God morgen, kjære dere.
Nå jobbes det på spreng med å få mobilversjonen min på bloggen opp å gå igjen, men nå har designeren min i alle fall gjort det mulig for dere å lese den normalt. Jeg er sjeleglad for at Silje Lien tar seg tid til å rette opp i kaoset, for som jeg har nevnt tidligere, design og koding er altså så komplisert og vanskelig for oss som ikke har vært borti det før. Året mitt på EDB skolen i fra steinalderen hjelper lite her, for man må holde seg konstant oppdatert på utviklingen. Designet som fungerte for kun noen dager sider, er helt krasja i dag, så det er godt jeg har gode folk med meg på laget.
Mange lurer nok på hvordan det går med minstejenta vår Mille (11), som for to måneder siden begynte på hormoner for å stoppe veksten hennes, les gjerne her. Vi var jo ganske så kokte i hodet på den tiden, etter den evig lange kampen for å få dette godkjent. Selv om vi var sjeleglade over å ha fått det til, visste vi jo ikke hvordan kroppen til Mille ville reagere. Lista over bivirkningene var lang og vond, og var det noe jentungen vår ikke trengte, så var det flere utfordringer.
Rett før Mille begynte på medisinen, ble storebror Pelle syk. Han jobber i barnehage, og akkurat da var omtrent alle syke. Mille var nestemann, og ble så dårlig at vi i en liten periode var nødt å kutte ut pillene hennes. Hun gikk ned syv kg, og brukte lang tid på å komme seg, og da turde vi rett å slett ikke å gamble på medisiner som ofte ga kvalmende bivirkninger. Etterhvert som hun ble bedre, begynte hun derimot igjen, og det gikk som en drøm. Vel, helt til apoteket ikke lengre klarte å supplere oss produktet. Medisinene til hele 2500,- i mnd, var ikke å oppdrive, så igjen så det mørkt ut.
Det ble dessverre igjen noen dagers pauser uten, men så klarte apoteket å hoste opp en annen leverandør. Samtidig fikk vi godkjent medisinene på blå resept, så da gikk alt på skinner igjen. Hver kveld presis klokken åtte, skvetter hele huset opp av alarmen på Mille sin klokke. Da skal pillene tas, og det fungerer perfekt. Lyspunktet i livet vårt, 11-åringen vår, har allerede rukket å bli 172cm flott, og vi foreldre med henne venter i spenning på hvorhen dette bærer ❤
Akkurat nå har Mille fått det for seg at hun skal ta bussen aleine til byen. Jeg tilbød meg å ta den med henne, siden hun synes det er så stas, men neida, jeg må ta bilen. Der forsvant hun, så da er det bare å henge seg på. Gladmaten, here we come!
Ha en fantastisk lørdag dere!
Klem Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
#mammablogg #barn #hverdag
Ååå Nina. Du er ei skikkelig hønemor. Du er ei flott dame og du har en aldeles nydelig familie. Du skal være stolt av deg selv og familien din.
Mille er ei nydelig jente. Jeg har fulgt bloggen din fra dag 1 og jeg kommer til å følge deg så lenge du har bloggen her. Du skriver bånn ærlig. Å det setter jeg stor pris på. Du forteller slik livet er og legger ikke to og to i mellom. Det står det respekt av.
Du og Kristin er mine favorittbloggere. Tusen tusen takk Nina for at du er du. Mange gode klemmer til deg, Mille og resten av familien👍🏽👍🏽👍🏽❤️
Det var høyt for en 11-åring, ja. Er det arvelig? 172 er jo en veldig fin høyde å ende på, da. Det kan jeg skrive under på – for er akkurat så høy selv 🙂
Julie – Når 3 blir 5: Heihei. Ja, nå er hun og jeg like lange, men hun har nok ikke stoppet å vokse riktig ennå. Bruken av hormonene skal sette i gang puberteten og da vil forhåpentligvis stagnere på vekst.
Ja, Sotos Syndrom er arvelig. Det er 50% sjanse for å gi det videre.
Eva Veronika: Åhhh, så kjekt å høre. Nå ble jeg varm om hjertet, tusen takk for gode ord <3