Ferie for meg, er ofte å finne fullstendig stillhet og ro. Ikke misforstå, jeg elsker å bli varta opp av servitører liggende på solsenger i skyggen skuene ut på folket og livet, men av og til, eller faktisk veldig ofte, er det beste å bare være oss. I går hadde vi en sånn dag, da var det bare oss.

Jeg tror Bjørn Erik nevnte det hver bidige time:”Er dette mulig? Tenk at det fortsatt finnes slike perler. Det er akkurat de her minnene jeg vil bevare og ta med meg hjem”.

Vi valgte å ta strandpromenaden til venstre denne dagen. På to år har også denne delen blitt utbygd med snaisne tiltrekkende beach klubber, så vi måtte gå et stykke for å finne akkurat det vi lette etter. Den perfekte lille stranden dukket opp etterhvert. Helt utenfor rekkevidden av et eller annet musikkanlegg, nesten helt fri for selgere og her var vi til tider nesten helt aleine. Vårt medbragte og nyinnkjøpte telt med garantert 2×2 m skygge under, ble satt opp for første gang, og jeg kunne ikke vært lykkeligere.

Det var virkelig verdt å svette litt ekstra for de her øyeblikkene. Det å bære på to blytunge ryggsekker (da later jeg som jeg er med i 71 grader nord) var no problem. Jeg visste jo uansett at når dagen var på hell og vi skulle rusle hjemover, ville vekta være halvert og temperaturen en helt annen.

Det tar alltid litt ekstra tid å komme seg hjem. Døsige etter ni timer i sola og nok en amazing solnedgang, blir det til at vi stopper gang på gang og tar innover oss livet. Middagen spises i badetøyet, og desserten som består av pannekake med sjokolade og banan inntas de siste meterne hjem.

Vi er helt ikke aleine om å nyte Isla Holbox på denne måten. Vi er alltid mange som fornøyde vender nesa vår hjemover fra stranda sånn i kvellinga. For å si det sånn, minsten Mille har ennå ikke klart å holde seg våken etter klokken ni, og i løpet av den neste timen følger vi andre som regel med inn i drømmeland. Gud som vi elsker dette livet, vi elsker så til de grader vakre Mexico ❤️

Vi bor midt i sentrum, og her er det en liten fargerik scene som det skjer en del ting på i ny og ne. I går feiret vi selvsagt kvinnedagen, og selv om vi ikke skjønte bæret av det som ble sagt eller sunget, stilte vi opp og klappet med der de andre klappet.