Jeg er ganske så impulsiv av meg, er tross alt “vær”, og agerer derfor ofte før jeg har tenkt meg opp. For hvis jeg først faller pladask for noe, så må jeg ha det asap. Sånn som disse enkle klistremerkene her. De oppdaget jeg nylig i en diskusjonsgruppe vedrørende hunder, og selv så mener jeg de er geniale til tusen.
For tenk om det verste skulle skje dere, at det oppstod brann i huset en dag du ikke var hjemme. Da er disse merkene gull verdt for brannvesenet. De gjør dem nemlig oppmerksomme på at det bor dyr i huset, og sjansen for at de overlever ble plutselig bittelitt større.
Jeg var som sagt veldig impulsiv når jeg kjøpte dem, for jeg burde kanskje brukt litt mer tid på å se hva som var på markedet. For det optimale hadde jo vært at de lyste i mørket, at det var en form for refleks på de. Disse for derimot duge så lenge, men hyl ut hvis noen av dere kommer over noen med refleks 🐾
Dagen i dag har flydd avsted uten at vi egentlig å har gjort noe som helst. Jeg har nemlig blitt en enøyd banditt, noe som innebærer at jeg antagelig kommer til å gjøre mye mindre de neste dagene også. Ikke får jeg kjøre bil heller, for øyesalven jeg tar gjør meg mer eller mindre blind, men når det er sagt så har jeg venner jeg som kun ser på et øye og de kjører jo. Men jeg får holde ord og la være, tenker jeg.
Vel, nå trenger jeg egentlig ikke å kjøre så mye heller da dere, i hvert fall ikke så lenge Bjørn Erik er hjemme, men i neste uke reiser han og blir borte noen dager, men da regner jeg med at betennelsen er borte. Jeg var uansett sjeleglad for at det ikke var noe mer alvorlig, og primadonnaen i meg enda gladere for at jeg slapp å ta av vippe-extensionene. En såkalt “sti på øyet” har bare utvikla seg til å tette igjen en tårekanal, så derfor så det plutselig mye verre ut enn det det er. Fikk Dicloxacillin og Kloramfenikol på legevakta, så i løpet av et par dager så regner jeg med at dette er historie.
Det hjelper uansett ikke å legge seg ned å surtre av den grunn, selv om jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut når legen røska ut alle vippene på midten av øyet, men de vokser jo ut igjen. Det blir derimot ingen stalltur på meg på grunn av infeksjonsfaren, men en runde rundt husene her i ny og ne blir bra, akkurat som for et par timer siden.
Katten vår Mia var selvsagt med, men nå er vi alle enige om at det er klikka for henne.Hun mjauer og skriker hver gang vi møter noen, og i tillegg knurrer og hever hun busta. Hun løper til og fra Bjørn Erik og meg hele tiden, samtidig som hun kikker seg rundt, og vil buse på alt som rører seg. Jeg må derfor ta henne opp på armen når det kommer noen, for jeg stoler ikke på at hun holder seg i ro. For en ting er sikkert, den dama der skyr ikke noen🐾
Her hjemme surres det mye rundt uten særlig mål og mening. Mille er hjemme fra skolen, da hun er slapp og uopplagt igjen, og den bittelille poten jeg fikk i fjeset av katten vår Mia på lørdag, har utvikla seg til en forferdelig betennelse.
Jeg vet at det er reine bakteriehelvete under neglene til disse fine husdyra våre, men jeg trodde vi tok forhåndsregler og skulle slippe det tullballet. Bjørn Erik dynket såret mitt i bakteridrepende rensevæske, og deretter kjørte vi på med Fucidin salve under plasteret, men neida, etter tre dager ble det bare verre og verre. Legen vår så dette i går når vi var der med Mille, og var rask ute med å skrive ut penicillin til meg.
I dag ble det derfor ikke noe stallbesøk på noen av oss. Mille har sovet seg gjennom dagen, mens jeg har fått streng beskjed om å holde meg unna i et par dager. Grrr…det er det aller værste med det her hekkanpekkane, men jeg vil jo ikke bli verre.
Snille Julie i stallen tok seg altså av Sol for oss i dag, og som plaster på såret fikk vi koselig middagsbesøk av mellomstemannen Pelle. Så dagene går på et vis…
Som jeg fryktet, var all snøen borte igjen i dag. Det er så mildt her nå, at man ikke en gang kan skrape is fra bilruta. Det ble med andre ord en kortvarig glede å se landskapet her bade i nydelig hvit snø.
Kameraet mitt er som sagt på reparasjon, og det gjør selvsagt noe med motivasjonen min når det kommer til å blogge. På den andre siden så er bloggen min mer lest nå enn før den kjedelige nedetiden. Hele 9000 lesere i uken stikker innom, og det dere, er jo en “boost” i seg selv. Det er en utrolig deilig følelse, særlig når jeg for få uker siden var nær ved å legge ned hele greia. Uten gode bilder derimot, er det helt klart en utfordring, men dere får holde ut, for dette løser seg selvsagt til slutt.
Akkurat nå har jeg gått gjennom alle regningene våre og betalt rubbel og bit. Jeg føler meg altså så letta over at det ikke var så gæli allikevel som jeg først trodde. Jeg var faktisk overraska over at det kun var en som var gått over datofristen. At det er litt penger igjen etter at alt er betalt, selv etter at sparetrekkene også er unnagjort, er også i seg selv ganske unormalt på nyåret. Vi har hatt fast sparing en stund nå, på konfirmasjonen til Mille i 2020 samt ferien vår som er like rundt hjørnet. Vi pleier egentlig ikke å være så flinke på det der, men ser at det fungerer veldig bra.
Ellers så har jeg kasta julekalenderne til kattene og bikkja, for det var rett og slett en stor tabbe å tro at de ville like dem. Pippi, har aldri noensinne fått smake sjokolade, så når julekalenderen bestod av hundesjokolade, ville hun ikke engang snuse på det. Ikke at jeg tror at hun hadde klart å tygge dem heller, for hun har som sagt veldig få tenner igjen, men jeg hadde uansett et ørlite håp om at hun ville like det. Kattene synes heller ikke bitene i julekalenderen var spennende nok, de falt ikke i smak, så nå meg jeg huske dette til seinere i år, jeg trenger ikke å forsøke dette en gang til.
Bjørn Erik derimot elsket julekalenderen sin. Han fikk forskjellige oljer til skjegget sitt, og tar med med på gjettekonkurranse hver dag:”Hvilken duft har jeg tatt på meg i dag?”. Mille var også fornøyd med sin, for den bugnet av sminke, såper og deilig lotion. Jeg regner med at hun har mer sminke enn meg nå, siden det er andre året på rad hun har hatt slik en løsning, så til neste år tror jeg vi går tilbake til den hjemmelaga variant igjen. Jeg har derimot tatt vare på den tomme kalenderen med alle eskene i, for den er så fin og dekorativ i seg selv. Den pyntet fint her på kjøkkenet, så den kan helt klart brukes igjen.
Nei, nå skal jeg gå å ta på meg ennå et lag med ulltøy, så jeg er klart til å dra i stallen så fort Mille er hjemme fra skolen. Det er tidlig sprangtime i dag, og jeg har lovet at hun skal få lov til å bruke litt av pengene sine til ny ridehjelm. Så da er det bare tiden og veien, før vi må avgårde.
Vi kommer stadig inn på temaet rundt hvor lenge Lala holder ut. Tenk, nå er hun hele 19 år, dere.
Der var snuppa på plass, så da får vi hive oss rundt å komme oss avgårde. Jeg regner med at det kommer et “tilbakeblikk” på et innlegg seinere idag, hvis ikke så skrives vi mer i morgen.
Jeg er litt ambivalent til at Mille sover ennå, klokka nærmer seg jo ett med stormskritt, og hun skulle for lengst hatt første dose med medisin, men jeg har rett og slett ikke hjerte til å vekke henne. Hun er så utslitt for tiden, og som Bjørn Erik sa, døgnet er uansett langt nok til at vi får stykket opp disse doseringene hun skal ha.
Har dere forresten fått med dere alle kattene som kommer inn til veterinærene nå, dødssyke fordi de har fått feil flåttmiddel? Folk kjøper billig over disk eller bruker det samme middelet de har liggende til hunden sin, og det kan i verste fall drepe disse stakkars små. De inneholder ofte Permetrin, noe leveren til katten ikke klarer å bryte ned. Jeg har akkurat sett hva dette gjør med en katt, og det fikk hjertet mitt til å briste. En forferdelig måte å dø på og med tanke på at syke katter ofte velger å gjemme seg fra sine kjære når de blir syke, så ber jeg på mine knær om at slutter å “gamble” med det her.
Vi har som sagt to katter, og hun yngste på 1 år, får flere flåttbitt hver bidige dag, mens eldstemannen på 18 år, gudskjelov slipper. Det var derfor helt nødvendig å ta kontakt med veterinæren vår, som asap skrev ut en resept på middelet “Frontline”, som faktisk er det eneste flåttmiddiddelet som er nøye utprøvd på katter. Det koster litt over 500 kroner for tjeneste fra veterinæren og selve produktet (6 ampuller i pakken), men dette er småpenger i forhold til at katten din lider og at vi får uønska kryp innom hus.
Middelet varer kun i fjorten dager, så Mia må gjennom denne prosessen flere ganger i år, men det må hun bare tåle 🐾
Husk å bruk hansker. Mille fikk heller ikke ha henne i senga det første døgnet etterpå.
Selvsagt vanker det premie etterpå.
Håper alle fortsatt nyter den fine sommeren vi opplever!
Jeg pleier som regel ikke å like å komme hjem etter en ferie, men man kan jo ikke klage når man kommer hjem til like fint vær her som i “saiden”. Det er nesten ørlite bedre, for luften virker mye friskere her hjemme.
De som satte mest pris på å se meg igjen, var selvsagt Pippi og Mia. Pippi tissa seg ut herfra til evigheten, så hun er nå nybada og Mia klagde noe enormt i form av å mjaue og følger nå etter meg overalt. Det er nesten som å ha sin egen heiagjeng, skikkelig koselig.
Ellers så har eldstemannen vår Dennis bursdag i dag. 27 år og fortsatt like sjarmerende som den gangen han så lyset for aller første gang. Jeg synes nå det er litt uvant å ikke få gitt de store gutta mine en klem på den store dagen lenger, men de har blitt noen opptatte herremenn, som reiser like mye som oss for tiden. Dennis feires i Danmark, les gjerne bloggen til Kristen her, og kjenner jeg duoen rett blir det fest fra morran til kveld.
Her hjemme er det fremskritt. For første gang i natt, trengte ikke Mille smertestillende, og ikke hostet hun noe særlig heller. Hun sov i hele elleve timer, og var helt feberfri når hun kom ruslende ned for litt siden.
Jeg registrerer at folk har begynt å klage på varmen nå, og det er jo helt så sinnsykt, spør du meg. Ja, jeg skjønner at det for noen er uutholdelig å sitte inne på et kontor med tredve varmegrader, men det finnes jo enkle løsninger for det også. Selv så lager vi gjennomtrekk, og skulle det bli “verre” hentes viftene ned fra loftet.
Det har til nå vært umulig for Mille å bevege seg fra sofaen eller senga, men jeg fikk henne med meg på en liten tur ut på verandaen i går kveld. Dyra i huset elsker nemlig varmen, de flytter seg med sola, så jeg tenkte det var på tide å kjøle dem ned. Pippis synes imidlertid ikke det var noen særlig god idé. Dukkerten i salatbollen ble en rask affære, og var vel egentlig over før den hadde begynt. Det var mye mer stas å rulle seg i håndkle etterpå, og ikke minst se raketten Mia sparke seg ut av den planlagte dukkerten Mille hadde for henne.
De dyra våre er nok ikke noe særlig glade i å bade, men de hadde nok godt av å kjøle seg ned…og vi fikk oss en god latter ❤
Må jeg?
Nei, dette gidder jeg ikke!
Din tur, Mia!
Ehh, nei, tror ikke det…
Da tar vi helg, dere. Slapper av i skyggen her hjemme, og satser på at snuppeline kommer seg på beina i løpet av helgen. I kveld eller i morgen tidlig, kommer Bjørn Erik hjem, og da er planen min å komme meg ut til hesten vår Sol og se til at alt står bra til med henne. Fôrverten vår Maren har gitt meg daglige oppdateringer om at hun storkoser seg i det fine sommerværet, og det har vært godt å vite at hun er i trygge hender.
Ønsker dere alle en super solrik helg, og til dere som er på vei til årets første sommerfestival i Sverige, Rock on!
Jeg får altså ikke til å være våken en hel kveld til normal tid lenger, og er derfor lys våken igjen i svarte natta. Det går jo greit, forutenom at det går utover det sosiale, for ingen er jo da aktiv på den tiden jeg har de beste timene mine i døgnet.
Nå kunne jeg egentlig trengt en time på øyet igjen, men det nytter ikke når jeg har planer for dagen. Jeg har nemlig et ørlite håp om å klare å ri for aller første gang i år. Tenk det da dere, jeg har ikke vært på hesteryggen på over fire måneder, og det er jo ikke greit. Kanskje det er håp for i dag, men jeg har også lyst til å rydde litt i salrommet. Vel, ri skal jeg denne helgen, enten i dag eller i morgen, dermed basta!
Det ble nå i alle fall en riktig så koselig start på dagen allikevel, særlig når sjuklingen Bjørn Erik etterhvert også våknet og jeg fikk han med på en liten tur ned til kaja her. Pippi og Mia var selvsagt også med, og sistnevte fikk igjen frem latterkrampen vår. Langt ute på brygga fikk hun nemlig for seg at hun skulle balansere på reisverket, og det er nokså tøft av henne synes jeg. Det er en del meter inn til land hvis hun skulle finne på å falle på sjøen, men heldigvis gikk det bra, grasiøs som hun er.
Nei da skal jeg få på meg ridetøyet og komme meg avgårde. Håper lørdagen blir fin for dere alle, kos dere!
Dere aner ikke hvor stressa jeg har vært over en intens kattepisslukt her i huset den siste tiden. Plutselig, “out of nowhere”, stinka det noe helt forferdelig, og jeg ble altså så fortvila. Trodde først det var vår kjære nye Mia som hadde vært på ferde, og visste derfor ikke mine arme råd hva jeg skulle gjøre.
Det var gule flekker overalt, fra oppover soveromsdørene til sofahjørnene, og jeg klikka i vinkel hver bidige gang. Helt til den kvelden bestis Tonje var på besøk, og vi begge følte vi ble beglodd på av et eller annet skummelt. Fyttikatta, dere! Plutselig stod det altså verdens største rødbrune hannkatte midt i stua vår, frekk som bare pokker!
Synderen var tatt, på fersken, og det var skikkelig ubehagelig å finne ut av at vi har hatt en fremmed hannkatt i hus her titt og ofte. Ingen av de andre dyra i huset reagerte, de var tydeligvis vant til inntrengeren, men jeg brølte alt jeg var god for. Han smatt derfor i hundreogti ut samme veien som han kom – gjennom den eldgamle katteluka vi har brukt i snart tyve år.
Det var utrolig godt å vite at det ikke var våre egne små som hadde vært på ferde, at dette var et problem vi enkelt kunne løse. Dagen etterpå ble det derfor kjøpt inn en ny og mer oppdatert katteluke. Den fungerer mot en id-brikke kattene går med i halsbåndet sitt. De er nødt til å gå helt inntil glasset i luka for å få brikken til å virke. Da reagerer den med en slags skrapelyd, et tegn på at kattene kan dytte opp luka og gå inn.
Mia tok det her på første forsøk, gamla Lala derimot, forstår kun at hun kan gå ut. Det har nok noe med at vi stengte den tidligere luka for å la kattene komme inn akkurat når de ville, men Mia tålererte ikke det. Hun stod å mjaua og skrapte til vi kom å hentet henne, og det var jo ikke akkurat så kjekt. Det ble derfor slutt med å ha kontroll på når de fikk komme inn, luka stod ulåst 24/7 men da kom jo dessverre alle andre katter inn også.
Nå er problemet med frekke rennende hannkatter inn dørene her derfor løst. ID-brikke systemet er helt genialt. Hadde vi kun hatt Mia, så hadde vi nok gått for Rolls Roycen, den som kun åpner seg mot chippa katter, men 17 år gamle Lala skal få slippe å få det nå. I tillegg får vi jo ofte også besøk av mamma og hennes katt, og hun må jo selvsagt også få gå inn og ut dørene her når hun vil ❤
Id-brikken er ganske stor, men veldig lett. Det rasler lett i den når de går også, så nå håper jeg alle fugleungene Mia kommer til å jakte på til våren hører henne på lang avstand og kommer seg i sikkerhet.
Lala skjønner hvordan dette fungerer når hun skal ut, men det skal visst ta lenger tid å lære å komme inn.
Så genialt, kan alltid se hvilken katt som er inne eller ute.
Pippi er dørvakt…
I dag har Mille sprangtime, og jeg håper Bjørn Erik, som er i Oslo for dagen, rekker å komme å se på. Jeg er ikke så veldig glad i disse timene, er livredd for alt som kan skje, så det skal bli godt å være to om det.
Håper starten på uken har vært god mot dere, klem Nina
Nå sitter jeg og beundrer den nye veggen Bjørn Erik og Brede fiksa i helgen. Den er helt rå, skikkelig back to the 60´s fin, men jeg kan dessverre ikke vise dere den riktig ennå. TV´n er nemlig ikke kommet på plass igjen, da hunken i huset vil at tapeten skal tørke i ytterligere et døgn til, men jeg formelig klør i fingra etter å begynne å style opp rundt den.
Jeg har sagt det før og sier det igjen, det er søren meg ikke bare bare å pusse opp. Vi skulle først og fremst kun ta taket og den ene veggen, men nå ser jeg at TV-benken også trenger noen små justeringer. Godt vi ikke trenger å bytte ut hele, rammen kan beholdes, men det hadde vært fint å bli kvitt skuffene som er i sølv og heller skaffet noen i eikemønster i steden. Jeg tror derimot jeg venter noen dager til med å nevne denne idéen, for nå ser jeg at Bjørn Erik er skikkelig lei og ferdig for denne gang. Han klikker av alt dette “dillet” mitt som han kaller det, han vil på ingen måte forandre på noe som helst så lenge det er funksjonelt.
Han surna derimot ikke når nytt klorestativ til kattene kom inn dørene her. Ville vel egentlig ikke ha stativ i det hele tatt, men hun nye frøkna vår lar det gå hardt utover endene på sofaen hvis hun ikke har dette å sysselsette seg med. Det gamle som fulgte med katten ble derfor gitt bort til nye eiere, mens det nye nå pryder stua vår. Kattene sloss faktisk om å få bruke det, og Mia, the tiger, vinner kampen ni av ti ganger.
Er ikke “blomsten” fin, dere?
For ei primadonna!
Kloregreier all over.
På tide å sjekke ut hva som skjer i andre etasjen.
Alt angripes!
Hei! Hvor har du tenkt deg?!
Dette ble selvsagt ikke tatt særlig godt i mot.
Nå er vi ferdig med å vaske alle trekkene til sofaen, noe som i følge vaskelappen ikke var mulig, og nå står pleddene og pynteputene for tur. Jeg har kjøpt inn nye palmeblader og noen andre grønne bla´greier jeg ikke veit navnet på, og skal begynne så smått å pynte opp rundt her med alt dette levende grønne. Det er så gøy og jeg gleder meg til å vise dere sluttresultatet.
