“Mamma, jeg tror det er en del folk som er redd deg”…

  •   

I disse dager legges siste touch på Marianne sin video “Alltid to”, som ble spilt inn hjemme hos oss nylig, les gjerne her. I går fikk vi altså se første utkast, og det gjør altså så inni hel…. vondt å ta den innover seg. Den gir et så ærlig innblikk inn i vår sårbare verden, for den viser oss som familie rundt ensomheten Mille ofte opplever. 

Det er nok mange som lurer på hvorfor jeg er så åpen rundt dette, hvorfor jeg gang på gang utleverer jentungen min, gjør henne til tider ennå mer sårbar enn det hun kanskje allerede er. Det er ikke ofte jeg får dette spørsmålet, men det hender, og da som oftes i kjølevannet av at jeg har stilt noen til veggs for handlingene deres. Eller rettere sagt, mangel på handling. Det drives voksenopplæring over en lav sko, gang på gang, og hos noen går det aldri inn.

Jeg er så lei av å unnskylde oppførselen til enkelte foreldre og barn. Tidligere, når Mille kom hjem lei seg, fant jeg opp en hel del rekke ting så hun skulle føle seg bedre. Jeg tror ikke disse barna har det noe særlig bra hjemme, kanskje foreldrene krangler mye, kanskje de i verste fall blir misbrukt eller rett og slett har så vonde tanker i hodet sitt at de må la det gå utover alle andre? 

Det å ha det vondt, det å ha en utrygg barndom forklarer gjerne hvorfor mange oppfører seg dårlig ovenfor andre, men det unnskylder ingenting. Det får Mille vite i dag, for nå holder det ikke å finne opp alle disse liksom historiene lenger. Hun er klok til tusen, og jeg er livredd for at alle disse sparkene i magen en dag skal gjøre henne bitter og inneslutta. 

En ting er i alle fall sikker, jeg står så absolutt ikke på sidelinja og ser på at folk overser ungen min. Hun skal til enhver tid vite at jeg stiller opp for henne, at jeg gjør alt i min makt for at hun skal ha en så trygg hverdag som mulig. Her for leden, når vi var i butikken, møtte vi ei Mille har gått i klassen med før. Hun har alltid, også i fjor, vært i bursdagsselskapene til Mille, og jeg har alltid vært inkluderende og hyggelig mot henne. Det har derimot kommet meg for øret at hun tidligere “kastet Mille under bussen”. Pushet henne til å gjøre ting hun egentlig ikke følte seg trygg på. Jeg agerte selvsagt, gikk ikke direkte til henne, men forklarte alle jentene i klassen at dette ikke var greit, og at vi på ingen måte godtok slik oppførsel. Det var mange blikk som søkte gulvet den gangen, og noen av dem unngår blikket mitt i dag også, som når vi var i butikken her for leden. Jenta kunne ikke kommet seg raskere avgårde, og ville på ingen måte møte oss, hvorpå vi egentlig bare hadde smilt og sagt et høflig “hei”. “Jeg tror hun er redd for deg, mamma, jeg tror egentlig flere er litt redd for deg og hva du kan komme til å si”. Ja, det kan nok være noe i det hun sier, jeg går nok ikke stille i dørene når noen først tramper på ungene mine, det har jeg aldri gjort.

Det ligger et ansvar hos alle å fange opp de som føler seg utenfor. Hvis foreldrene ikke klarer å oppdra ungene sine til å ha fokus på dette, så får vel jeg gjøre det som best jeg kan selv, skummel eller ei…

– Nina –

 

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg