs-endrende. Det er viktig å huske det er greit å bli lei seg og å ha en sørge reaksjon på det. Når jeg fikk min diagnose prøvde jeg hele tiden å holde hodet oppe, selv om jeg følte meg dritt, og det først når jeg tillot meg å sørge for det livet som ikke lenger kunne være, at jeg kunne gå videre. Jeg anbefaler også å ta kontakt med foreninger der det er andre pårørende. Folk som har vært syke lenge har ofte gode mestringstips som hjelper å håndtere sykdommen og gi mere overskudd.
Selv om sykdommen påvirker deg i alt akkurat nå så er du ikke din sykdom. Det er ikke sykdommen som definerer hvem du er som person. Den endrer kanskje hva som er mulig akkurat nå men det er mange sider ved deg som ikke har noe med sykdommen å gjøre: f.eks at du er mor, at du er modig nok til å farge håret som du vil, at du er glad i dyr osv. Se sykdommen som en styrke i din personlighet: alt det du klarer på tross av at du er syk, istedenfor alt du føler du ikke mestrer. Det finnes fordeler i sykdom også selv om det er vanskelig å se: for eksempel at du etterhvert vil sitte mere pris å mestre vanlige ting enn andre, og kanskje med tiden kan finne lettere lykke i de små ting, og leve lengre på gode opplevelser/turer.
Jeg finner alltid mye støtte i en gammel nyttårstale skrevet av Espen Olafsen: http://www.dagbladet.no/magasinet/espen-olafsen-pappa-du-er-min-konge/66423514
Han skriver om hvordan man må finne håp og styrke i det livet man har, og slutte å sammenligne seg med andre/sitt forrige liv. Først når man aksepterer det man er/har så kan man gå videre. Når man blir syk blir det viktigere å finne lykke og mestring i de små ting.
♥️♥️♥️♥️ Tenker masse på deg/dere. Klemmer i fleng .♥️
Nina, ikke no`gøy å lese at du føler det sånn for tida! Husk at fuglene bytter på å fly først når de flyr i flokk, fordi motstanden er størst for de som fyr forran i V formasjonen. Du har gitt så mye til så mange i så lang tid, ikke rart at du også kan gå litt tom og at humpene i veien din også kan føles tunge……. Når jeg tenker på deg på tida vi gikk i korpset og på skole sammen, husker jeg deg som en energibundt av få, en humørspreder og fargeklatt. Sånn har du bidratt med å lyse opp dagene mine de siste årene på sosiale medier også, med dine engasjement, familien din, hårfargene dine. Takk for alle bidragene dine! Klem Cecilie
Stå på videre kjære deg!!
SEnder en stor klem over til deg….
Kjære sjønne nydelige deg. Å få ein sykdom ssom endre heile livssituasjonene esje någe lett og spesielt m tanke på det rivhjernet du var og alle de endringene i livet, men eg vil at du ska vida at bloggen din hjelpe meg i min kverdag eg hadde verdens beste jobb og har gått hjemma snart i 4 år og vett at eg aldri komme i jobb igjenn men å lesa og følga deg på bloggen og her på FB gir meg et push te at eg kan klara litt mer sjønne frustrasjonene over å ikkje kunna klara alt som man gjordet før heldigtvis så har eg og ein fantastiske mann så har full forståelse for at eg ikkje e som før så der kjenne eg meg heldige som deg. Men vit dt at dårr e garantert mange rundt deg så beundre deg for alt du gjør for dine rundt deg de naærmeste som venner. Håpe du aldri slutte med bloggen din den e et høydepunkt i kverdagrn min og har eg ein fæl dag så får du alltid meg te føla meg litt bedre å kjenna på dt at dårr e alltid de som har dt 1000 ganger verre enn meg.
Store goe knib fra meg
Marianne: Wow, tusen tusen takk for alle de gode ordene. Ble lysere til sinns med en gang. Jeg tror nok jeg bare må ha på plass et par ting for Mille og meg selv, så vil skuldrene senke seg betraktelig. Selv om jeg av erfaring, vet det kommer nye utfordringer med vesla våre hele veien, blir jeg nok aldri vant til det. Når det kommer til meg selv, må jeg bare få kommet meg på rehabilitering, så jeg får lært meg noen triks på hvordan jeg bedre kan håndtere alt. Det går seg nok til skal du se <3
stavangerinmyheart: Tusen takk, det varmer <3
Solfrigg: Alltid <3
Cecilie: Wow, du er jammen meg ei raus dame! Vel, det har jeg vel alltid følt om deg ? Tror det skal skal bli godt med en ferie nå, ha begge mine fine helt for meg selv. Gleder meg mest til to uker på øy hvor det er ulovlig med motoriserte kjøretøyer. Smaken av sol og varme, og meg nedgravd i gode krimbøker…
Tusen takk for oppmuntrende ord og fortsatt god sommer min venn ?
Inger: Så sant så sant, Inger. Her kommer du med mange kloke ord. Regner med at tankene til slutt er med på handlingene etterhvert, det er i alle fall det jeg håper på ?
Laila: Hjertelig takk ?
ladyaugust: Tusen takk for godord. Pappaen din er en klok mann? Jeg tror rett og slett jeg trenger en lang ferie nå, og tenk, for en gangs skyld er den ikke så langt unna. Tre uker i rolige omgivelser, i selskap med noen av dem jeg elsker ?
Grethe Helen Dahl:???