Nå går Hjemmekennel oppholdet for flotte Floke mot slutten. Vi har vært så heldige og blitt bedre kjent med han hele helgen, og håper så inderlig at vi får lov til å ha han igjen. Snill og god som dagen er lang, i tillegg til å være skikkelig leken. Valpen i han sitter godt i han ennå, og det er gjerne det som gjør han så fin og spesiell. Han er nemlig nysgjerrig til tusen, på en forsiktig og respektfull måte, og kommer derfor overens med alle som kommer hans vei.
Jeg tror spesielt det har vært ekstra godt for Mille å hatt besøk av han, for den kraftige hjernerystelsen gjorde brått livet veldig kjedelig for henne. Hun fikk nemlig ikke lov til å ri, og i følge Mille-mor selv “da er livet uutholdelig”. Loke har derimot fått frem mang en latter i jentungen vår, og også bidratt til at hun innimellom slabbedask livet på sofaen, har fått seg en luftetur i ny og ne.
Jeg har forresten funnet ut at jeg har blitt meget fornuftig på mine “gamle dager”. Allerede i fjor var planen å investere i en ny jakke, men jeg klarte ikke å bestemme meg for om den skulle være behagelig og anvendelig med tanke på Stavanger-været, eller snaisen å se på. Jeg har nemlig mang en gang kjøpt alt for trange “kule” jakker som har vært bikkjekalde å gå i, men denne gangen vant altså fornuften. Den nyinnkjøpte allværsjakka er for en gang skyld stor nok, og har avtagbar fleece inni. Varm og god med andre ord, og passe lang så jeg slipper å fryse ræ.. av meg.
Denne dagen har forløpt helt annerledes en den pleier en helt normal søndag. Den lille trioen vår skal nemlig være med i en musikkvideo, og vi har derfor blitt filmet i forskjellige settinger som den familien vi er i hele dag. Veldig rart, for det er absolutt ingenting normalt med å “leke” familie med tilskuere til stede, men vi kom oss nå igjennom det på et vis. Det må derimot også nevnes at det var Mille som gjorde mesteparten av jobben, hun dro lasset ganske så aleine, og gjorde derfor jobben mye enklere for oss andre.
Vi har gått mang en runde, diskutert mye for og i mot om hvorvidt Mille skulle få lov til å være med på det her. Musikkvideoen og låta som skal synges ble nemlig til i en forferdelig vanskelig periode i Mille sitt liv. Hun følte seg nemlig forferdelig ensom og forbigått av de som stod henne nærmest, og det var blant annet en helt spesiell episode som skjedde på det tidspunktet, som fikk mammahjertet mitt til å slå så kraftig at jeg bokstavlig skreik ut min vrede til alle og enhver. Jeg gråt åpenlyst i både sinne og fortvilelse og skrev selvsagt et mer forklarende innlegg om dette, som skapte mye blest, les gjerne her.
Omtenksomme låtskriver og artist Marianne Sund, klarte å fange denne opplevelsen i en helt nyskrevet sang, “Alltid to”, og om ikke lenge skal den altså lanseres. Låta gjør noe helt spesielt med meg hver bidige gang. Ikke så rart, siden historien tross alt sårbart handler om oss, men det er et særdeles viktig emne som omtales, så det var ikke vanskelig å takke ja til å være med å bidra. Åpenhet og ærlighet om det å ikke bli sett i hverdagen, må nemlig opp og frem. Alle må være med på å gjøre en forskjell, bidra til at alle barn opplever en trygg og god hverdag ❤️
Noen har helt sikkert fått med seg at vi passer hunden Floke for tiden, og jeg ville ikke stenge han inne på et annet rom hele dagen uten oss. Derfor var han titt og ofte midt i “skuddlinja”…
Nå som Mille-mor har hatt hjernerystelse, må hun på alvor sette ned tempoet. Hun kan ikke ri, og heller ikke lenke seg til sofaen og mobilen. Hodet og kropp må få slappe av, og det er selvsagt en utfordring for en som mer eller mindre liker å leve etter faste rutinger hver bidige dag. Derfor tenkte jeg det kunne være kjekt å finne på noe helt annet til en forandring. Så hvorfor ikke dra på hundeutstilling?
Så i går var hele flokken i seng et par timer tidligere enn vanlig og vekkerklokka var stilt inn på 07:00 sharp. Da var det selvsagt veldig typisk av meg å våkne allerede klokka seks. Jaja, ikke verdens undergang, og både tre- og firbeinte gledet seg over morgenturnen i svarte natta. Allerede halv ni var vi på plass på Orre, og med grillpølse, sjokolade og Pepsi-max til frokost, storkoste vi oss ved å snodig iaktta alle de entusiastiske hundeeierne. Det er egentlig litt morsomt det uttrykket “som hund, så eier”, for det stemmer i utrolig mange tilfeller. Jeg tok meg faktisk i å humre litt for meg selv der et øyeblikk, for det er søren meg mange hundeeiere som er helt sykt lik hunden sin.
Det var faktisk litt planlagt denne gangen å stille opp så tidlig som vi gjorde, for jeg har nemlig en plan som skal gjennomføres etterhvert med ennå en hund i heimen. Dette er selvsagt hemmelig for et av familiemedlemmene her hjemme, men jeg fikk nå til å snoke og lære litt om denne interessante nye hunderasen uten at vedkommende skjønte noe. Det siste jeg derimot måtte gjøre når vi forlot hjem ifra, var å love å ikke forelske meg i ny valp og signere på en eller annen vanvittig kontrakt. Det klarte jeg å overholde, og jeg tror heller ikke noen var i nærheten av å skjønne oppdraget mitt.
Vi avsluttet dagen på Orre med å heie på datteren til venninnen min, som for aller første gang skulle vise frem hunden sin. Jeg veit ikke helt om det er innafor å klappe på noen etter endt dommeravgjørelse, men vi gjorde nå det allikevel vi. Flinke Kylie var proffen sjøl der hun stolt viste frem ungtispa si Lucy, og selv med litt startsnerver for både henne og oss som stod og svetta på sidelinja, tror jeg det fristet til gjentagelse. Dette var rett og slett morsomt!
Her er det få minutter igjen til Kylie skal vise sin Lucy, og jeg veit ikke helt om det var mora eller datteren som beit mest negler på forhånd her…
Flinkisser!
Jeg skulle egentlig ha vært på plass på Orre i morgen også, og fortsatt det hemmelige oppdraget mitt, men vi har en kjempespennende avtale her i huset, som jeg virkelig gleder meg til å dele med dere etterhvert. Man kan rett og slett ikke få med seg alt, særlig ikke når minsten samtidig trenger litt ro i dagene fremover nå.
Tenk på hva man egentlig klarer når livet blir satt på prøve, og man bare må fikse det. Jeg har selvsagt tidligere vært utfor mang en utfordring med minsten Mille, og under gårsdagens uheldige hendelse var jeg nærmest roligheten sjøl. Men la oss nå ta det helt fra begynnelsen.
Mille hadde ridetime, og jeg var som vanlig iherdig tilskuer på sidelinja. Etter endt trening og litt nuddelkos, bestemte vi oss derimot å sette kursen hjem. Avtalen var at jeg skulle kjøre Twisyen ned til det beitet Sol skulle settes ut på, så slitne Mille slapp å gå opp den lange bakken igjen.
Tiden gikk, og ingen Mille og Sol dukket opp. Etterhvert ringte mobilen, og beskjeden om at Mille hadde slått seg kraftig fikk magen min til å knyte seg. Mille satt blant gode foreldre og venner og stortuta når jeg fant henne. Det viste seg at hun hadde falt av hesten, i det hun forsøkte å komme seg opp på henne. Opp på henne, altså ri henne? Vi var jo som sagt ferdig med å ri, men luringen min hadde altså tenkt å ta en Pippi Langstrømpe, hoppe opp på henne og ri henne ned til beitet, kun i grime og leietau. Sånn gikk det altså ikke, for plutselig sa det pang, og jentungen havna på hodet i bakken.
Når slike uheldige ting skjer og jeg er aleine om ansvaret, blir jeg kald som is, med andre ord helt rolig. Jeg forstod raskt at møtet med bakken hadde vært forferdelig vondt, for hun sluttet ikke å gråte og hun husket heller ikke hva som eksakt hadde skjedd. Siden jeg ikke fant noen synlige tegn på skade, bestemte jeg meg for å vi skulle dra hjem og se det hele an.
Vel hjemme, fikk vi av oss stallklærne og jeg heiv hund og meg selv i dusjen. Mille satt mutt og lei seg og ventet på sin tur. Hun var kjempetrist, for hun visste at hun antagelig ikke hadde vært så uheldig, hvis hjelmen hadde vært på. Regel nummer en, er at den alltid skal være på, så hun skammet seg over å ikke ha overholdt dette.
Hele denne timen etter fallet, var Mille bevist på hva som hadde skjedd, eller i hvert fall at hun hadde slått seg i stallen. Hun snakket i ett sett, gikk over hendelsen gang på gang, men plutselig skjedde det noe drastisk med væremåten hennes. Vel på plass inne i dusjen, stilnet hun helt. Talen var borte og hun reagerte ikke på “kommandoene” mine. Hun klarte ikke å finne frem sjampoen, og forstod ikke hvordan hun skulle få vasket håret. Ikke klarte hun å skru av dusjen heller, hun stod bare å måpte. Jeg måtte styre henne ut av badekaret og fikk satt henne på badebenken, og da fikk hun etter mye om og men, fortalt meg at synet var borte. Hun så meg altså ikke lenger…
Da var det bare en ting å gjøre, ringe 113, samtidig som jeg febrilskt forsøkte å holde henne våken. Øynene falt igjen gang på gang, og jeg fikk ikke et ord ut av henne. En legebil og ambulanse var på plass på få minutter, og fem personer forsøkte å gjøre rede på hva som var skjedd og ikke minst hva som var i ferd med å skje. Blålysene ble satt på og jeg fikk plass i førerhuset, mens to fra ambulansepersonalet holdt henne våken bak i sykebilen.
Den korte turen bort til sykehuset, var veldig lang, men endelig åpnet porten seg i garasjeanlegget og på få sekunder var vi vel installert inne på et undersøkelsesrom. Mille kunne fortsatt ikke gjøre rede for seg selv, men hun begynte så smått å komme tilbake til oss. Selv om hun begynte å svare på spørsmålene hun fikk, husket hun fortsatt ikke hva som hadde skjedd den siste timen, så der og da ble det avtalt at hun måtte legges inn til observasjon over natten.
De kommende tre timene, var slitsomme for Mille. Hun var stuptrøtt, men klarte ikke å falle til ro, noe plagde henne. Så begynte hun å spy kraftig, og da ble det raskt avgjort at hun måtte trilles ned på røntgen for en CT skanning. Det gikk unna i en fei, og bildene så gudskjelov helt fine ut. Etter et par runder til over doskåla, falt hun endelig til ro, og sov fredfullt til klokka seks i morges.
Det gikk altså fint denne gangen også. Bjørn Erik heiv seg på et tidligere fly fra Gdansk, og kom akkurat tidsnok til å få med seg at den kjære jentungen vår ble skrevet ut med diagnosen “kraftig hjernerystelse”. Hun må med andre ord ta det bittelitt rolig i dagene fremover. Hun må også være obs på at hun kan oppleve å få hodeverk og glemme ting. Apropos “glemme ting”, nå husker hun plutselig hvordan hun falt. Hun stod på den våte plattingen i stallen, og heiv beinet over hesten, men plutselig bestemte Sol seg for å bevege på seg litt. Mille mistet balansen og falt og traff kanten på den harde plattingen.
Mille har altså igjen måtte lære seg ting “the hard way”. Hun må ta seg tid til å gå bort på rampa og få stilt Sol skikkelig opp før hun hiver seg på henne, og det viktigste av alt – hun må ALLTID ha på hjelm 💕
I år kan vi på ingen måte skryte over epletreet til Mille. Vel, helt gæli er det ikke, for vi har jo faktisk opplevd mang et år helt uten noe som helst, men høstinga gir nok ikke så mange ukene med godsaker til hesten vår Sol denne høsten.
For alt kommer nok mer eller mindre til å gå til Sol, for litt belønning må hun jo få hver dag. Nå som prisen på gulrøtter har fordobla seg, blir dette den kosen hun får fremover. Deilige sure eplebiter, fint skåret opp i biter, for vi fjerner selvsagt kjernen. Noen mener nemlig at store mengder av frøene inne i kjernen ikke er bra hverken for mennesker eller dyr, rett og slett fordi de inneholder cyanid (blåsyre). Det må nok ganske store mengder til før en hest blir alvorlig syk, men vi tar ingen sjangser. Derfor er det litt synd at eplene i år ble så små, for det er ikke mye godt eplekjøtt igjen etter at kjernen er fjernet. “Sola” vår blir nok uansett fornøyd, tenker jeg.
Det er svært sjeldent jeg takker ja til sponsorer. De innleggene er som regel krevende å skrive, og også å følge opp. For som oftes vil kunden diktere meg, velge hva jeg skal mene utad, og av erfaring kan det som sagt være ganske så slitsomt. Det kan fort kræsje med egne verdier, eller rett og slett få meg til å føle at jeg lyver til dere lesere.
Det er derimot en ting jeg gladelig deler med dere, og det er geniale Forskerfabrikken. De jobber med å utvikle hjelpemidler som får ungene våre til å ville lære mere. Hjelper de til å forstå matematikken bedre, det å knekke lesekoden og sist men ikke minst forstå en del vitenskapelige reaksjoner som skjer rundt oss i det daglige. Minstemannen vår Mille, fikk blant annet stor hjelp tidligere til å lære seg gangetabellen ved hjelp av de fargerike mattearmbåndene, les gjerne her. Hun ville selvsagt gå med alle på en gang, men etterhvert forstod hun at det ble litt enklere ved å kun lære seg en gangetabell av gangen.
Denne gangen har snuppa og jeg eksperimentert med en såkalt el-detektor. Ville vi klare å lage nok energi med kroppene våre (holde hender), til at røret lyste og laget lyd? Åhhjada, det klarte vi, og det i seg selv synes Mille og mora også for den saks skyld, var veldig kult. Så kult at hun skal ta røret med seg på skolen og få hele klassen til å holde hender, og se om også de klarer å få samme reaksjon. Noen vil helt sikkert tro at de får støt, at dette vil gjøre vondt, men det gjør det jo selvsagt ikke. Jeg tenker jeg skal tipse henne om å ta den med seg på torsdag, for da har de Naturfag/kjemi, og læreren der kan helt sikkert få forklart alle nøye hva som egentlig skjer. Var ikke dette litt morsomt dere?
Ønsker dere alle en finfin start på uken, klem Nina
I helgen var det som sagt “hjemme-alene” fest, for bestis Tonje. Hun hadde egentlig ikke planlagt å feire den skumle “fem-null” dagen så stort, men på kort varsel ble vi allikevel en fin liten samling av Oslo-, Moi- og Stavanger folk.
Rockedronninga vår ønsket seg cash til ny tatovering og dollar til den kommende USA turen, og det fikk hun. En fin feiring for ei fin dame ❤
Her hjemme er hele flokken i “slapp-fisk” modus. Det kan nok ha noe med at vi har vært ganske så travle i helgen. Mille har som sagt stått i hallen med egen loppis-stand, og Bjørn Erik og jeg har vært strikkball mellom stallen, byen, hjemmet og flere butikker flere ganger om dagen. Samtidig har vi reingjort hele huset så det har vært klar for fest. Innimellom slaga har jeg vært så heldig og fått rusla meg turer med Pippi og nydelige Amigo. Helgen har med andre ord ikke vært særlig rolig, vi har virkelig kjent på at vi lever.
La meg derimot få ta en ting av gangen her, dere. Gårsdagen var altså en rein fest fra morran til kveld. Jeg startet dagen tidlig ved å møte opp hos bestis Tonje og venninnegjengen som var kommet på besøk fra Oslo. Med kake og boller innabords, dro vi etterhvert strake veien i strålende solskinnsvær til Clarion Hotel. Der var det nemlig duket for et fargerikt “Pre Pride Party”, hvor vi jentene valgte å slå ut håret ved å bestille forfriskende Mimosa cocktails. Humøret steig raskt, og fortsatte å stige enda et hakk, da vi etterpå entret konserthuset hvor startskuddet for årets parade skulle foregå.
På konserthuset møtte vi flere venner, og i år akkurat som i fjor, koordinerte vi oss rundt det ti meter lange pride-flagget. I sammen med fem tusen andre engasjerte paradedeltakere, gikk vi stolte gjennom Stavanger sentrum og hyllet mangfoldet og alle mennesker sin rett til å elske akkurat hvem man vil. Det ble en gledens markering med synliggjøring av kjærligheten for hverandre, uavhenging av kjønn, religion, kultur, etnisitet, hudfarge og seksualitet ❤️
Nå er det like før det braker løs ute i den store ridehallen til Mille. Det skal holdes loppemarked der både lørdag og søndag fra kl. 12-16, og for aller første gang har Mille fått seg sin egen stand. Papsen Bjørn Erik skal bistå snuppeline de første timene, men det er meningen at hun etterhvert skal holde styr på alt selv. Hun har blitt utstyrt med kalkulator og pengeskrin, og alle “loppene” er sirlig merket med fargerike prislapper. Ingenting koster skjorta, det meste som “gi bort pris”, for dette er jo tross alt ting og tang vi ikke lenger har bruk for. Rideutstyr og klær som har blitt alt for små, og leker man har vokst i fra, som sårt trenger ny eiere.
Jeg kan dessverre ikke bistå selv denne dagen, for bestis fyller 50 år og skal feires hele dagen samtidig som vi skal være med på Pride markeringen, Stavanger på Skeiva paraden 2018. Et særdeles viktig arrangement, det er helt nødvendig å støtte. Bjørn Erik deler seg, og blir altså med litt her og der, samtidig som mellomstemannen Pelle henter Mille i stallen seinere og tar henne med seg hjem til seg på overnatting. Med andre ord, i dag er det alle mann til pumpene, i dag blir det liv og røre!
Allerede i går, var mange av bordene kommet opp, og det bugnet av spennende ting så langt øye kunne nå.
