Da var vi i gang med ny uke igjen, dere!

Snuppeline er hentet med drosje for lenge siden, og Pelle-mann er faktisk ute av huset han også. Han har begynt som “ringevakt” for barnehagen rett oppi veien her, skal faktisk på dagstur til Trollskogen, så dere kan tro jeg er spent på hvordan han har det akkurat nå. Krysser fingre og tær for at dette kan bli “hans greie”, at han synes det er moro og ikke minst givende.

Nå derimot, sitter jeg og mimrer litt. Sist jeg var hjemme hos mamma i Oslo, fant hun frem et album med en rekke bilder, fra den gangen Nina-mor var jentunge. Jeg må le litt, for vi var søren meg ikke gode på å dra med oss kameraet, som folk flest gjør i dag. Ikke ser jeg at jeg synes det var særlig moro å bli tatt bilde av heller. Alt er kunstig oppstilt, og det er sjeldent jeg smiler. Vi tok heller ikke så mange bilder av gangen når anledning først bød seg, for det var jo kostbart å fremkalle dem. Jeg husker derimot det kriblet i magen, når vi hadde ventet i tre uker og endelig kunne dra på Stovnersenteret og hente de ferdigfremkalte bildene. Kunne aldri vente med å se på dem til vi kom hjem, men fant meg en krok uten folk og sneik meg til en titt. Var litt hemmelig, husker jeg.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Nå sitter jeg altså med et lite knippe verdifulle minner, og selv om kvaliteten er så som så, er det en fryd å skanne de og forsøke å lysne de bittelitt så det går an å se hva som foregår. Litt moro å endelig kunne vise Mille bilder fra den gangen jeg vanka i stallen og hadde min egen hest. Jeg må nok dessverre nevne at hesten Boy og jeg aldri ble noe “best buddies”. Han var ingen lystig ung herremann, men ganske så sur husker jeg, og det gjorde meg til tider veldig usikker. Husker jeg stakk pisken nedi støvlene hver gang jeg gikk inn til han, for hvis han fikk en mulighet, så forsøkte han å klemme meg godt inn i veggen. Kan ikke huske jeg turde å bruke pisken på han, men det hjalp på en måte å vise han at jeg hadde den like i nærheten. Ganske vilt egentlig, for i dag er jeg lite fan av pisk, vi bruker ikke det på Sol i det hele tatt, kun som en veileder.

På 70-tallet så flyttet vi altså opp til drabantbyen Vestli/Stovner, og i løpet av fem år stuet hele 35.000 mennesker seg i sammen i alle de hvite blokken som lå på rekke og rad. Jeg bodde på Vestli og syklet til Stovner så ofte jeg kunne, for det var der stallen lå. Jeg kan egentlig ikke huske at jeg hadde så mange venner å lene meg på der, for jeg var den eneste i klassen som holdt på med dette. De andre stalljentene var noen år eldre, så jeg holdt meg litt for meg selv på sidelinja. Må le litt, for jeg er ganske streng på at Mille skal gjøre unna pliktene sine hver dag i stallen før hun tar seg lange spisepauser eller begynner og leke og fly rundt, men når jeg tenker meg om, så var jeg ganske lik henne. Friheten, tryggheten og leken rundt område i stallen, var det aller aller beste. Det å legge vekke prestasjonsangsten, og heller dra i butikken å kjøpe seg loff og potetgull (la potetgullet på skiva faktisk for å please mamma om å kjøpet mat og ikke snop), og vimse rundt å se hva alle andre gjorde, var gull verdt. Hvis jeg i tillegg fikk lov å ha med meg Victor, Golden Retrieveren vi fikk beholde av Blindeforbundet når han ikke lenger klarte å “levere”, var de fineste dagene i stallen. Sykkelturene frem og tilbake med han på slep, var derimot ikke alltid like vellykka, men vi fikk det nå til på et vis.

Når jeg tenker meg om, så var jeg veldig heldig. Hadde både hest og hund som selskap, enebarn som jeg var. Vet ikke helt om jeg alltid satte like stor pris på morgenluftingene av Victor eller all møkkinga etter Boy, men som mamma i dag til hestejente, kommer erfaringen godt med, ser jeg. 

Jeg likte aldri å konkurrere. Klarte ikke å holde nervene i sjakk, og surmulte i flere dager i forveien…

Morsomt å se at jeg fortsatt sliter med å holde tomlene opp…

Jeg er snart på vei til stallen for å avlaste Mille som trenger å hvile seg, og ikke minst bli ferdig i tide før jeg skal på viktig møte i ettermiddag med diverse leger. Jeg skal på nytt få vurdert skulderen og nakken min, se hva prognosene sier, så jeg kan få staket ut veien videre. Jeg har for lengst slått meg til ro med at ting er som de er, men det er greit å få en “second opinion” og ikke minst finne ut om det er en ørliten sjanse til å foreta seg noe mer. Jeg kjenner det hadde vært godt å ha Bjørn Erik ved min side akkurat nå, jeg pleier nemlig ofte å ha han støttende ved min side, men han har mer enn nok å tenke på. Det skjer en del ting, det rører seg litt i markedet, og jeg håper han snart skårer blink og høster noe positivt.

Ønsker dere alle en god start på uken!

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell