Øya Isla Mujeres er 7km lang og 650m bred, og det beste med hele dette paradiset er etter min mening strendene helt i nord og selvsagt all den gode og fargerike maten du kan fråtse i. Jeg soler meg aldri, bor under parasollen med en god lydbok, eller så finner du meg i vannet der jeg står og stamper, for jeg elsker å bade. Jeg synes derimot det er på sin plass å være litt turist når man først besøker en ny plass, så når Mille-mor var på beina igjen, gjorde vi som de fleste andre her på øya, leide oss en golfbil.
Med klampen i bånn, forsøke vi å oppnå lovlig fartsgrense på 40km, men det kunne vi se langt etter. Vi ble forbikjørt av den ene pensjonisten etter den andre, så vi innså fort at denne rundturen kom til å ta tid.
Målet for dagen var å komme til Punta Sur, øya og faktisk hele Mexico sitt østligste punkt. Står du der når sola står opp om morgenen, så er du faktisk den første i hele Mexico som ser den…jaja, så da vet du det. Ellers så er Punta Sur kjent for sitt historiske fyrtårn, og fristedet for de rømte slavene under den spanske inkvisisjonen. Jeg må dessverre si jeg kommer litt til kort rundt fortellingene fra dette stedet, for “Three Amigos”, altså vi, glemte helt å spørre om guide denne gangen. Vi pleier jo egentlig det, men jeg tror iguanene vi møtte på med en gang gjorde oss litt tussete. Det var ikke mange meterne mellom dem, og vi ble altså så fjollete redde dem hver bidige gang alle mann. Vi gikk store omveier for å ikke få dem på talefot, og hvis de så mye som rørte seg en millimeter skreik vi som galninger.
Foruten om å spise nydelige lunsj på Mango midt på øya, leke litt med den nye dronene til han far og titte innom gravlunden, så var det ikke så mye mer interessant på øya for vår del. Vi holder oss som sagt langt unna delfinshow og hai innesperra i et lite hjørnet av en vik (joda, det er dessverre en attraksjon for noen), så hele rundturen var unnagjort på 3 timer. Så absolutt verdt det, så uroen i kroppen og spørsmålet om hvorvidt vi gikk glipp av noe spennende slapp taket. Bjørn Erik er alltid litt i overkant redd for at vi ikke skal får med oss alt av viktighet, han er den fødte reiseleder, alltid en ekstrem fin turpartner.
Å kjøre golfbil var stas synes Mille, så hun fikk faktisk holde rattet så lenge jeg kjørte. Den gikk i maks 30 km, på flata, så jeg følte jeg hadde full kontroll selv med co-pilot.
Det er null problem å finne seg en vik nesten for seg selv her på øya.
Marinen har fast base på øya, og var godt synlige i gatene med maskingevær. Litt ubehagelig for oss som ikke er vant til det, for man lurer jo litt på hvorfor det trengs å ha så tungt vakthold her, men vi ble nå vant til det på et vis.
Jeg måtte selvsagt inn på en gravlund som vanlig og kjenne på mystikken, kjærligheten og roen der.
Det er vanskelig å beskrive hvor vakkert og røft det her var på Punta Sur. En bratt fjellskrent rett ned i en virvar av kraftige vakre turkise bølger. Man kunne faktisk gå ned noen trapper og begi seg ut på en gåtur helt nede ved vannet, men da mener jeg man leker med livet. Bølgene slo nemlig langt oppover stien, og var så kraftige til tider at de lett kunne dratt deg med uti igjen. Skikkelig skummelt, men vakkert å skue på avstand.
Er det ikke GoPro så er det drone, han hunken min elsker slike duppeditter, men jeg skal ikke klage som selv alltid går rundt og tar bilder av alt og ingenting.
Vi følte oss ganske sikre på at vi fikk lov å leke oss med dronen helt her i nord, for politiet stod interessert og fulgte med på alt vi gjorde. De hadde lunsj, og ble på en måte underholdt…av oss.
#familieferie #reiseliv #reiseblogg #mexico #islamujeres #puntasur
