Åhhh, som jeg elsker Isla Holbox, her i Mexico, jeg får rett og slett ikke nok. Bjørn Erik og jeg er derfor begge enige om at vi i feriene fremover skal forsøke å komme oss tilbake hit, for øye har alt vi ønsker oss.

I går dro vi tilbake til den vakre og ville stranden Punta Coco. Denne gangen droppet vi derimot å leie oss golfbil, og overlot heller til proffene og forsere alle disse umulige vanndammene. Kostet 75 spenn, og var verdt hver bidige krone.

Vi pakket forresten kun en liten ryggsekk, for jeg insisterte på at vi skulle ta beina fatt hjemover i solnedgangen. Minsten Mille var ikke så keen på det, hun synes en hel times trasking i varmen er noe i lengste laget, men vi lovet å legge inn bruspauser med jevne mellomrom.

Isla Holbox har samme regel som hjemme i Norge, det skal være fri ferdsel langs strendene. Noen plasser er det derimot bygd hus helt ned til sjøen, men siden vi har blitt fortalt at det er helt ok å traske gjennom eiendommen til folk, gjorde vi det uten at noen protesterte. Det beste av alt er jo tross alt at det er minimalt med hus her, og at turen i seg selv er og blir et vakkert minne for livet i vill natur.

Punta Coco er nok den mest frika delen av øya. Veldig avslappende og ujålete, akkurat som oss. 

Vårt lille rede for dagen, alltid med to skjønne hunder ved vår side.

Ingen får spise opp all maten sin, for det skal selvsagt deles broderlig med de firbeinte. 

Det var altså så utrolig spennende å ta fatt på hjemturen. 

Ups, ja her var det bare å ta av seg skoene igjen og gå omveien via vannet i steden for bak huset.

Det ble altså så mange hyggelige pauser underveis på hjemturen at vi ikke var hjemme før leggetid. Spiste liksågodt middag også, BH- og truseløs, siden jeg hadde glemt å pakke med meg skift når jeg dro hjemmefra i badetøyet, men det fungerte på et vis det også. Deilig å av og til være litt vågal.

#familieferie #vinterferie #mammablogg #reiseblogg #reisetips #mexico #islaholbox #puntacoco

De fleste som ferier her på øya Holbox bruker beina når de tar seg fra sted til sted. Sykkel er også populært, og så finnes det noen få latsabber som oss, som leier golfbil. Neida, vi liker godt å sykle og rusle litt vi også, men akkurat denne dagen her var vi veldig usikker på hvor langt vi måtte dra for å komme til en bra strand, uten hele strandkanten full av sjøgress.

Sjøgress har blitt et meget stort problem på mange av de populære strendene flere steder i Mexico. Tidligere varte denne tilstanden kun et par uker en bestemt måned i året, men i det siste forekommer det støtt og stadig og turistene skyr det som pesten. Forskerne aner ikke hvorfor det skjer så ofte, men mange holder en knapp på klimaet som er i forandring. Det lukter forferdelig, og er ekstremt ubehagelig å gå i, og som sagt flyter det opp på strendene i tonnevis. På de mest populære turiststedene setter de inn det militære for å få det fjernet, men ikke her på Holbox. 

Da “El Norte”, den kalde sterke vinden stakk innom for noen dager siden, og lot regnet bøtte ned en halv dag, ble strendene her også utsatt for en del sjøgress. Vi er derimot medlem av en gruppe på Facebook som stadig kommer med gode tips, og der leste vi at stranden Punta Conto som ligger en times gåtur unna var fri for sjøgress. Three Amigos, ville derfor dit, men siden det var første gangen, valgte vi som sagt å leie oss en golfbil.

Å kjøre golfbil er så enkelt at det overlot vi til frøkna, og dere kan tro det var stas. Hun lærte det på nullkommaniks, og regelrett storkoste seg der vi putret avgårde i maks 20-25km. Vi støtte derimot på et stort problem underveis. Ekstremværet hadde nemlig etterlatt seg gedigne vannpytter i veien, dammer som på det meste var en halv meter dyp, og det likte ikke bilen noe særlig. Da er det derimot et stort pluss å ha med seg en sterk mann. For når motoren på bilen fikk for mye vann og stoppet, hoppet galante Bjørn Erik uti og dyttet oss opp på det tørre igjen, og etter 3-4 minutters motorhvile startet bilen igjen. For noen var dette helt sikkert kjempeskummelt, men for oss ble det etterhvert ekstremt morsomt.

Stranden Punta Coco er så nydelig at man nesten ikke har lyst til å fortelle om den til noen. Man vil ha den for seg selv. Noen synes kanskje det er for langgrunt der, men jeg synes nå det er litt av sjarmen. Kritthvit strand og kun et par rader med solsenger spredt utover, og det beste av alt, ingen musikk i den ene strandbaren der. Stille og rolig, akkurat som jeg liker det.

En ting er i alle fall sikkert, jeg skal aldri noensinne landet med fly på den flyplassen her.

Gjett om snuppeline synes det var stas å få lov å være dagens sjåfør.

Vårt første møte med død bilmotor startet midt uti den her vanndammen.

Bjørn Erik hjalp den ene bilen etter den andre ut av trøbbel.

Gjett hvem som må tisse og som har lagt ut på lang vandring? Jeg har aldri noensinne opplevd en strand som er så langgrunn.

Den brygga her er stengt for folk, men hvis du zoomer inn så ser du at det sitter et par hundre fugler på den. Vi fikk faktisk oppleve at en gedigen falk kom flyvende hit også, stor stas.

Vi trives som sagt best i skyggen, så til høyre for det store seilet på midten her, benket vi oss godt til rette.

Man kan ikke kjøre lengre enn dit vi lå, men hvis man ønsker mindre folk rundt seg er det bare å rusle et par hundre meter videre utover.

Påán igjen med død bilmotor og bilberging ut av vanndam.

Dere kan tro det var en som synes det var deilig å komme seg tilbake til hotellet og få seg en frisk dusj og et bad etter den dyttsjauen.

#familieferie #vinterferie #mammablogg #reiseblogg #reisetips #mexico #islaholbox #puntacoco #plazaelpueblito

Det er mange av dere der hjemme i Norge nå som kan unne dere en klapp på skulderen. For makan til mer gledelig og kjærkommen mottakelse for alt hunde- og katteutstyret vi alle klarte å samle inn, kunne vi ikke fått. Refugio Animal Holbox, altså dyrebeskyttelsen her nede på øya i Mexico hvor vi er nå, tok altså så godt i mot oss. De var så imøtekommende, opprinnelige hyggelige og ikke minst informative til tusen, at undertegnede faktisk måtte felle noen tårer.

I tillegg så ble vi så positivt overraska over hvordan alle hundene tok i mot oss. De var ekstremt rolige til å være så mange i sammen, og de stod formelig i kø for en klapp og go´kløe bak øret. Jeg trodde først vi gjerne skulle holde litt avstand, avvente flokkens gemytt, men neida, har var det kosestund fra første øyeblikk.

Britiske Helen forklarte villig i det vide og breie om hvordan de arbeidet. At de hadde rundt 30-40 hunder der til en hver tid, og at de  samtidig kjørte samme opplegg inne på fastlandet. Veldig mange av hundene her inne på Holbox blir faktisk også hentet inn fra fastlandet, og historiene rundt hvert enkelt lille sjel var hjerteskjærende. I kjølvannet av den brutale virkeligheten, var det allikevel mang en solskinnshistorie, og et par av hundene vi møtte hadde faktisk allerede blitt adoptert bort. De ventet bare på siste klargjøring før ferden gikk videre både til New York og Toronto.

Jeg aner ikke hvor mange frivillige som jobber der, jeg glemte å spørre om det, men vi så i alle fall fire stykker som til enhver tid holdt på med noe for hundene i tillegg til Helen. Vi fikk også med oss at de hadde to veterinærer som stilte opp for disse fine dyra.

Det ble til at vi tilbragte en del tid med hundene denne dagen, og etterhvert fikk vi også ta med oss en av hundene, frøken Paloma på en skikkelig lang strandtur. Historien til Paloma var at eieren er mye bortreist og at hun i mellomtiden fikk lov til å være her. Jeg må forresten få fortelle dere hvorfor det var akkurat henne som ble med oss denne dagen. Helen ropte faktisk ut til alle hundene og spurte hvem som ville være med på tur, og den eneste med nok energi akkurat da, var henne. For dette stedet er ganske populært på øya, det er faktisk et av topp 10 gjøremål på TripAdvisor, så mange hadde allerede vært på tur den dagen.

Dere kan tro Mille koste seg. Jeg har faktisk aldri sette jentungen min gå så langt før uten å klage. Det var ikke et eneste kny fra henne. Vel, ikke før vi skulle gå derifra. Da oppstod faktisk feriens første krangel, Mille nektet, men etterhvert så fulgte hun motvillig med oss, med lovnad om at vi skal få til et besøk til før vi drar fra øya igjen.

Tusen takk alle dere som var med på å gjøre dette til en virkelighet, dere er rett og slett gullgode 🐾

Dere kan tro vi var spente foran dette møte.

Ei ganske så beveget snuppeline, dette var stort å få være med på.

…og der var han far solgt også.

Nå som vi fikk se stedet under nærmere øyesyn, fikk bekreftet at alle disse frivillige faktisk gjør en stor forskjell, var det ikke vanskelig å donere litt penger til dem i tillegg.

Noen kom med labben og ba om mer kos når Mille stoppet klappingen.

Vakre Paloma, vi falt alle pladask for denne fine frøkna som ville være med oss på tur.

To gode venner.

I tillegg til alle hundene tar stedet også seg av en del katter. En nesten blind vaskebjørn er også under oppsyn.

Jeg falt med en gang for den lille krabaten her, men den var altså så livredd for menneskekontakt. Det var så fryktelig vondt å se på redselen i øynene, men håper og tror at livet også her smiler etterhvert. 

#refugioanimalholbox #mexico #holbox #helpdogs

 

Det er denne uka her i Mexico jeg har gledet meg mest til. Til ferieparadiset Isla Holbox, som fortsatt har helt urørt terreng da det har blitt særdeles viktig for lokalbefolkningen å bevare de 150 fugleartene som bor der. Det hadde selvsagt vært en stor drøm å få studere flamingoer på nært hold, men de er ikke tilbake på øya før i april og hvalhaiene som også trives her er kun å se mellom mai og september. Det er grunn god nok, synes jeg, til kanskje en dag å dra tilbake hit.

Det finnes derimot mange andre grunner til å ville besøke dette unike fargeparadiset. Det er ikke overbefolket med turister, så man kan fint ligge nokså alene på de langgrunne kritthvite strendene. Det er ingen biler her, kun golfbiler, og derfor heller ingen asfalterte veier. I tillegg så er alt så delikat og vakkert her. Husene er malt i pastellfarger, og hvorhen man ser ligger det avslappede folk i hengekøyer, og dere vet jo hvor glad jeg er i det.

Isla Holbox er med andre ord plassen man drar til hvis man vil ha litt fred og ro. Hvor sko er helt unødvendig og man overhodet ikke trenger å leve etter klokka. Så nå dere, er mamma-Nina i sitt ess, disse dagene skal virkelig nytes til det fulle. 

For de av dere som følger oss “live”, så har dere sikkert lagt merke til at vi har funnet frem jakkene våre igjen. Vinden “El Norte” har nemlig herjet, en nokså kald vind som har fått temperaturen til å synke hele 8-10 grader. Temperaturen de to dagene den varte, sank ned til 22 grader, og selv om det i seg selv er nokså deilig hjemme i Norge, føltes det beinkaldt ut her. Nå har den derimot vendt nesa si hjemover igjen, så i morgen skal temperaturen stige til hele 30 grader. 

Bilturen fra Cancun til ferjeleie Chiquila tok 2,5 time gjennom vill natur og mange små landsbyer. Bjørn Erik hadde allerede gjort avtale med et firma om å frakte oss dit, så en sjåfør tok i mot oss og ordnet det slik at turen gikk helt smertefritt. Vel, forutenom det at Bjørn Erik spurte sjåføren om han kunne stoppe ved en bank så vi fikk tatt ut noen flere kontanter (det er nemlig kun en minibank på øya, og den er som regel alltid tom). I det Bjørn Erik gikk ut av bilen, begynte vi nemlig plutselig å kjøre uten han, og da skulle dere sett panikken hos na´mor. Mitt største mareritt, skulle vi bli kidnappa nå?! Men neida, sjåføren skulle bare kjøre litt nærmere utgangen til banken, phuuu. 

Det var nok en gang lokal underholdning på den 25 minutters ferjeturen. Panfløyten var denne gangen byttet ut med visesang.

Her er vårt nye hjem for de neste seks dagene, så vakkert at jeg nesten mister pusten.

#familieferie #reiseblogg #reisetips #mexico #islaholbox #hotelplazaelpueblito 

Siste dagen på Isla Mujeres kom litt brått på oss, men nå var det på tide å komme seg videre på jakt etter nye eventyr. Det har vært helt nydelig å være her på ferie i karibien igjen, for det er noe helt spesielt med de rene kritthvite strendene, og som sagt maten som toppet alt. Mamma kommer til å bli så stolt av meg over å høre at jeg har spist mer grønnsaker her på disse seks dagene enn hele fjoråret. De kokkelerer rett og slett det hele sammen på en helt spesiell og magisk måte, så til og med jeg som til vanlig skipper det grønne, elsker det.

Isla Mujeres er først og fremst et badeparadis og for noen også en skikkelig festeplass, noe man tydelig ser på ferjene som kommer inn daglig med 30 minutters mellomrom. De fleste ankom nemlig kun med en liten ryggsekk eller veske, så egentlig bor de på hotell inne på fastlandet, på Cancun, men drar ut hit på øya for å nyte severdighetene.

Forøvrig så kan jeg jo nevne at vi for en gangs skyld ikke har shoppet noe som helst. Jeg overdriver ikke hvis jeg tror det ligger bortimot 50 suvenir butikker på en radius 1×1 km der vi bodde, altså midt i sentrum, men når de roper:”Come to me and buy the best junk”, ja da stod vi for en gangs skyld over. Ingenting fristet, forøvrig noen få effekter til den kommende bursdagsfesten til Mille med meksikansk tema, men det hanker vi heller inn de siste dagene av ferien når vi er tilbake fra Isla Holbox.

Nå har vi seks dager foran oss med et helt annet fokus. Nå gleder vi oss til ville dyreopplevelser i et naturreservat 🕷

Tenk at vi også kan skryte litt av at vi har vært i bryllup. Neida, vi har jo ikke det, men fikk lov til å være tilskuere på stranda da et par fra Australia viet seg. Da måtte jeg selvsagt grine litt igjen, for det var så vakkert.

#familieferie #reiseblogg #reisebrev #mexico #islamujeres #strandbryllup

Øya Isla Mujeres er 7km lang og 650m bred, og det beste med hele dette paradiset er etter min mening strendene helt i nord og selvsagt all den gode og fargerike maten du kan fråtse i. Jeg soler meg aldri, bor under parasollen med en god lydbok, eller så finner du meg i vannet der jeg står og stamper, for jeg elsker å bade. Jeg synes derimot det er på sin plass å være litt turist når man først besøker en ny plass, så når Mille-mor var på beina igjen, gjorde vi som de fleste andre her på øya, leide oss en golfbil.

Med klampen i bånn, forsøke vi å oppnå lovlig fartsgrense på 40km, men det kunne vi se langt etter. Vi ble forbikjørt av den ene pensjonisten etter den andre, så vi innså fort at denne rundturen kom til å ta tid.

Målet for dagen var å komme til Punta Sur, øya og faktisk hele Mexico sitt østligste punkt. Står du der når sola står opp om morgenen, så er du faktisk den første i hele Mexico som ser den…jaja, så da vet du det. Ellers så er Punta Sur kjent for sitt historiske fyrtårn, og fristedet for de rømte slavene under den spanske inkvisisjonen. Jeg må dessverre si jeg kommer litt til kort rundt fortellingene fra dette stedet, for “Three Amigos”, altså vi, glemte helt å spørre om guide denne gangen. Vi pleier jo egentlig det, men jeg tror iguanene vi møtte på med en gang gjorde oss litt tussete. Det var ikke mange meterne mellom dem, og vi ble altså så fjollete redde dem hver bidige gang alle mann. Vi gikk store omveier for å ikke få dem på talefot, og hvis de så mye som rørte seg en millimeter skreik vi som galninger.

Foruten om å spise nydelige lunsj på Mango midt på øya, leke litt med den nye dronene til han far og titte innom gravlunden, så var det ikke så mye mer interessant på øya for vår del. Vi holder oss som sagt langt unna delfinshow og hai innesperra i et lite hjørnet av en vik (joda, det er dessverre en attraksjon for noen), så hele rundturen var unnagjort på 3 timer. Så absolutt verdt det, så uroen i kroppen og spørsmålet om hvorvidt vi gikk glipp av noe spennende slapp taket. Bjørn Erik er alltid litt i overkant redd for at vi ikke skal får med oss alt av viktighet, han er den fødte reiseleder, alltid en ekstrem fin turpartner.  

Å kjøre golfbil var stas synes Mille, så hun fikk faktisk holde rattet så lenge jeg kjørte. Den gikk i maks 30 km, på flata, så jeg følte jeg hadde full kontroll selv med co-pilot.

Det er null problem å finne seg en vik nesten for seg selv her på øya.

Marinen har fast base på øya, og var godt synlige i gatene med maskingevær. Litt ubehagelig for oss som ikke er vant til det, for man lurer jo litt på hvorfor det trengs å ha så tungt vakthold her, men vi ble nå vant til det på et vis.

Jeg måtte selvsagt inn på en gravlund som vanlig og kjenne på mystikken, kjærligheten og roen der.

Det er vanskelig å beskrive hvor vakkert og røft det her var på Punta Sur. En bratt fjellskrent rett ned i en virvar av kraftige vakre turkise bølger. Man kunne faktisk gå ned noen trapper og begi seg ut på en gåtur helt nede ved vannet, men da mener jeg man leker med livet. Bølgene slo nemlig langt oppover stien, og var så kraftige til tider at de lett kunne dratt deg med uti igjen. Skikkelig skummelt, men vakkert å skue på avstand. 

Er det ikke GoPro så er det drone, han hunken min elsker slike duppeditter, men jeg skal ikke klage som selv alltid går rundt og tar bilder av alt og ingenting.

Vi følte oss ganske sikre på at vi fikk lov å leke oss med dronen helt her i nord, for politiet stod interessert og fulgte med på alt vi gjorde. De hadde lunsj, og ble på en måte underholdt…av oss.

#familieferie #reiseliv #reiseblogg #mexico #islamujeres #puntasur

God morgen, kjære dere.

I de dagene Mille trengte litt ekstra ro, og Bjørn Erik og jeg visste at alt var under kontroll, tok vi foreldre hver vår lille luftetur rundt om i nærområdet her. Hadde noen fortalt meg på forhånd at jeg skulle vimse her nede i Mexico på egenhånd, så hadde jeg nok himlet  godt med øynene, men joda, det gjorde jeg altså, uten noe form for redsel.

Det har som sagt vært karneval her nede de siste dagene, noe som selvsagt har gjort oppholdet vårt her mye mer fargerikt. Overalt har vi fått oppleve stolte foreldre følge med på jentene og guttene sine, og det er ingen tvil om at de har trent mye til disse spesielle dagene. Øvd inn flere minutters dansemooves til punkt og prikke.

Jeg har ikke helt forstått hvordan de forskjellige gruppene har vært satt i sammen. Om de er dannet fordi de kommer fra samme området eller sted, eller om de har meldt seg på fordi de er medlem i samme dansegruppe, men at de har forberedt seg godt til disse dagene her, er det ingen tvil om.

I fire-fem dager har vi altså hatt gleden av å følge alle disse fargeklattene. De har kjørt rundt og rundt kvartalet vårt i oppdolla golfbiler eller hjemmesnekra bilhengere pynta til randen, for plutselig å stoppe opp hele trafikken og opptre. I tillegg så har de opptrådt på hovedscenen her hver kveld, til stående applaus fra foreldre og besteforeldre med gledestårer på kinnene. De har holdt det gående hver bidige kveld og natt, langt etter at vi Three Amigos har funnet bingen, så nå som karnevalet er over er byen nesten blitt noe spøkelsesaktig. Stille og rolig, og det er bord ledig på hver bidige restaurant. Jeg kjenner faktisk på at savner litt liv og røre.

Selv om Mille har vært litt syk, så har hun allikevel fått med seg mang en karnevalsopplevelse rett utenfor hotellet vårt. Hele trafikken stoppet opp, ja til og med politiet måtte smøre seg med tålmodighet.

En skal tidlig krøkes, sjekk ut den sminken da dere, løshåret og vippene. 

Hver ettermiddag har Mr. DJ underholdt oss på vei hjem fra stranda.

Alle disse bildene er tatt på gåturen min rundt kvartalet vi bor i. Vi snakker om ei gata, et sentrum like stort som Sola sentrum, altså kun et par hundre meter.

Hvorhen jeg ser er det babisser, og da savner jeg selvsagt lille Falk.

Jeg elsker dragartister, og de her var altså så flotte og antagelig de flinkeste i hele toget til å gå på høye hæler.

#familieferie #mexico #reiseliv #reiseblogg #islamujeres #karneval

Dere som følger oss på Instagram storyen: nthorsen, merket kanskje at filmsnuttene avtok en del for et par dager siden. Da var nemlig familien Thorsen i full beredskap på å få Mille frisk i en fei. Den lille snuppa vår fikk nemlig akutt magesmerter og styrtspying hele 13 ganger i løpet av ei natt, så da så vi dessverre for oss nok en ferie med store bekymringer.

Denne gangen var vi derimot ekstremt på hugget. Bjørn Erik var grytidlig på telefon til Norge og forsikringsselskapet vårt, og når hun i andre enden et kort sekund ymtet innpå at vi kanskje måtte reise inn til fastlandet på egen hånd, finne lege der, ble det lagt inn protest asap, som gudskjelov nådde frem. Mille var helt i ørska, dønn sliten av å ha spydde hele natten, så den eneste opsjonene vi ville godta, var å få lege hit på døra.

Bjørn Erik gikk derfor ned i resepsjonen her på hotellet, og ti minutter etter banket det på døren og verdens flinkeste lege, Dr. Salas, kom ilende til. Det ble etterhvert konkludert at Mille led av Gastroenteritt. Kort fortalt en virus eller bakterie som gir infeksjon i tarmen, med andre ord hun var blitt matforgifta…igjen. Bjørn Erik og jeg vekslet raske blikk, for dette har vi som sagt opplevd før på Bali, noe som ble en forferdelig opplevelse for jentungen vår. Dr. Salas var derimot helt tydelig på at dette skulle han fikse. Så da var det bare for Mille å legge seg på siden, så han fikk satt to store sprøyter rett i baken på henne. Den ene roet ned magen hennes, så hun endelig fikk sove, og den andre var full av antibiotika. Instruksene videre var å ta det helt rolig en stund fremover, og få i seg nok elektrolytter (salter/mineraler), mer antibiotika, probiotik (styrker bakteriekulturen i magen) og kvalme reduserende medisiner. En hel haug med andre ord, men herregud som det hjalp…raskt!

Sykdomsforløpet til minsten satte selvsagt en stopper for de kommende planene vi hadde, men satte på ingen måte en demper på humøret. Vi var nemlig så sjeleglade allemann for den den raske hjelpen vi fikk, særlig Mille, som følte hun endelig fikk kontroll på kroppen sin igjen.

All medisinen hjalp som sagt ganske så raskt, og hun skal fortsette med en del av dem en stund fremover nå, så hun står sterkere rustet for eventuelle bakterielle angrep som kommer hennes vei. I tillegg så veier vi for og i mot alt av mat og drikke hun vil ha, tar ingen sjanser.

Snuppeline fikk selvsagt ekstra pleie både på den ene og andre måten, så lenge hun måtte ligge langflat.

Det var ikke mye energi igjen i frøkna de første dagene etter mageondet, men nå er hun den samme gamle fine igjen. 

#familieferie #reiseliv #reiseblogg #syktbarn #mexico #islamujeres

Når flokken vår er på tur, så suger vi til oss alt av gode råd og tips. For hvorfor skal vi finne opp kruttet sjøl, når noen allerede har gjort det for oss? Derfor ble denne dagen mer eller mindre helt perfekt, takket være interessante og svært gode tips som rant inn den samme morgenen.

Vi bor som sagt midt i sentrum av alt, så det eneste vi trenger å gjøre når vi står opp, er å pakke strandbagen og begi oss ut til fots på leting etter nye eventyr. Bjørn Erik går alltid først og baner vei med GPSén, snuppeline rusler i midten, mens jeg danner baktroppen siden jeg alltid stopper opp for å ta bilder av et eller annet. For i dette fargehavet av en liten by, må man følge med på alt, skue både høyt og lavt.

Denne dagen gikk turen til en av verdens fineste strender helt nord på øya, Playa Norte. Jeg kan love dere at her finner dere ikke så mye som en sigarettsneip i sanda. Den blir tatt så godt vare på og alle og enhver respekterer det så til de grader. Vi så til og med at noe gikk rundt med en stor sil for å plukke bort hvert minste lille hekkanpekkan.

Vi lever forresten aldri med vekkerklokke på ferie, så denne dagen her startet som de fleste andre dager, sånn i ni-ti tiden. Selv om vi var nokså seine på stranda denne dagen, vi stoppet nemlig opp på delikate North Garden også for å spise frokost, var det allikevel strandsenger tilgjengelig når vi kom. Så for 200,- spenn fikk vi tre senger med stor parasoll. Mille vinner alltid kampen om senga i midten siden den har nada sol på seg, og Bjørn Erik taper og må derfor ha litt av tåsene ute i solskinnet. Han er med andre ord den av oss som liker å leve litt farlig.

Så da dere, forble Three Amigos i denne hengslete tilstanden hele dagen, kun avbrutt av litt bading og noen runder med backgammon oppi strandbaren. Noe jeg derimot ikke vil snakke om, siden jeg tapte så det sang.

Jeg må forresten få lov å fortelle dere historien om: “Er du grei og tar bilder av meg, Bjørn Erik, her jeg sitter så heldig og gynger i baren med en iskald Sol?”. Så lenge jeg har kjent Bjørn Erik, har vi hatt den “leken”, og det morsomste Bjørn Erik veit om, er å filme eller ta bilde av alt annet enn meg. Neida, nå tar jeg selvsagt litt hardt i, han er en ypperlig fotograf, men han elsker å ta bilder av andre uten at jeg legger merke til det. Så denne gangen tok han bilder av to supermodellvenninner som hadde fotosession rundt oss i 2-3 timer. Jeg kødder ikke, men jeg tror hvert bidige mannebein i mils omkrets fikk hakeslepp. Det var puppene frem og rompa ut, og de så altså så rålekre ut der de stod og lå om hverandre, selvsagt med upåklanderlig makeup på. Jeg unngikk ikke dette jeg heller, for de var jo som sagt et syn for øyet der de holdt på, men lite visste jeg at de skulle dukke opp under “dagens bilder”. Jaja, så da vet dere det, når dere blar i bildene under her, og plutselig for øye på noen yppige fine damer…

Tusen takk igjen for tips om å spise frokost her på North Garden. Dette er noe av det beste jeg har spist noensinne, og for de av dere som trenger det, her har de visstnok den aller beste Bloody Maryen.

Buhos Beach Bar kan anbefales på det sterkeste. 

Ser dere hva som foregår oppe i venstre hjørnet her?

Jeg glemmer aldri den gangen Pelle var liten og vi alle, ja besteforeldre også, benka oss foran TVén og skulle se årets sommerferie film fra Mallorca. Midt inni badinga til gutta våre var det en to minutters filmsnutt av lekre damer på forskjellige flytemadrasser. Godt jeg har humor. 

Jaja, jeg hadde nå satt mer pris på at Bjørn Erik filmet seg selv i stedet for burkini-Nina, men må jo la han få leke seg med GoProen.

#familieferie #mexico #islamujeres #playanorte #buhosbeachbar #northgarden

 

Øya Isla Mujeres er karibisk vakker. Vi har ennå til gode å leie oss golfbil og se den i sin helhet, men allerede nå har vi falt pladask. Vi bor helt nord, og har kun et kvartal på den ene siden til stranda og tre kvartaler på den andre siden.

Hotellrommet vårt var ikke helt klart når vi ankom, så da heiv vi av oss tightsen og fant frem de etterlengta sandalene. To minutter etterpå satt vi på nærmeste beach bar, Big Daddy´s. I etterkant har vi lest på Tripadvisor at dette var et et meget godt valg. 4,5 stjerner av 5, dette var med andre ord et godt nybegynner sted å starte på.

Enchiladas og nachos med kylling gikk ned på høykant, og han far fikk seg en iskald øl som aldri har smakt bedre. Jeg derimot, tok de tre stegene mot det det krystallklare vannet og dyppet de kritthvite tærne mine, åhhh halleluja så godt det var.

Mille og jeg var i vårt ess, der vi rusla ut på brygga, vassa og hadde ertepose duell. Vi ville på ingen måte gå der i fra. Så hver gang Bjørn Erik gjorde opp regningen og gikk på for å late vannet, bestilte vi en ny øl til han så vi var nødt til å være der litt til. For hvorfor stresse når vi nå endelig var vel fremme og i vårt beste element? 

Det siste halvåret har Bjørn Erik spist guacamole hver eneste dag, eller i alle fall avocado, men den her smakte på ingen måte likt som den hjemme. Så fornøyd.

Ser dere plassen vår? Man ser hodet til Mille på venstre av parasollen i midten og Bjørn Erik sitt på andre siden, selvsagt godt inni skyggen som vanlig.

En konsentrert snuppeline.

#familieferie #vinterferie #reiseblogg #reiseliv #mexico #islamujeres #bigdaddysbeachbar