God morgen, kjære dere.
Da har snuppeline blitt hentet og kjørt på skolen, og jeg sitter igjen med dyreflokken rundt beina mine, selv om de for lengst har fått fylt opp mat- og vannskålene sine. Tirsdager er ganske så “satte” dager. Da bør vi nemlig være i stallen så tidlig som mulig, for allerede klokken 15:30, skal hesten Sol stå klar for ukas sprangtime. Det er gjerne litt i tidligste laget, det stresses nok litt ekstra i det Mille entrer dørene her etter skolen og vi femten minutter seinere må være i bilen, men på den annen side er det deilig å komme hjem i sånn nogenlunde normal tid. Da er det fortsatt en del timer igjen av kvelden til andre syssler.
Selv så ser jeg at jeg bruker lengre og lengre tid på å få begynt skikkelig på dagen. Jeg har egentlig aldri vært helt sikkert på om været har noen innvirkning på sykdommen min, på hvordan formen min ter seg, men nå ser jeg helt tydlige tegn på at kulda ikke gagner. Ting tar som sagt tid, og raggsokkene og de lange strikkagenserne er for lengst blitt et kjærkomment bidrag til morningens opptining av ledd.
Mange av dere tror helt sikkert jeg bruker mye tid på sosiale medier. Jeg burde nok lagt opp en hel del gode rutiner rundt dette, særlig med tanke på hva jeg vil med alle blogginnleggene mine, men det gjør jeg altså ikke. For regel nummer en for både nakke og skuldre, er å holde seg mest mulig unna, og det klarer jeg faktisk ganske så bra ved å ha Macén stående fast på kjøkkenet. Jeg bruker heller ikke mye tid på mobilen, den kan faktisk brukes i tre hele dager uten å lades, og den legges også titt og ofte på kjøkkenet, så jeg ikke har den så lett tilgjengelig.
Jeg har derimot en del “kjøreregler” som jeg holder meg til, når jeg raskt titter innom Facebook. Kan kanskje kalle de en refleksjon av “mine verdier”, og de tenkte jeg faktisk å dele med dere. Jeg må forresten få nevne at jeg ser på meg selv som ganske så raus når det kommer til å trykke på “Liker” knappen, det koster nemlig så lite, men igjen så er de gitt innenfor disse såkalte “reglene mine”. Uff, det ble litt klossete det her, men la meg nå få ramse opp et par av poengene mine:
Dette prioriteres alltid:
- Alle fortjener en bursdagshilsen på dagen sin. Det er et fett om vi er nære bekjente, kun har møtt hverandre på en ferie, eller gått i parallell klassen til hverandre. Det tar meg kun ti sekunder å skrive den hilsningen, og det synes jeg alle fortjener når vi først skal følge hverandre. På det meste har jeg rundt syv-åtte som har bursdag på samme dag, kun noen få ganger i året, og det minuttet der av hverdagen min, bruker jeg med glede på dette.
- Hvis noen er stolte av familiemedlemmene eller vennene sine, og ber om hjelp til å stemme dem frem, så gjør jeg alltid det. Det være seg noen som har muligheten til å vinne et stipend eller noe så enkelt som å bli “årets leverpostei unge”. Det er så enkelt å bidra, og det er rett og slett min måte å si “jeg bryr meg om det du bryr deg om”.
- Folk flest tør ikke å innrømme at de liker muligheten til å se hva naboen spiser til middag eller hvor årets ferie går. En ting er hva de sier, og en annen ting er hvordan de automatisk styres av nysgjerrigheten. Jeg må innrømme at jeg elsker å få ta del i folks feiringer. Være seg ferier, påske, jul og 17. mai. Noen velger altså å være “blomsterpotta” i vinduet som aldri bryr seg, de ytrer høylydt de ikke tar seg tid til slikt, mens jeg raskt “liker” og “hjerter”. Har dere forresten ofte fått med dere at de “sovende” Facebook brukerne nesten alltid er de som slipper nyheter om alt og alle først? Merkelig det der, for utad så bryr de seg jo ikke…
Dette prioriterer jeg aldri:
- Jeg holder meg langt unna politisk satire. Jeg foretrekker helst at politisk engasjerte mennesker bidrar med kunnskapsrik informasjon om eget parti, enn tid og energi på å nedsnakke andre. Det gir meg ingen tilfredsstillelse at noen soler seg i andres elendighet, det forvirrer bare. Kildekritikk er også et viktig tema her, og jeg ber på mine knær om at folk tar seg tid til å sjekke opphavet til disse artiklene. Magen min vrenger seg i avsmak til tider. Det er helt horribelt hva noen rett og slett får seg til å tro på, helt ukritiskt.
- Jeg har meldt meg ut av alle grupper som omhandler min egen sykdom. Tar man nemlig innover seg alt som skrives der, kan man rett og slett bli enda sykere tror jeg. Det er mange sinnataggere som stadig kommer i klinsj med alt og alle i sin frustrasjon over å ikke bli frisk, og det tapper meg. Ikke misforstå, jeg har full empati for syke mennesker, tro meg, men jeg trenger rett og slett ikke daglig påminnelse om at livet suger og kan føles forferdelig urettferdig. Husk, det er alltid noen som har det verre.
- Jeg kommenterer aldri på videoer som omhandler tortur av mennesker eller dyr. Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor folk har behov for å dele flåing av levende dyr eller steining av unge jenter. Alle oppegående mennesker vet jo at dette skjer, for de leser jo nyhetene, men trenger vi virkelig å se det “live”? Vi må huske at i det vi klikker oss inn på noe av dette og gjerne legger igjen en kommentar eller emoji, så ser de som følger deg også dette. Jeg har på ingen måte lyst at mine yngre venner (noen er tross alt bare 13-år) skal måtte oppleve slikt i så ung alder. De trenger så absolutt ikke å få servert disse forferdelige scenene, for slikt brenner seg inn på netthinna for alltid . Alt til sin tid, og dette passer seg ikke.
– Nina –
Instagram: nthorsen
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell