Tenk, nå har kattungene rukket å bli 12 dager gamle allerede. Jeg er altså så forelska i disse nydelige nøstene, er helt fascinert av å følge med på hva de gjøre hele tiden.
Vel, nå er det ikke sånn at de gjøre så veldig mye annet enn å sove og spise, men ser uansett at de forandrer seg fra dag til dag nå.
De vokser enormt, til og med den jeg flaskemater legger på seg 10 gram hver bidige dag nå. Det høres kanskje ikke så mye ut, men det er i alle fall godt nok, når man er så liten. Den har faktisk gått opp halve kroppsvekten sin allerede, og det er fremskritt.
Jeg kan nok se langt etter at den skal klare å ta puppen til Mia igjen. Jeg forsøker å legge den til rette hver dag, men den sovner med en gang i den myke mammapelsen. Jeg har derimot ikke noe i mot å gjøre dette som trengs for at den skal klare seg, for det er jo tross en nokså fin jobb å ha, ganske så koselig.
Nå trenger jeg derimot deres hjelp. Jeg vet ikke om jeg klarte å ta tydelige nok bilder, men jeg har nå i alle fall gjort et forsøk. Hvem er gutt og hvem er jente?! Jeg har en formening, om hvem som er hva, og navnene er klare, men tenkte uansett å spørre dere. La oss kalle de 1, 2, og 3, gutt eller jente?
Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne hen på denne triste historien. Ingenting har vært “normalt” med denne kattefødselen. Fra å være overlykkelig over å ha fått være med på at to nydelige nøster kom til verden, satt vi plutselig med med to herlige småtroll til, og kunne derfor ikke vært mer stolte og fornøyde. Den gode følelsen der forandret seg derimot drastisk. Det værste som kunne skje inntraff, og jeg kunne ikke vært mer ulykkelig der og da.
La meg ta dere med fra der vi stoppet sist. Det var mange med meg som var glade for at førstegangsfødende Mia valgte å få ungene sine midt mellom oss alle her på sofaen. De flotte tilbakemeldingene fra Instagram historiene, ville ingen ende ta. Mange satt med ungene sine og fulgte med time for time, andre som aldri hadde sett det her før storkoste seg, de var alle like spente som meg.
Dyktige Mia hadde altså etter to timer blitt mamma til en oransje og en grå unge, og slo seg raskt til ro med de små. Ti timer seinere fikk hun derimot rier igjen, og ropte hest på meg at jeg måtte komme å passe på. Etter mye stress rundt om på pleddet, måtte vi fjerne de to som allerede var kommet, for hun hadde ikke helt kontroll på det som var i ferd med å skje. I det jeg var klar til å ringe veterinærhjelp, kom det plutselig en gedigen bylt til syne. Jeg forstod fort hvorfor dette hadde vært vanskelig for Mia. Den var nemlig mye større en søsknene sine, og det værste av alt, den kom med rompa først. Mia viste ingen tegn til å ville slikke den ren eller fjerne sekken den lå i, så i likhet med den første hun fikk, måtte jeg hjelpe til.
Etterhvert som ungen begynte å bevege på seg, kom Mia inn på banene igjen. Ungen fikk det stellet den trengte, og morkaka ble spist opp. Da det hele hadde roet seg, kom dagens største overraskelse. For tror dere ikke unge nummer fire også plutselig meldte seg? En bitteliten bylt kom ut på et blunk, og denne gangen var Mia mye mer villig til å gjøre jobben sin helt på egenhånd.
Det var en deilig atmosfære i huset. Tenk at vi atter en gang skulle få oppleve å ha kattunger. Esken vi hadde funnet frem for noen dager siden, ble endelig godkjent, og mor med fire små knøtt nøt hverandre.
Den som derimot reagerte noe veldig på dette nye, var Yorkien Pippi. Hun oppfører seg alltid litt tussete når hun har løpetid, og hun har det nå, men med nyfødte kattunger i hus, ble hun spinnvill. Hun peip og stresset noe voldsomt rundt kassa, og når Mia gikk ut på en liten luftetur, så hun sitt snitt til å hoppe oppi. Jeg var raskt med å få henne ut, og jeg så til min forskrekkelse at hun faktisk var i ferd med å ta med seg en av ungene i den tannløse munnen sin. Stakkars lille Pippien min. Du så på hele henne at hun innerst inne visste at hun hadde gjort noe galt.
Den kvelden avgjorde vi at Pippi måtte være oppe i andre etasje med Mille mens Bjørn Erik og jeg gikk løs på dagens 10.000 skritts trim. Det var helt åpenlyst at hun ikke måtte være i samme rom som kattungene uten tilsyn. Jeg kunne på ingen måte stole på henne, nå som hun trodde disse ungene var hennes.
Nå renner tårene mine, for nå begynner den vanskelige biten. Dagen etter våknet nemlig Mille og jeg opp til et forferdelig syn. Bjørn Erik hadde stått opp før oss for å dra til fysioterapeuten, og i hastverket etter å ha gitt Pippi en rask luftetur, glemte han å ta henne med opp i andre etasje igjen.
Mille hylskreik. Jeg løp ned i stua så fort jeg kunne, og holdt på å kaste opp av det jeg fikk se. Den store fine oransje kattungene lå død i sofaen, to helt livløse i hvert sitt hjørne av kassa, og den førstefødte klarte så vidt å stotre frem noen ynkelig mjau der den lå helt alene midt i kassa. Det rant blod ut av munnen på de som så vidt pustet i hjørnene og jeg var helt sikre på at livene deres var i ferd med å ebbe ut. Pippi lå å skalv i huset sitt, og stakkars Mia gikk fra den ene ungen til den andre og mjauet kraftig.
For et mareritt! Hvor skulle jeg begynne? Tårene ville ingen ende ta, og minuttene hvor jeg holdt en utrøstelig Mille i armene mine var helt forferdelige. Fortvilelse var stor, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å prøve å forklare hvor ubarmhjertig naturen til tider kan være. Pippi hadde ingen skyld. Hun ønsket bare å være en del av dette hun også, være litt mamma.
Kattungene var slikket i hjel, og teorien min er at jo mer de kjempet i mot og skreik, jo mer slikket hun. De var alle kliss våte, og vet dere hva som var helt hjerteskjærende å plutselig finne ut? Hun hadde fraktet mat fra sin egen skål og lagt det oppi kassa til ungene.
Jeg var i sjokk. På få minutter, en drøy time, hadde lykken snudd drastisk. En kattunge var død og to helt livløse. Mia la seg godt til rette i kassa, men ikke engang den som levde, viste tegn til å ville die henne. Jeg var altså så fortvila, og verst av alt, jeg ble helt handlingslamma. Vel, jeg fikk vasket vekk blodet, men utover det satt jeg bare å bad en stille bønn om at ungene skulle begynne å røre på seg. Det gjorde de ikke.
Timene gikk, og plutselig beveget den ene seg. Den klarte ikke å forflytte seg, men hendelsen fikk meg til å agere. Jeg kunne ikke sitte her å se de dø uten å ha forsøkt å gjøre noe. Jeg heiv meg på telefonen til de jeg veit kan dette her, som jobber med å redde katter hver bidige uke. Skrev nøye ned hva jeg trengte for å forsøke å få i de litt melk, og fikk det raskt i hus.
De neste timene gikk med til å koke opp vann, sterilisere flaske og lage til morsmelkerstatning. De to livløse kroppene ble lagt i oppvarmede kluter, og så satte jeg meg på badet og tvang i dem dråpe for dråpe. Etter 20 minutter hadde jeg kanskje fått i dem skarve 3 ml. Nedslående, for hele prosessen i seg selv er ganske brutal. For ingen av dem sugde frivillig. Det er ikke naturlig for en kattunge å få tvunget i seg melk. Det var vondt å se på, og jeg var livredd for å drukne dem.
Målet mitt var å forsøke å få i dem 4-5 ml melk hvert hundrede minutt. Jeg rigget meg til på sofaen og satte på alarmen etter 1 time og 40 minutter, døgnet rundt. I tillegg måtte jeg sørge for at de alle holdt varmen. Det var kun den ene som søkte inn til Mia sin kropp, de to andre hadde fortsatt ingen krefter til å finne sammen.
På det andre døgnet med morsmelkerstatning, steg håpet. Den ene ungen begynte nemlig å gjøre motstand. Den ville så absolutt ikke bli tvunget i seg melk, og begynte derfor å kravle og stritte i mot. Det kom lyd fra den også, små ynk, og jeg jublet. Jeg må forresten også få nevne at før hvert måltid, la jeg ungene til puppen, og til da hadde reaksjonene vært minimal. Neste gang derimot, ga jeg meg ikke, og jeg trodde ikke mine egne øyne når den plutselig tok puppen igjen. Etter to døgn med morsmelkerstatning, skjedde det altså et mirakel.
Jeg var overbevist om at en av to unger var reddet, og bestemte meg derfor der å da for å ikke gi opp. Det har gitt resultater, for i dag har den siste lille slappissen også begynt å gjøre motstand når den får erstatning. Den viser ingen tegn til å ville ta pupp, men har fått tilbake såpass med krefter at den har begynt å søke varme sammen med de to andre. Så nå har vi (Bjørn Erik har også begynt å gi melk) økt tidsintervallene til to timer, og i morgen skal vi øke litt til. Jeg er så spent på hva vekten viser i morgen. Jeg er overbevist om at det går riktige veien.
Nei, klokka er fire på natta, og det er på tide med en ny runde med mat for den minste. Vi skrives snart igjen, og da forhåpentligvis om noe mye mer koselig enn det her ❤️
Denne dagen ble ikke helt som planlagt. Jeg var grytidlig oppe for å vaske vinduene foran før sola stod opp, og det ble litt av en prøvelse. Katten vår Mia var nemlig veldig snakkesalig, og jeg var redd der et øyeblikk at hun skulle vekke opp hele nabolaget.
Da vinduene foran var unnagjort og jeg gikk inn for å skifte vann for å ta andre siden også, ble mjauene til Mia mer høylydt, og hun fulgte etter meg hvorhen jeg gikk. Kunne dagen for kattunger nærme seg mon tro?
Jeg satte meg i sofaen med en mjauende Mia, mens snille Bjørn Erik løp etter de store gamle badehåndklene han har tatt med seg til bruk i garasjen. Når håndklene var på plass, kom riene i en fei, men det tok hele 45 minutter før første lille nøste så dagens lys.
Dere kan tro jeg var glad når jeg så hvilken farge den var. Sandfarget og rød, like fin som den store faren sin som er på besøk titt og ofte. Mia måtte forresten ha bittelitt hjelp med denne her. Hun lot den nemlig bare ligge inni posen uten å vise tegn til å ville vaske den, så da tok jeg grep. Tok hull på posen og fikk ut det lille nurket, la den i et lite håndkle og masserte hele overkroppen. Vi trodde først den var gått tapt, men plutselig heiv den etter pusten. Da fikk Mia den tilbake, og etterhvert spiste hun opp morkaka, og tygde av navlestrengen. Til slutt fikk den lille en real vask, og så en pupp å henge seg fast i.
Kattunge nummer to lot også vente på seg, men denne håndterte Mia helt på egenhånd. Den var altså så fin, en tro kopi av mammaen sin. Den ville selvsagt ha akkurat samme pupp som den første, men måtte gi seg og ta til takke med den ved siden av.
Fine Mia har altså blitt mamma for første og siste gang. Godt planlagt, og det ser ut som om hun har det bra. Jeg har flyttet henne og ungene i en kasse, der de har slappet av i hele dag. Nå vil derimot Mia opp i sofaen igjen. Hun har fått rier igjen, så jeg må følge med. Kan det være etterrier, eller en kattunge til mon tro?
Mange har helt sikkert fått med dere at det å ha dyr ofte fyller tomrommet Mille har hatt når det kommer til savnet av gode venner. Det har alltid vært vanskelig for henne å skape trygge rammer rundt andre barn, men rundt dyr har hun alltid hatt det bra. Det ble derfor stor ståhei når undulaten hennes gjennom drøye 5 år, Snow, døde lille julaften. Hun var utrøstelig, og tårene ville ingen ende ta.
Vi visste at Snow sang på siste verste allerede to dager før. Nebbet var blitt for langt, noe vi dessverre oppdaget for seint. Jeg klarte på et vis å file det, men da var kroppen allerede på vei til å gi tapt. Han heiv seg over maten, noe som førte til dårlig mage, så selv om vi stelte rundt han på alle mulig måter, sluttet hjertet til den lille krabaten å slå. I hendene på Mille, og det var altså så sårt.
Mille ble så lei seg og utafor og hun klarte ikke å løsrive seg fra sin lille bestevenn. Derfor var vi nødt til å skape en fin liten ramme rundt en slags begravelsen, så hun kom seg videre. Joda, dere, begravelse var vi nødt til å ha. Snow ble lagt i en eske full av glitter, svøpt inn i mitt fineste broderte lommetørkle. Deretter skrev Mille et brev som fortalte alt hva Snow hadde vært for henne og la det oppi esken.
Kjære lille Snow ble altså begravd 23.12. 2019 kl. 23:55, under pæretreet bak i hagen. Pappa Bjørn Erik fikk æren av å si noen gode ord, og det gjorde også jeg. Det var en dyster forsamling ute i striregnet, og jeg var livredd der et øyeblikk at hylekoret skulle vekke opp alle husstandene i mils omkrets.
Livet med Snow er altså over, men allerede dagen etter, 5 minutter før alle butikkene åpnet, stod Mille og jeg klare utenfor dyrebutikken. For vesle Sunny, den såkalte enken etter Snow, skulle selvsagt få seg en ny partner. Vi fikk vel egentlig beskjed om at det er en ganske umulig situasjon å sette en ung fugl i sammen med en gammel, men det gikk helt smertefritt. Lille Petter ble tatt vel i mot av vakre snille Sunny, så alle hjerter gleder seg ❤
De fleste hester vil på et eller annet tidspunkt i livet oppleve å få kolikk, men vi har vært heldige lenge og unngått det, vel helt til nå. I det siste har islandshesten til Mille, Sol, hatt det to ganger, og det er vel noe av det skumleste vi har opplevd.
Når slikt skjer, er jeg sjeleglad for at vi holder til i en stall hvor hestene har mye tilsyn. Ved hver minste lille bekymring blir vi tilkalt, og kan derfor være raskt til stede. Begge gangene har Bjørn Erik ilt til, og begge gangene har han fått “Sola” vår på beina igjen. Han går og går med henne, og får i henne masse vann med sukkermelasse i, noe hun forøvrig elsker, og etter en drøy time er hun seg selv igjen. Systemet begynner å virke, og magenonde slipper tak.
Dere har sikkert skjønt for lengst at Sol er Mille sin aller viktigste brikke i livet, det må på ingen måte skje henne noe, så det hadde vært fint om hun var ferdig med det skumle der på en stund nå 💕
Hund, katt og fugler i hus, krever helt klar mer arbeid. Jeg ville selvsagt ikke ha byttet de bort med noe, vi har faktisk planer om å anskaffe oss enda flere dyr i løpet av neste år, men av og til så trengs det noen ekstra tak for å få fiksa ødeleggelsene de gjør.
Vi har blant annet to enorme gulvtepper, så til de grader langhåra, som må renses. Det gjør vi to ganger i året, og da skriver vi under på at vi er klar over at de kan bli ødelagt under prosessen. For jeg vil nemlig ikke ha de renset som vanlige tepper, de skal industrirenses, og da går det hardt for seg. De har klart seg til nå, og er faktisk som nye hver gang vi får de tilbake.
I tillegg så er urokråka vår Mia, glad i å bruke klørne sine på sofaen vår, og av og til også på stolene vi har på kjøkkenet. Tro meg, dette er selvsagt ikke noe hun får lov til, så det går helt klart en kule varmt her hvis jeg får tatt henne på fersken, men i løpet av noen måneder så er det allikevel tydelige spor etter henne. Jeg fikk tips om å bruke en barberhøvel på sofaen for å få vekk alle nuppene, men de høvlene vi har virket ikke noe særlig. Det er sensitiv beskyttelse på de, så jeg er nødt til å se om det fortsatt er mulig å få tak i de billige engangshøvlene i butikken som jeg husker dro av deg huden når jeg brukte dem.
Nuppemaskinen er derimot effektiv. Eller effektiv og effektiv Fru Blom, du må jobbe litt med den, men hvis man setter seg ned med en god Podcast på øret, så går det på et vis. Rolige bevegelser utallige ganger over samme sted, gir resultater. Så nå, dere, er sofaen atter en gang som ny.
Jeg elsker som sagt å ha dyr rundt meg, men det betyr ikke at det nødvendigvis trenger å være spor etter dem overalt. Det må støvesuges hver dag, selv med en allergivennlig hund, og gulvene her nede må vaskes 1 til 2 ganger i uken. Men som sagt, jeg ville ikke ha vært dem livet foruten 🐾
Bildet under er tatt før nuppemaskinen har fått gjort jobben sin.
Etter, ganske stor forskjell, ikke sant?
Dagens resultat etter en intens time med jobbing.
Håper dagen og starten på uken så langt har vært god mor dere 💕
De av dere som følger meg på Instagram og Snap, fikk helt sikkert med dere at det ble fullstendig bråstopp på meg i går. Jeg kom meg ikke opp av senga, og når jeg først fikk det til, var det kun for å flytte liggested ned til sofaen. Det er på sånne dager Bjørn Erik viser seg fra sin aller beste side. Ikke misforstå, han er alltid omsorgsfull, men da tar han ekstra hensyn, han insisterer på å ta over hele bøtteballetten. Jeg trenger ikke å tenke på en ting, kun sørge for å hente meg inn igjen.
Så i dag har jeg fungert igjen. Jeg hadde ingen avtaler annet enn å komme meg opp med Mille, siden hun trengte litt hjelp med seg selv til den planlagte skolefotograferingen. Hun ville ha litt sminke på og hun er noe uerfaren, så da må man trå til. Vel, nå er ikke jeg den aller beste på sminke, har ingen erfaring, men to hoder arbeider uansett best i sammen.
Det er veldig uvant å se Mille med sminke. Det hender hun tar på seg litt maskara, men hun angrer alltid siden den stort sett blir gnidd utover under ridetimene seinere på dagen. Ikke liker hun å ta den av heller, men der er jeg streng, alt må av igjen om kvelden. Veldig masete synes Mille, derfor dropper hun det så sant det ikke skjer noe helt spesielt.
Pippi er forresten ferdig med antibiotikaen hun måtte gå på etter all tanntrekkingen. Det har vært noen trøblete to uker for henne morning og kveld, vi har krangla mye, men nå er det endelig over. Nå har hun ikke vondt en plass, for hun spiser all maten hun kommer over. Tidligere kunne maten hennes ligge urørt et helt døgn, men nå slukes det, så for aller første gang må jeg porsjonere måltidene hennes.
Torsdagen har med andre ord vært god mot oss alle her, og jeg håper den har vært det hos dere også 💕
Pippi har ikke lenger helt kontroll på tunga si. Den henger som regel ut på venstre side, siden hun ikke lenger har tenner som støtter den inne i munnen.
Da kunne vi altså ikke drøye det lenger, alt tydet vel egentlig på at vi har ventet for lenge allerede. Like før jul, etter at jeg regelrett nappet ut 6 råtne tenner selv på Pippi, omtrent uten at hun merket det, bar det strake veien til veterinæren. Der ble hun lagt i narkose og ytterligere 16 tenner fikk fyken. Det er veldig mange tenner på kort tid, mye for en knøttliten kjeve. Den trengte å leges. Leges lenge før en eventuell operasjon for å få ut hjørnetennene, de aller siste som var igjen.
Nå var det altså på tide å fjerne de. Sårene etter sist gang var for lengst grodd, og jeg kunne ikke utsette det lenger. Jeg har derimot gruet meg noe inni hampen mye. Først og fremt til å legge den 8 år lille kroppen i narkose, det kan nemlig by på problemer å få vekt de opp når de er så små, men mest av alt var jeg redd for at den lille skjøre underkjeven skulle kollapse.
Det gikk dessverre som jeg fryktet. I det tennene med de lange røttene ble operert ut, fant de et hav av betennelse. I tillegg så etterlot de seg et stort tomrom, store hull, så beinstrukturen forandret seg. Veterinæren fortalte at det blir som å ha et brudd der, så over en to måneders tid nå, må det få leges.
Jeg var ikke helt forberedt på betennelsen, for det må jo ha gjort forferdelig vondt over lang tid. Utad har hun vært akkurat den samme fine Pippien min. Den samme lille skrullete snella mi hver bidige dag. Hoppende glad og sprek, som følger etter meg overalt. Nå derimot, blir det antibiotika og smertestillende en god stund fremover, og det i seg selv er en stor utfordring.
Pippi nekter å ta medisin. Jeg bruker sprøyter og forsøker effektivt og snedig å sprute det raskt inn i munnen hennes, men hun vegrer. Så da blir det tvang. Veldig trist, siden hun nå har en “knekt” kjeve. Hun har aldri likt at jeg tar en kikk på tennene hennes. Hun har latt meg få lov i et par sekunder, men så har hun skreket og snudd seg vekk. Nå hylskriker hun, til Mille og meg sin store fortvilelse. Det høres så brutalt ut, men jeg kan ikke la hun vinne det her. Antibiotikaen må inn på en eller annen måte, om vi så må sloss litt i dagene fremover.
Lille øyestenene min og aller beste venn, jeg er så glad for at vi endelig er i mål. Bli frisk fort, så vi kan leke igjen ❤️
Nå hviler det en magisk sommerstemning over øya vår, og som jeg har skjønt også over store deler av vårt langstrakte land. Det er sydentendenser, og det nytes i fulle drag.
Dagene går med til lange seine frokoster på verandaen hvor Bjørn Erik har fått opp seilet så vi finner skygge, rusleturer ned til brygga, og det grilles alt mellom himmel og jord. Vi bor med andre ord på verandaen og avslutter dagen der også under hvert vårt pledd hvor vi spiller runde på runde med Backgammon, det varmes opp til ferien.
For et par uker siden spradet jeg rundt her i en gedigen ny onepiece, les gjerne her, som jeg elsket selv om den var tre nummer for stor, og i dag fikk jeg en ny, helt lik, i et par størrelser mindre. Fortsatt stor, god og saggete, men denne gangen med et nydelig turkis mønster.
Jeg følte meg som den fargeklatten der jeg dro for å besøke legen og etterpå videre for å handle, og tenkte at denne kommer til å passe perfekt til svale kvelder i Hellas, Paros. Så nå gikk den rett i kofferten, men en hel andre onepiecer også så klart.
Nå skal jeg opp en tur på loftet og lete etter baby leker, for vet dere hva, om få dager kommer sjarmøren vår Falk. Han har blitt litt over tre måneder gammel nå, og skravler og ler i ett sett via Skype, men endelig skal jeg få oppleve det selv. Åhhh som jeg gleder meg 💕
Smerten og sorgen ved å si farvel til sine dyr, er kostnaden vi betaler for den ubegrensede kjærligheten vi får av dem de årene vi har sammen. Vi ville uansett ikke byttet bort all den hengivenheten og kosen for noe som helst.
Takk for at du valgte oss, Lala. Vi savner deg noe enormt etter 19 år i sammen 💔
