Ferie for meg, er ofte å finne fullstendig stillhet og ro. Ikke misforstå, jeg elsker å bli varta opp av servitører liggende på solsenger i skyggen skuene ut på folket og livet, men av og til, eller faktisk veldig ofte, er det beste å bare være oss. I går hadde vi en sånn dag, da var det bare oss.

Jeg tror Bjørn Erik nevnte det hver bidige time:”Er dette mulig? Tenk at det fortsatt finnes slike perler. Det er akkurat de her minnene jeg vil bevare og ta med meg hjem”.

Vi valgte å ta strandpromenaden til venstre denne dagen. På to år har også denne delen blitt utbygd med snaisne tiltrekkende beach klubber, så vi måtte gå et stykke for å finne akkurat det vi lette etter. Den perfekte lille stranden dukket opp etterhvert. Helt utenfor rekkevidden av et eller annet musikkanlegg, nesten helt fri for selgere og her var vi til tider nesten helt aleine. Vårt medbragte og nyinnkjøpte telt med garantert 2×2 m skygge under, ble satt opp for første gang, og jeg kunne ikke vært lykkeligere.

Det var virkelig verdt å svette litt ekstra for de her øyeblikkene. Det å bære på to blytunge ryggsekker (da later jeg som jeg er med i 71 grader nord) var no problem. Jeg visste jo uansett at når dagen var på hell og vi skulle rusle hjemover, ville vekta være halvert og temperaturen en helt annen.

Det tar alltid litt ekstra tid å komme seg hjem. Døsige etter ni timer i sola og nok en amazing solnedgang, blir det til at vi stopper gang på gang og tar innover oss livet. Middagen spises i badetøyet, og desserten som består av pannekake med sjokolade og banan inntas de siste meterne hjem.

Vi er helt ikke aleine om å nyte Isla Holbox på denne måten. Vi er alltid mange som fornøyde vender nesa vår hjemover fra stranda sånn i kvellinga. For å si det sånn, minsten Mille har ennå ikke klart å holde seg våken etter klokken ni, og i løpet av den neste timen følger vi andre som regel med inn i drømmeland. Gud som vi elsker dette livet, vi elsker så til de grader vakre Mexico ❤️

Vi bor midt i sentrum, og her er det en liten fargerik scene som det skjer en del ting på i ny og ne. I går feiret vi selvsagt kvinnedagen, og selv om vi ikke skjønte bæret av det som ble sagt eller sunget, stilte vi opp og klappet med der de andre klappet.

Holbox er og blir ekstremt Insta-vennlig. Uansett hvor og hva man tar bilde av, så blir det vakkert, så det er ikke få ganger man er tilskuer til at folk tar bilde av hverandre. Disse temaene går igjen: poserende med solnedgangen, poserende med krystallklart turkis vann i bakgrunnen, rompebilde (jeg bare ligger her på magen, mens den solbrune rompa mi så vidt stikker opp av vannet) og sist men ikke minst – ekstreme yogastillinger, mens jeg flekser alle muskler. Åhhh, da koser Bjørn Erik og jeg meg godt der vi ligger trygt og godt under stråtaket vårt, fri for all sol. Vi humrer og ler når grinete mann 30+- får streng beskjed om å ta alle bildene på nytt, for de var i følge fruen slett ikke bra nok.

Så var det oss da. Det er ikke til å stikke under en stol at det blir tatt en del bilder i denne familien også. Det er derimot noe snodig å skulle gå ut i vannet og ta bilder akkurat der hvor yogaparet i den minste bikinien ever og speedo nettopp har stått på hodet og holdt de rareste og vanskeligste posisjonene over lang tid. Så når Nina-mor tripper uti vannet i hel badedrakt med armer og bein, samt den store bøttehatten sin, så klarer hun rett og slett ikke å å la være å tulle og fjase. Da er det godt at den bedre halvdelen også er med på notene, og jeg tipper noen av tilskuerne også synes dette var helt innafor.

Glemte forresten å nevne lengre oppe her at de fleste er skikkelig solbrune, i motsetning til undertegnede som antagelig vil være like melkehvit når hun drar som når hun kom.

BE:”Gidder du å ta deg litt i sammen så jeg får tatt det nye profilbildet på Face som du ønsket?”

Me:”Sånn, bra nok?!”

 

Jippi, da er vi på nett igjen!

Ferie er ferie uten mobilen og 4G mener mange, men vi i familien Thorsen er vel ikke helt enig der. Vi elsker stundene for oss selv scrollende på skjermen, og jeg er jo i mitt ess når jeg får ta bilder av alt og blogge hjem om det etterpå. Vi visste at nettet her på Holbox er elendig, man kan kun bruke TelCel operatør, men ikke at det i rykk og napp forsvant helt. Vi løste de første dagene med å bruke en fjerde mobil med datakort i som vi delte på, men 6GB delt på tre var borte i en fei. Nå derimot har Mille og jeg fått hvert vårt sim-kort med TelCel, så da styrer vi bruken hver for oss.

Vi hadde som sagt en overnatting i Cancun. Der valgte vi beliggenhet fremfor komfort, og synes det var helt innafor å bo på Mex Hoteles, kun en rundkjøring unna bussterminalen vi skulle på dagen etter. Bjørn Erik hadde som sagt kjøpt bussbilletter på forhånd via selskapet ADO og alt gikk sånn nogenlunde knirkefritt. Må forresten få nevne at absolutt alle må bruke munnbind inne overalt, og man blir tatt tempen på. Det skjedde altså noe ubehagelig den dagen, siden jeg skrev at dagen gikk sånn “nogenlunde knirkefritt”. BE vurderte faktisk å ikke fortelle meg det, men når det tross alt endte bra valgte han å dele hendelsen. Han holdt altså på å bli rana for alle pengene våre på bussterminalen, og det hadde jo vært en så lei start på ferien.

Det er mange som spør oss om det er trygt å ferdes her i Mexico, om det er stor kriminalitet. Da svarer vi som sant er at man alltid må være forsiktig. Vi går aldri med smykker eller svinser rundt med dyre duppeditter, og vi porsjonerer opp cashén vi har, deler det mellom oss. BE kunne derimot fortelle at da avgangen vår ble ropt opp, og vi med mange andre stod i flokk og ventet på å vise frem bussbillettene våre, så skjedde det noe kjedelig. Han ble knuffa til, og en mann ved siden av han på andre siden, hadde plutselig hele hånda si nede i veska hans. BE reagerte derimot raskt, blikka han, og dro til seg veska. Han forsvant på nullkommaniks, gudskjelov uten noe fangst, stor flaks for vår del. BE er den eneste av oss som ikke har håndveske med glidelås på toppen. Det endte som sagt godt denne gangen, men han hadde tross alt akkurat vært i minibanken og tatt ut penger for ganske mange dager fremover.

Bussturen fra Cancun til Chiquila tok ca 2,5 time, og var så behagelig. Bussen var kjempefin, moderne med sikkerhetsbelte og aircondion, og for de som kan spansk, fikk man med seg dubbet Cameron Diaz på film også. 

Vel fremme i Chiqauila hastet vi avgårde til ferjen, og var så heldig å få plass på første ekspress båt. En ting er sikkert, Holbox har blitt mye mer turistifisert siden sist vi var her. Forrige gang vi tok ferjen, var vi tyve stykk på den, men nå var den stappa til randen.

Lykken var å endelig se vårt fine hotell igjen. Hotel El Pueblito er og blir et paradis. Vi er egentlig ikke avhengig av basseng, men Mille synes det er godt å slå ihjel noen timer her i ny og ne.

Åhhh det er så godt å være på nett igjen dere, endelig kan det snappes: ninasprell. 

Tenk, nå er vi her. Vel, ikke helt i mål, men alle flyturene, sikkerhetskontrollene, utfylte papirer og vaksinasjonsregistre, alt er nå et tilbakelagt kapittel.

Vi hadde gledet oss stort til den siste flyturen på 10,5 time fra Portugal til Cancun. Det er ingen hemmelighet at vi er i overkant bortskjemte takket være Bjørn Erik, for hele reisen foregår på business. Det har lite å si på de korte etappene, men på den siste overfarten er standaren helt klart noe annet. Jeg må derimot få hyle ut at vi på ingen måte har økonomi til å kjøpe business flybilletter, men BE er som sagt noe i overkant opptatt av sanke seg Eurobonuspoeng.

Eurobonuspoeng, kort fortalt: Flesteparten av poengene kommer ved veksling av Trumfpoeng. 200 Trumfpoeng blir 2700 Eurobonuspoeng. Vi bruker også Viatrumf aktivt. Vi prøver å handle konsekvent i butikker som benytter seg av dette. Mat, klær, diesel, reiser, restaurantbesøk, med andre ord så finner du muligheten overalt.

Bjørn Erik har ett kredittkort fra American Express som ved bruk av over 150 000 i året gir oss det som kalles en “companion ticket”. Det betyr at vi får reise med bonuspoeng 2 for 1 med Star Alliance, som er fly alliansen SAS er en del av. Siden vi også reiser med Mille, sparer vi opp 2 CT og reiser for halvparten av poengene det egentlig hadde kostet annethvert år.

For å si det sånn, Bjørn Erik bruker mye tid på å lese seg opp på disse tingene. Han er medlem av grupper som tipser om poengbruken og reiser, så derfor er vi så heldige som får reise ekstra flott. Når det er sagt så ble han nok litt skuffet i går. TAP Portugal business var nok ikke i samme klasse som vi har reist med før. Selve flyet var det ikke noe galt med, setene og hvordan de var plassert var også helt ok, men servicen og maten holdt ikke mål. Jeg ble faktisk litt sjokkert selv, for jeg tok betjeningen i å krangle minst tre ganger, og det var faktisk litt ubehagelig. De var lite til stede og trege med det meste, og som sagt maten rørte vi nesten ikke. Men, men vi kan egentlig ikke klage. Mille fikk ikke med seg det her i det hele tatt, hun hadde det helt konge i sitt eget hjørne, og BE og jeg flørtet og tullet over vin og en god gangster film. Det viktigste av alt var at vi fikk strekt oss ut, alle fikk seg en real hvil, og ingenting er bedre når man reiser så langt.

Vi kom oss altså vel frem, og all baggasje kom på et blunk. Jeg kom meg også helskinna gjennom tollen med mine Primula oster og knekkebrød (de før og etter oss ble stoppa og baggasjen grundig gått igjennom). En hyggelig kar fra “Cancun Shuttle” stod med skilt “Mr. Thorsen”, plukket oss opp på flyplassen og han kjørte oss rolig (så viktig for meg) frem til hotellet vi kun skulle sove et døgn på. Transporten var forhåndsbestilt og betalt, og det var ekstremt lurt siden vi hadde nada cash på oss.

I skrivende stund er min kjære ute og handler frokost til seg selv og minsten, jeg har jo som sagt knekkebrødene mine. Han har også ordnet penger da minibanken på Holbox ofte ikke er i bruk, og i tillegg har han vært på apoteket for litt Imodium.

Klokken tolv skal vi prøve noe nytt. Da skal vi ta buss herifra og til ferjen som skal ta oss over til paradiset vårt. Bussbillettene er også forhåndsbestilt og betalt, ADO, faktisk på spansk nettside. Han mannen min er altså helt rå, så dette blir spennende. Her var det masse penger å spare (ca. 1300,-), så jeg nølte ikke et sekund når han luftet dette.

Nei, da skal jeg komme meg i klærne dere og finne frem 50 faktoren. Vi ligger seks timer etter dere, så her er dagen ganske så ny. Vi har forresten ikke noe jetlag. Selv om alle sov på flyet, fikk vi mye søvn i natt også, så dette er rett og slett en drømmestart på ferien.

Eventyret er i gang, nå kommer vi, Mexico!

Denne ferien har det vært ekstremt mye uro rundt. Den har blitt kansellert i hytt og pine av flyselskapene, men etter mye om og men er vi på vei. Ikke til Puerto Vallarta i Mexico som først ønskelig, men vakre og trygge Holbox som vi kjenner godt fra før av.

Reisen er som sagt endelig påbegynt. I skrivende stund sitter jeg og nyter en velsmakende lokal vin på flyplassen Lisboa i Portugal, og om ikke så alt for lenge starter vi på siste sjarmøretappe på hele 10,5 time. Det er derimot ikke synd på oss, for takket være Bjørn Erik får vi nok en gang oppleve å reise business, og bare det i seg selv er jo et eventyr. Må derimot få skyte inn her at vi normalt sett ikke har råd til slike flybilletter. De er hanka inn via Eurobonus poeng, noe jeg tenker å skrive om i et seinere innlegg.

Jeg er forresten allerede litt høy på livet, for i Brüssel stod jeg plutselig ansikt til ansikt med selveste skuespiller Joaquim de Almeida. Han skulle på samme fly som oss, og jeg holdt altså på å dø der og da. Vel, nå må jeg faktisk nevne at jeg stort sett har sett han i roller hvor han er en skikkelig “bad ass”, skikkelig ufyselig, men dere som skjenner meg vet jo at slike opplevelser er ganske så spektakulært for meg.

Nei, nå må vi avgårde igjen dere. Vi får skrives igjen i Cancun, og hvis ønskelig så er det bare å henge med på snap :ninasprell eller Instagram: nthorsen. Har meksikansk sim-kort, så alt blir dokumentert, thihiiii.

Verdens beste reiseleder, han ordner alt!

Lurer på hvor lenge denne sunnheten vil holde…

Omg, belgisk sjokolade må jo være verdens beste.

Wow, Joaquim de Almeida!

Tenk at vi holdt på å miste en hel dag på favoritt stedet vårt Isla Holbox fordi min kjære mann hadde glemt å stille tilbake datoen på klokka!

Vi trodde det var vår aller siste kveld dagen i forveien, så den ble derfor tilbragt loffende rundt på stranda langt etter solnedgang. Vi ville utnytte hvert bidige minutt, så vi skiftet ikke til middag, men ble ute og koste oss til det var på tide å dra tilbake på hotellet for å pakke. Veldig vemodig, for innerst inne var vi på langt nær ferdig med dette paradiset. Seks dager ble så alt for lite på denne perlen.

På avreisedagen stod vi tidlig opp og ordnet oss, fikk på joggesko for første gang på lenge og dro for en siste frokost på det gjestfrie hotellet. Bjørn Erik hadde for en uke siden bestilt henting av oss på andre siden av ferjeleiet, og sendte en melding til sjåføren for å forsikre seg om at han for lengst hadde begynt å kjøre fra Cancun for å møte oss. Det hadde han ikke. Bjørn Erik ringte han derfor opp, og fortalte fortvilende at vi nå var på vei til ferjen og at vi synes det var fryktelig dumt å måtte stå i over to timer å vente på han. Sjåføren forklarte da igjen at vi ikke hadde bestilt henting før dagen etter. Dagen etter? Nei, avtalen var at vi skulle hentes denne dagen her, det stod jo på mailen også. Sjåføren stod på sitt og var helt enig i datoen, men hallo, det er ikke før i morgen, mente han. Bjørn Erik ser på mobilen sin, og forstår ingenting, helt til det går opp et lys for han. Han spilte Candy Crush Saga kvelden i forveien, gått tom for liv, og stilt datoen frem et døgn for å jukse til seg fem nye liv. Han hadde derimot glemt å stille klokka tilbake igjen. Djiiiisus, så flaut! Vi hadde altså gjort oss klare for avreise en dag for tidlig!

Vi lo så vi grein der vi satt og ble selvsagt også kjempeletta. Tenk at vi skulle få lov å være her en hel dag til. Vi savna nemlig allerede alle hundene på Refugio Animal Holbox og hadde heller ikke fått gjennomført padleturen vi hadde hatt lyst til pga for mye vind, så vi formelig jubla der vi satt.

Det ble et herlig gjensyn med hundene igjen. Denne gangen gikk vi ikke tur med noen av dem, det var for varmt, men satt et par timer bare å koste med dem etter tur. Snakket med de frivillige, som vi forøvrig fikk vite var hele seks stykker i tillegg til to veterinærer. Det var en veldig spent stemning blant dem i dag, for det skulle avgjøres om en av hundene, Ciricote, skulle få lov å reise til sine ny eier i Finland. Jeg tror faktisk det gikk i orden, for jeg følger Instastoryen refugio_animal_holbox hver dag, og har ikke sett den hunden der på lenge 🐾

Dere kan tro kameraet gikk varmt når vi tuslet rundt i gatene på Holbox. 

Et varmt og etterlengta gjensyn.

Han her hadde antagelig hatt en diagnose hvis han hadde vært et menneske. Han klarte nemlig ikke å slappe av, var nødt til å bli kasta ball for i ett sett.

Og der kom tårene…igjen. For hun dama her, kom innom hver bidige dag i ferien sin og hentet den skada hunden her. Trillet henne ned til sjøen og la henne på et teppe der så hun fikk kjenne på vinden og se på livet der. 

Det var ikke uvanlig å se malte portretter på husene. En hyllest til tildligere familiemedlemmer, han her var tidligere en telegraf. 

#refugioanimalholbox #mexico #holbox #helpdogs

Tenk at vi for kun to uker siden fortsatt var i Mexico. Vi skulle på Wrestling (les gjerne her) og gledet oss som små unger. Lite visste vi hva som ventet oss og resten av verden der hjemme.

Det går ikke en dag uten at vi fortsatt lengter tilbake til det stedet vi hadde det aller fineste på under turen vår. Isla Holbox har blitt vårt nye paradis, og vi er overbevist om at vi innen tre år er tilbake igjen.

Vi elsker å være på sjøen, så når Bjørn Erik fikk tak i en kar som kunne ta oss med på tur helt alene, var vi ikke seine med å takke ja. Vi hadde som mål å få se et par eksotiske fugler, men ut over det så vi bare frem til å få litt vind i håret.

Jeg har alltid elsket å være i båt, vel for uten om de fellesferiene jeg ble bundet fast i masta på seilbåten vår som liten når det var uvær, men på tur den dagen her var alt perfekt.

Første stopp var en liten øy med en utkikkspost ned på en strandtupp full av forskjellige fuglearter. Gjett hva jeg fikk øye på da dere? En enslig flamingo! Jeg visste på forhånd at flamingoene ikke var her ennå, de kommer alle tilbake i april, så dette var litt av en overraskelse. Min første ville flamingo, og jeg var i ekstase.

Deretter gikk turen videre til en annen liten øy, også en slags turistattraksjon, så her støtte vi på en hel del andre båter også. Ble forresten litt irri irri rattata der. Vi fikk nemlig beskjed om at vi alle måtte dusje av oss parfyme og solkrem hvis vi ville bade i den dyrebare og livsviktige lille ferskvannskilden der, men det ga folk blaffen i. Så forbanna trist, for dette var et helt unikt sted, som antagelig blir ødelagt pga oss mennesker. Det er litt rart det der, men vi mennesker elsker å feriere på urørte magiske steder, men vil ikke være med å bevare de, som her, hvor det eneste man ble bedt om var å ta seg en dusj først.

Jaja, Nina-mor fikk nå himla med øya mot en del av de som lata som de ikke så dusjen, og så gikk turen videre til nok et fugleparadis. Her var det tydelige grenser på hvor vi fikk lov å gå i land og ikke. Sperringer i vannet gjorde at båtene måtte holde seg langt unna land der fuglene hadde hekke- og spiseplassene sine. Vi fikk derimot gå i land på motsatt side, hvor trioen ene og alene opplevde noe av de råeste på hele turen. I det vi stod og speida utover hele øya oppi i et høyt utkikkstårn, landet det en gedigen ørn (les hauk) men en nyfanga sprellende fisk i klørne. Den stod altså få meter fra oss i alt sin prakt og storkoste seg med dagens fangst. Wow!

Se, en flamingo!

Jeg klarer ikke helt å skape den magien vi følte av å stå helt alene å iaktta alle disse forskjellige fugleartene, men jeg kan love dere at vi formelig holdt pusten, det var nemlig så flott.

Her skulle vi altså få bade i en forfriskende ferksvannskilde, og denne plakaten prøvde altså å få folk til å forstå hvor dyrbart dette stedet er. Det var det veldig få som tok hensyn til dessverre.

En som koser seg og nyter øyeblikket.

Hit, men ikke lengre! Det ekstremt store fuglelivet med hele 150 fuglearter må bevares.

 

Ser dere storken passer på redet sitt?

Et av feriens største høydepunkt var å få med seg at denne gigantiske ørnen (les fortsatt hauken) landet. 

#vinterferie #mexico #holbox #fugleliv #bevarkloden

Hei igjen, kjære dere 🇲🇽

Vi er ennå i Mexico, Cancun, og igjen dristet vi oss en tur ned til den gigantiske hotellsonen, nærmere bestemt “La Isla” som byr på mange restauranter og shoppingmuligheter. Vi går der en stund hånd i hånd alle tre, ser på livet og etterhvert finner vi oss et sted å spise. Et typisk amerikansk sted med burgermeny, Johnny Rockets. Hvis vi lukker øynene og hører på lydene rundt oss, så er det som å være på et travelt shoppingsenter i staten, og det blir altså så feil.

Vi diskuterer litt frem og tilbake på hvordan denne ferien har vært. Hva som har vært finest, spennende, uvanlig, nytt, og til slutt også hva vi kanskje ikke bør gjøre igjen. Vi skal helt klart ikke tilbake til Cancun. Store “all inclusive” hoteller er ikke noe for oss. Tro det eller ei, men vi liker faktisk ro rundt oss, og å bo såpass lite og koselig at man kjenner hverandre igjen til frokost, hilser på hverandre. Hvor vi etterhvert utveksler noen ord, og kanskje gir hverandre råd og tips, deler erfaringer.

Isla Holbox, er helt klart drømmeplassen vår. Selv om folkene der også ymter innpå at de synes det begynner å bli folksomt også der og veldig turistifisert. Det har kommet opp noen få neonskilt og blinkende julelys her og der for å lokke turistene til seg, men ennå er de fleste gatene små juveler. Da tenker jeg først og fremst på alle nisjebutikkene som ligger spredt rundt omkring, ikke med suvenirer eller “junk” med med flotte håndverk.

På Isla Holbox får man gå i fred. Det er ingen som roper eller drar i deg, som vil ha deg til å kjøpe opplevelsesturer, få deg til å ta taxi, eller på dø og liv vil ha deg til å spise på sin restaurant. Man trenger heller ikke å pynte seg til middag, eller dusje for den saks skyld. De tre siste dagene vår på øya, somla vi sånn når vi fikk med oss solnedgangen, at vi liksågodt spiste middag på hjemveien. Fortsatt med bikinien på under strandkjolen, fortsatt med sand mellom tærne, akkurat som jeg og resten av flokken min foretrekker det ☀️

Vårt lille rede, vår dør. Vi har tatt bilde av dørskiltet vårt, så vi kanskje kan få legge inn ønske om samme rom neste gang vi kommer på besøk.

Hotellet er som et eget lite samfunn, med sine små nisjebutikker, beautysalong, kaffesjappe, restaurant og bar.

De fastboende på Isla Holbox elsker å dekorere husene sine.

Vill og vakker natur med et rikt dyreliv.

Ja, hvorfor ikke lage seg en bar ut av båten sin?

“Roots”, beste pizza opplevelse.

Fullt av folk, men mor og datter fra Hawaii, nå bosatt California, ville gjerne dele hummerpizzaopplevelsen med oss.

#familieferie #reiseblogg #reisetips #mexico #islaholbox #hotelplazaelpueblito #rootspizza #streetart 

Flokken min sover, mens jeg sitter og tenker gjennom kveldens syke opplevelse. Vi har opplevd mye rart de drøye to ukene vi har vært på ferie her i Mexico, men dette tar nok kaka. Meksikansk Wrestling, Lucha Libre, er like Gale-Mathias som det jeg først trodde det var. Det å derimot siste på andre rad og få hele sirkuset midt i fleisen, er ennå villere enn først antatt.

Bjørn Erik og et par av kompisene hans har alltid vært i overkant opptatt av Wrestling. Jeg syntes først det var noe fjasete, siden dette tross alt er arrangert bryting, men fikk inn med teskje av min kjære mann at dette var en av de tøffeste sportene i hele verden. For uansett om det meste er innøvd slåssing på forhånd, så skjønner man jo raskt at det ligger timesvis med øving bak all denne galskapen.

For det er galskap det her på høyeste nivå, og jeg husker jo vi satt timesvis foran TV´n på 80- og 90-tallet og fulgte med på store stjerner som Hulk Hogan André The Giant and Ultimate Warrior. Jeg husker til og med at jeg fulgte med på en realityserie om Hulk Hogan og hans familie og hvis jeg ikke tar feil hadde de en haug med hunder rundt seg til enhver tid.

Meksikansk wrestling er gigantisk her til lands, og mange av de opptrer faktisk i statene også. Det at vi bor i samme gate som arenaen den skulle foregå på i kveld, var flaks til tusen. Dere skulle sett ansiktet på Bjørn Erik når han fant ut dette i begynnelsen av ferien. Han prøvde i dagevis å kjøpe billetter på nett, men fikk det ikke til. til slutt ringte han arrangørene og fikk de til å holde dem av til han, og det første vi gjorde når vi kom hit til Cancun var selvsagt å hente dem.

Pelle og Dennis er flaska opp med wrestling, men for Mille var dette helt nytt. Jeg var først litt skeptisk på om dette kanskje ble litt for tøft for henne, at barn kanskje ikke burde oppleve dette på så nært hold, men jeg trengte ikke å bekymre meg. Det var unger med i alle aldre i kveld, og hun minsten vår var i ekstase, hun digget det!

Direktesendt på TV´n her borte, så kanskje noen så oss, som de eneste turistene på hele arenaen.

…og der kom tårene også. En nybakt mamma så hvordan jeg tittet og smilte til den fine babyen hennes, og plutselig kom den vandrende bortover på rekka vi satt på for at jeg skulle få holde den. Tro det eller ei, men den lille sov nesten hele kvelden, tydeligvis vant til leven rundt seg.

Av og til så måtte vi reise oss opp og gi plass til svevende wrestlere som landa pladask mellom stolene våre.

Jeg tipper det var mellom 12-1500 tilskuere her i kveld.

Det er ikke mange ordene jeg kan på spansk, man han lille tassen her ropte “puta, puta” en gjentatte ganger, og det kan jeg. Ikke pent for å si det sånn, men han var litt i overkant sinna til tider.

Etterhvert som kampene skred fremover, ble utøverne bare tyngre og tyngre, men de hadde ikke noe problemer med å røre seg. Han med masken heter visstnok Psycho, og vi skjønte fort av all brølinga og trampeklappen at han var alles favoritt.

Vi betalte 100,- på forhånd og fikk til Mille sin store overraskelse lov å komme å hilse på Mr. Psycho etterpå.

#familieferie #mexico #wrestling #wwe #worldwrestlingentertainment #meksikanskwrestling

Buenos días!

Ferien er på langt nær over, selv om det nesten føles sånn ut. Nydelige strender og palmesus er nemlig byttet ut med leiebil på fastlandet, og jeg må innrømme at jeg har hatt hjertet i halsen mang en gang allerede. Veiene her er fantastiske, men når man kommer langt ut på bygda og kanskje forviller seg litt lengre ut i ødemarken enn strengt tatt nødvendig, ja da får i alle fall den dama her fletta. Særlig når man er eneste turist i mil omkrets, og folk formelig slipper alt de har i hendene for å ta deg nærmere i øyesyn.

Bjørn Erik og jeg er derimot helt enige om at vi er nødt til å tilegne oss en form for kunnskap om det nye landet vi besøker, og kulturen her er jo faktisk ganske så spennende. Cancun med sine gigantiske hoteller og yrende kvelds- og natteliv frister derimot lite. Vi dristet oss til en liten tur ned til det yrende folkelivet i kveld, men jeg kjente med en gang at dette ikke er noe for meg. Det blir som å besøke Benidorm, en livlig lørdagskveld,  der får jeg også helt noia og panikk. Her i Cancun kan du gange maset og stresset med 1000, jeg tuller ikke, og da stritter i alle fall kroppen min i mot.

Så det eneste fornuftige vi fikk unnagjort i kveld, var å hamstre inn litt juggel. Det var nemlig en stor suksess å stelle i stand meksikansk fest for Mille og venninnene i hennes fjor, så vi har lyst til å gjenta det, men da med litt ekstra ekte stæsj.

Kan dere forresten gjette hva vi skal i morgen? Sjekk ut siste bilde, Mille har nemlig allerede kjøpt inn riktig rekvisita. Hun og Bjørn Erik gleder seg villt, mens jeg får litt småfletta, for dette blir crazy.

#Familieferie #vinterferie #mexico #cancun #suvenier