Tenk, nå er vi her. Vel, ikke helt i mål, men alle flyturene, sikkerhetskontrollene, utfylte papirer og vaksinasjonsregistre, alt er nå et tilbakelagt kapittel.
Vi hadde gledet oss stort til den siste flyturen på 10,5 time fra Portugal til Cancun. Det er ingen hemmelighet at vi er i overkant bortskjemte takket være Bjørn Erik, for hele reisen foregår på business. Det har lite å si på de korte etappene, men på den siste overfarten er standaren helt klart noe annet. Jeg må derimot få hyle ut at vi på ingen måte har økonomi til å kjøpe business flybilletter, men BE er som sagt noe i overkant opptatt av sanke seg Eurobonuspoeng.
Eurobonuspoeng, kort fortalt: Flesteparten av poengene kommer ved veksling av Trumfpoeng. 200 Trumfpoeng blir 2700 Eurobonuspoeng. Vi bruker også Viatrumf aktivt. Vi prøver å handle konsekvent i butikker som benytter seg av dette. Mat, klær, diesel, reiser, restaurantbesøk, med andre ord så finner du muligheten overalt.
Bjørn Erik har ett kredittkort fra American Express som ved bruk av over 150 000 i året gir oss det som kalles en “companion ticket”. Det betyr at vi får reise med bonuspoeng 2 for 1 med Star Alliance, som er fly alliansen SAS er en del av. Siden vi også reiser med Mille, sparer vi opp 2 CT og reiser for halvparten av poengene det egentlig hadde kostet annethvert år.
For å si det sånn, Bjørn Erik bruker mye tid på å lese seg opp på disse tingene. Han er medlem av grupper som tipser om poengbruken og reiser, så derfor er vi så heldige som får reise ekstra flott. Når det er sagt så ble han nok litt skuffet i går. TAP Portugal business var nok ikke i samme klasse som vi har reist med før. Selve flyet var det ikke noe galt med, setene og hvordan de var plassert var også helt ok, men servicen og maten holdt ikke mål. Jeg ble faktisk litt sjokkert selv, for jeg tok betjeningen i å krangle minst tre ganger, og det var faktisk litt ubehagelig. De var lite til stede og trege med det meste, og som sagt maten rørte vi nesten ikke. Men, men vi kan egentlig ikke klage. Mille fikk ikke med seg det her i det hele tatt, hun hadde det helt konge i sitt eget hjørne, og BE og jeg flørtet og tullet over vin og en god gangster film. Det viktigste av alt var at vi fikk strekt oss ut, alle fikk seg en real hvil, og ingenting er bedre når man reiser så langt.
Vi kom oss altså vel frem, og all baggasje kom på et blunk. Jeg kom meg også helskinna gjennom tollen med mine Primula oster og knekkebrød (de før og etter oss ble stoppa og baggasjen grundig gått igjennom). En hyggelig kar fra “Cancun Shuttle” stod med skilt “Mr. Thorsen”, plukket oss opp på flyplassen og han kjørte oss rolig (så viktig for meg) frem til hotellet vi kun skulle sove et døgn på. Transporten var forhåndsbestilt og betalt, og det var ekstremt lurt siden vi hadde nada cash på oss.
I skrivende stund er min kjære ute og handler frokost til seg selv og minsten, jeg har jo som sagt knekkebrødene mine. Han har også ordnet penger da minibanken på Holbox ofte ikke er i bruk, og i tillegg har han vært på apoteket for litt Imodium.
Klokken tolv skal vi prøve noe nytt. Da skal vi ta buss herifra og til ferjen som skal ta oss over til paradiset vårt. Bussbillettene er også forhåndsbestilt og betalt, ADO, faktisk på spansk nettside. Han mannen min er altså helt rå, så dette blir spennende. Her var det masse penger å spare (ca. 1300,-), så jeg nølte ikke et sekund når han luftet dette.
Nei, da skal jeg komme meg i klærne dere og finne frem 50 faktoren. Vi ligger seks timer etter dere, så her er dagen ganske så ny. Vi har forresten ikke noe jetlag. Selv om alle sov på flyet, fikk vi mye søvn i natt også, så dette er rett og slett en drømmestart på ferien.
