Den vesle Bolognese hunden Poppy har rukket å bli 9 måneder, og hun og Mille har virkelig blitt et morsomt og kjærlig radarpar. Ser man Mille så er Poppy garantert like i nærheten, de er sammen hele tiden unntatt timene Mille er på skolen. Rett før Mille kommer hjem derifra, legger Poppy seg lengtene i vinduskarmen og ser etter henne, og det er reine festen når Poppy blir løftet opp i armene hennes igjen.

Månedene med Poppy har vært reine drømmen. Hun var som sagt stuerein etter få uker og er nokså lettlært når det kommer til lydighet også. Ydmyk mot alle hun møter på sin vei, og en skikkelig koseklump for alle som har tid til overs for henne. I tillegg er hun verdens beste selskap for Mille i stallen. Jeg trodde først det ville bli et problem å ha henne der den tiden Mille rir, men jeg hadde ikke trengt å uroe meg, for da legger hun seg bare ned for å sove på en stol til hun er ferdig.

Poppy er antagelig den snilleste hunden jeg noensinne har vært borti. Min Pippi er også en engel, men hun trengte tre ganger så mye trening og terping på lydighet som Poppy. I tillegg så gneldrer Pippi litt, hun er tross alt en terrier, men det gjør ikke Poppy. Hun kan kanskje gi fra seg tre bjeff i det noen ringer på døra, men det synes jeg er helt innafor.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag hadde Mille fri fra hesten sin Sol i stallen, for vi har som sagt fått oss ny fôrvert. Hun har allikevel ikke helt fri, for timene flyr fort når det kommer til pelsstell av en Bolognese. Det har derfor vært litt hyling ute på kjøkkenet i en drøy time nå, og ennå mer misnøye når neglesaksen ble funnet frem. Poppy liker det ikke, men jeg synes allikevel hun har blitt bedre. Hun må uansett finne seg i det, for Mille vil overhodet ikke klippe pelsen helt ned og miste muligheten til å gå på utstilling med henne. Hun har meldt seg inn i NKK (Norsk Kennel Klub), og håper med litt mer trening at hun en dag kan få prøve seg i ringen. Spør du meg, så tror jeg hun får til det også, for ingenting stopper den jentungen der ❤️

Ja, da var den altså her, dagen vi alle har ventet på så lenge, julaften ❤️

Vi kom oss vel frem til Drammen i går kveld, og jeg er altså så ivrig nå på å stå opp så jeg kan få den etterlengta vesle krabaten i fanget. Falk hadde nemlig for lengst lagt seg når vi kom, så han aner ikke at vi er her, så nå er jeg klar til å ile avsted.

Jeg vil derfor ønske dere alle en hjertelig og inderlig god jul. Måtte den bli fylt med kjærlighet og gode øyeblikk ❤️

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Klemmer sendes i fleng, Nina ❤️

God kveld, kjære dere.

Det har hele tiden vært meningen å kastrere Mia rett etter første og eneste planlagte kattekull. Jeg ville helst gjøre det så fort som mulig, men fikk beskjed om å vente til hun var ferdig med å amme. For de av dere som følger meg på Instagram, nthorsen, så har dere helt sikkert fått med dere at Nairobi, kattungen som ble flaskematet og som vi beholdt, fortsatt får litt pupp ennå. Hun som altså ikke klarte å få det til i fra begynnelsen av, har vel fått det for seg at hun skal die i evigheter, men nå kunne jeg ikke vente lenger. Jeg hadde for lengst bestilt time hos veterinæren, og den skulle gjennomføres, uansett amming eller ei.

Dere kan tro jeg var glad for at vi ikke utsatte det lenger, for det viste seg at Mia var syk. Hun hadde brokk, som antagelig snart ville gjøre skikkelig vondt. Det var ikke så stort ennå, så hun har antagelig ikke hatt det så ille, men det hadde jo selvsagt bare blitt verre og verre med tiden. Antagelig forstrakk hun muskler under fødselen, som igjen forklarer hvorfor hun hadde så fryktelig vondt, og trengte hjelp underveis. For som noen sikkert husker, så klarte hun ikke å ta imot en eneste en av de fire kattungene på en normal måte.

Stakkars lille Mia gull, ikke nok med at hun hadde brokk, hun var i tillegg til det gravid igjen. Det kom ikke på tale å få et kull til. Mia hadde aldri klart det igjen. For som kattemor med brokk, har hun blitt en skygga av seg selv. For første gang røytet hun, og kroppsvekten var halvert. Jeg hadde allerede avtalt med veterinæren at eventuelle kattunger måtte fjernes, og de var så vidt påbegynte fostre, så det var ikke noe problem.

Mia ble som sagt kastrert, samtidig som fire fostre ble fjernet og en påbegynt brokk fikset. Ganske så medtatt, klagende, og iført full body, ble hun hentet, og jeg tror hun med meg synes det var godt å være hjemme igjen. Kampen var derimot ikke over, for ikke pokker om hun ville være inne. Hun ville ut asap, og så irri irri rattata over å ikke få lov å gå ut.

Jeg holdt ut i akkurat tre dager med skrikinga hennes. Det kom ikke på tale å klare å holde henne inne et sekund, og i alle fall ikke i ti dager til sammen. Begge operasjonssårene så helt tørre og fine ut. Ingen sting var synlige, sårene spriket ikke og var heller ikke rødt eller betent. Hun beholdt bodyen på uten problemer, så jeg har akseptert at hun får lov å gå inn og ut av luka si som vanlig.

Fine lille Miaen vår, nå skal alt bli bra igjen. Kroppsvekt og pels skal tilbake, og livet med vesle Nairobi skal bli så finfint så 🐾 

Egentlig utføres kastrering av hunnkatter ved en enkel kikkhullskirugi, men når de i tillegg til å kastrere måtte fjerne et påbegynt kull samt fikse en brokk, måtte det to skikkelige inngrep til. 

Åhhh hjertesukk, dagens overskrift fikk det rett og slett til å klø litt i øyekroken. Tenk at kattungene snart er leveringsklare da dere, hvor har tiden blitt av?

Nå børner tre eventyrlystne nøster rundt meg i ett sett. Alt skal prøves ut. Det klatres opp i bjørketrærne og jorden spruter ut av potteplantene mine. Sistnevnte er jeg ikke så glad i, da kommer kjeftesmella frem i meg, men det går fort over når de få minutter etterpå ligger strødd og sover som verdens søteste små nurk.

Egentlig er ikke kattunger leveringsklare før i uke 12, men denne gangen har jeg valgt å la de flytte til nye hjem allerede i uke 11. Vi drar nemlig på ferie, og for at de skal slippe å være hos ukjente i en uke før de drar, velger jeg å slippe de avgårde litt før. Tror egentlig det skal gå veldig bra, for nå går det lengre og lengre tid mellom hver gang de dier Mia eller i det hele tatt gir henne oppmerksomhet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lykken oppi det hele, er at Pusur (tidligere Helsinki) og Rio nå kommer til verdens beste hjem. Jeg kjenner begge de nye “mammaene”, og kunne ikke vært mer fornøyd. Det er så mye kjærlighet i disse hjemmene, så jeg tenker egentlig det skal blir godt for dem å slippe å sloss om oppmerksomheten sånn som de må nå.

Veslejenta Nairobi skal ingen steder, vel så sant mamma som skal passe huset mens vi er borte ikke insisterer på at hun gjerne vil ha katt igjen. Jeg tviler på det, men skal aldri si aldri. Jeg tenker også det kan være litt koselig for mamma Mia og ikke miste alle nøstene sine på en gang. Om hun kommer til å trives videre med å dele territorium med minsten her hjemme, er jeg litt usikker på, men den tid den sorg. Det ordner seg nok, garantert 🐾

I går var Mille hos veterinæren med Poppy for aller første gang. Poppy fikk sin aller første vaksine hos oppdretter, men nå som hun snart er tre måneder gammel, var det på tide med en ny.

Mille som gjerne er noe mer følelsesladd enn andre, synes dette var skummelt. Hun har selv måtte ta en rekke sprøyter, og det kan jo som sagt gjøre litt vondt, så hun var engstelig over at Poppy skulle bli redd og begynne og hyle.

Mille hadde derimot ikke tenkt å uro seg, for vesle Poppy merket ingenting. For vi avledet henne med en rekke go´biter undeveis, og da enset hun ikke hva veterinæren gjorde med henne i det hele tatt.

I tillegg til å bli vaksinert, fikk Poppy en skikkelig gjennomgang. Jeg ble overhodet ikke overrasket, men Mille synes nå allikevel det var kjekt å få høre at hun hadde en valp av ypperste klasse. I tillegg var det gøy å vise frem at den lille allerede er nokså samarbeidsvillig, trygg og tillitsfull.

Etter endt vaksinering gikk turen videre til stallen. Islandshoppa Sol vil for aller første gang ikke ha besøk av oss. Vel, hun vil gjerne ha litt kos og stell, men vegrer seg for å komme ut av beite. Hun ble nemlig flyttet til et gigantisk overvokst beite i går, og det er mat (les gress) så langt øye kan se.

De er en fin liten trio blitt allerede. Mille, Poppy og Sol. Denne sommeren veit jeg blir fin ❤️ 

For en morning, og for en fantastisk start på dagen ☀️

Jeg kan ikke huske sist gang Mille hadde en så knallfin avslutning på skoleåret sitt. Hun formelig strålte av lykke der hun klemte meg farvel etter å ha kjørt henne til dagens møtested, et sommerparadis et par øyer utenfor der vi bor. Humøret hennes smitter selvsagt lett over på meg. Jeg er så glad på hennes vegne, og jeg har lenge følt meg helt trygg på at jentungen vår har det bra.

Tenk, nå kan vi altså huka av enda et år på skolen. Niende klasse på Lunde skole har vært et godt år for minsten. Hun har trivdes og hengt med i timene, og det beste av alt er at hun har knyttet enda sterke bånd til den fine lille gjengen sin. De er en 5-6 stykker som stadig holder kontakten. De har bygd opp stor tillit til hverandre, de støtter og heier på hverandre. 

Det var egentlig ikke meningen at Mille skulle ha med seg Poppy på skoleavslutningen, men hun ville selvsagt vise henne frem. Gleden var derimot stor når Poppy fikk bli. Jeg fikk akkurat tilsendt et bilde som viser dem begge godt planta på en benk under en gedigen parasoll med gode venner rundt seg.

Livet smiler  💕

☀️ ☀️ ☀️

God mandags morgen, kjære dere ☀️

Da har kattungene Helsinki, Rio og Nairobi (oppkalt etter serien “Papirhuset”), rukket å bli hele 6 uker gamle. Det betyr at de er halvveis i oppholdet og starten på livet hos oss, og jeg kjenner tiden flyr så alt for fort. De er på ingen måte de små hjelpeløse nurkene som sov mesteparten av døgnet for litt siden. Nå er det mye lek på gang, regelrett brutal herjing søsknene i mellom.

Kattungene har som sagt vært planlagt lenge, så kontrollfriken meg hadde selvsagt for lengst fått i hus den nye boplassen de skulle flytte inn i når pappesken ble for liten. De har allerede bodd i teltet sitt i over en uke nå, og stortrives med å klarte rundt på både vegger og tak. Jeg er sjeleglad for at det faktisk går an å lukke igjen takåpningen også, for i går klarte Helsinki, den oransje hannkatten, å knekke koden ved å komme seg ut i det fri. Det er selvsagt helt greit på dagen, men om natta vil jeg fortsatt ha kontroll på hvor de befinner seg til enhver tid.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De to store guttene har forresten begynt å spise tørrfôr og drikke vann, mens minstejenta Nairobi fortsatt får noen omganger med flaske hver dag. Alle ligger også ved puppen til Mia, men ikke like ofte og lenge som før 💕

💛💛💛

Tenk at det faktisk er hele 5 år siden vi mistet bessen. Det kjennes fortsatt ut som om det var i går, men livet går som sagt videre…i en rasende fart.

Jeg forsøker å besøke grava så ofte jeg kan. Tar først turen til bessen på Grefsen, og så drar jeg som regel videre til Ullevål der mine besteforeldre ligger. Jeg liker det. Får en indre ro hver bidige gang, og det gjør godt. Godt å få luftet luftet alt man har på hjertet. Fortelle om hva som skjer med meg og alle mine, og om verdensbildet generelt. 

Mille synes det er vanskelig, men jeg får henne allikevel med. Denne gangen synes hun faktisk det var litt koselig for en gangs skyld også. For hun hadde som sagt en overraskelse hun ville fortelle om.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

“Mommo har gitt meg en nydelig valp i konfirmasjonsgave. Tenk at jeg har fått akkurat den samme fine gaven som mamma fikk den gangen hun konfirmerte seg. Ei nydelig Bolognese jente, og i dag er hun akkurat 8 uker. Jeg er så lykkelig, og klarer nesten ikke å fatte dette fine som skjer med meg” 

Ok dere, der kom tårene mine, samtidig som tårene til Mille også rant, og Poppy, jo hun ville bare leke i den nye jorden og blomstene vi hadde plantet. Blomstene som vi forsøkte å lage en slags hjerteformasjon ut av. Rosa hjerte og etterhvert kommer den blå kantlobeliaen også til å spire.

Det er sårt, det er vondt, men det stikker ikke like dypt som forrige gang vi var der. Minnene vokser, mens smertene avtar. For alle vi som fortsatt har livet så kjært, har det bra. Til tross for at verden rundt oss gråter, så kjenner vi på en takknemlighet av vi tross alt er heldige. Livet smiler ❤️

❤️ ❤️ ❤️

Da kan den lenge skjulte hemmeligheten endelig se dagens lys. Dere kan tro vi har ei lykkelig Mille-mor her nå. Hun har nemlig blitt eier av verdens skjønneste lille Bolognese valp. En stor drøm har gått i oppfyllelse og hun mener selv at hun nå er verdens heldigste 14-åring, og at hun fra nå av aldri noensinne mer, skal be om noe verdens ting.

Mille har nok hatt et stort ønske om egen hund helt siden hun kunne snakke. Vi som familie har jo fineste Pippi fra før av, en Yorkshire Terrier på snart 9 år, men de som kjenner denne rasen vet at den ofte knytter seg til en person. Hun er nok min lille hjerteknuser som følger meg hvorhen jeg går, og vil som sagt helst ikke ferdes noe sted uten meg på slep.

Så til alle dere som trodde vi skulle flytte, der tok dere feil. Så drastiske er vi ikke, men jeg mener nå allikevel at det er ganske så stort å få en ny firbeint i hus. Mille har en stor jobb fremfor seg nå, det blir en hektisk sommer for henne med hest, hund, fugler og kattunger, men vi foreldre er selvsagt der for å bistå med all den hjelpen hun måtte trenge.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lille Poppy har vært planlagt en evighet. Hun har vært påtenkt i nærmere to år, og er faktisk en gave fra min mamma, kjære mommo. En kjærkomment konfirmasjonsgave, som egentlig skulle vært overrekt 9. mai i form av et bilde  med alt av familie og venner til stedet. Det skjærte seg selvsagt siden konfirmasjonene ble utsatt, så da dere, ble gaven i form av lille Poppy overlevert i går.

Mille ante ingen verdens ting. Bjørn Erik og jeg sa vi skulle overraske mommo med en litt for tidlig bursdagspresangen i form av en Goggle Nest Hub, men det var selvsagt et skalkesjul. Vi gjorde faktisk det noe seinere på dagen, men den egentlig seansen som fant sted oppe på Trollvann, ble selvsagt mye mer overveldende og rørende. Øyeblikket var rett og slett magisk. Mommo sa hun hadde glemt drikken til pikniken vi skulla ha, men i stedet skulle hun altså hente den vesle valpen. Den ble varsomt og sovende lagt i en kurv, og resten av hendelsen kan dere jo egentlig se på bildene her. Kjærlighet ved første blikk.

Mille + Poppy = ❤️   

Da var det på tide å ta et siste farvel med oppdretter Kristin.

🐾 ❤️ 🐾

Kjære alle sammen, gratulerer så mye med dagen 🇳🇴 

I år var vi invitert på feiring både til Drammen og noen venner av oss her i Stavanger, men jeg hadde aldri kunnet overlate ansvaret av de snart 14 dager gamle kattungene til noen andre på det stadiet her. Minsten som ennå må flaskemates hver 2,5 time har snart fordoblet vekten sin på en uke, endelig høstes de gode resultatene av all arbeidet, så nå kan dere tro det fryd og gammen her. 

Feiring har det nå blitt allikevel. Finstasen er på og vi har benket oss foran fjernsynet og fått med oss alt det fargerike og flotte feiring i vårt langstrakte landet vårt har å by på. Vi koser oss med deilig mat og drikke, og ringer våre kjære som stor sett feirer dagen som oss.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kattungene har forresten fått midlertidige navn. Gutt nr. 1 heter Helsinki, gutt nr. 2 lyder navnet Rio og minsten som vi skal beholde selv, er oppkalt etter Nairobi. Det er helt sikkert noen av dere som trekker på smilebåndet nå, og som dere skjønner, ja vi er ihuga fan av Netflix serien La Casa de Papel (Papirhuset).

Dere får ha en riktig fortsatt finfin 17. mai feiring dere. Kos dere videre, og så skrives vi snart igjen 🇳🇴 ❤️ 🇳🇴

Mille storkoser seg med Rio (fra venstre), Nairobi og Helsinki.