Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne hen på denne triste historien. Ingenting har vært “normalt” med denne kattefødselen. Fra å være overlykkelig over å ha fått være med på at to nydelige nøster kom til verden, satt vi plutselig med med to herlige småtroll til, og kunne derfor ikke vært mer stolte og fornøyde. Den gode følelsen der forandret seg derimot drastisk. Det værste som kunne skje inntraff, og jeg kunne ikke vært mer ulykkelig der og da.

La meg ta dere med fra der vi stoppet sist. Det var mange med meg som var glade for at førstegangsfødende Mia valgte å få ungene sine midt mellom oss alle her på sofaen. De flotte tilbakemeldingene fra Instagram historiene, ville ingen ende ta. Mange satt med ungene sine og fulgte med time for time, andre som aldri hadde sett det her før storkoste seg, de var alle like spente som meg.

Dyktige Mia hadde altså etter to timer blitt mamma til en oransje og en grå unge, og slo seg raskt til ro med de små. Ti timer seinere fikk hun derimot rier igjen, og ropte hest på meg at jeg måtte komme å passe på. Etter mye stress rundt om på pleddet, måtte vi fjerne de to som allerede var kommet, for hun hadde ikke helt kontroll på det som var i ferd med å skje. I det jeg var klar til å ringe veterinærhjelp, kom det plutselig en gedigen bylt til syne. Jeg forstod fort hvorfor dette hadde vært vanskelig for Mia. Den var nemlig mye større en søsknene sine, og det værste av alt, den kom med rompa først. Mia viste ingen tegn til å ville slikke den ren eller fjerne sekken den lå i, så i likhet med den første hun fikk, måtte jeg hjelpe til.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etterhvert som ungen begynte å bevege på seg, kom Mia inn på banene igjen. Ungen fikk det stellet den trengte, og morkaka ble spist opp. Da det hele hadde roet seg, kom dagens største overraskelse. For tror dere ikke unge nummer fire også plutselig meldte seg? En bitteliten bylt kom ut på et blunk, og denne gangen var Mia mye mer villig til å gjøre jobben sin helt på egenhånd.

Det var en deilig atmosfære i huset. Tenk at vi atter en gang skulle få oppleve å ha kattunger. Esken vi hadde funnet frem for noen dager siden, ble endelig godkjent, og mor med fire små knøtt nøt hverandre.

Den som derimot reagerte noe veldig på dette nye, var Yorkien Pippi. Hun oppfører seg alltid litt tussete når hun har løpetid, og hun har det nå, men med nyfødte kattunger i hus, ble hun spinnvill. Hun peip og stresset noe voldsomt rundt kassa, og når Mia gikk ut på en liten luftetur, så hun sitt snitt til å hoppe oppi. Jeg var raskt med å få henne ut, og jeg så til min forskrekkelse at hun faktisk var i ferd med å ta med seg en av ungene i den tannløse munnen sin. Stakkars lille Pippien min. Du så på hele henne at hun innerst inne visste at hun hadde gjort noe galt.

Den kvelden avgjorde vi at Pippi måtte være oppe i andre etasje med Mille mens Bjørn Erik og jeg gikk løs på dagens 10.000 skritts trim. Det var helt åpenlyst at hun ikke måtte være i samme rom som kattungene uten tilsyn. Jeg kunne på ingen måte stole på henne, nå som hun trodde disse ungene var hennes.

Nå renner tårene mine, for nå begynner den vanskelige biten. Dagen etter våknet nemlig Mille og jeg opp til et forferdelig syn. Bjørn Erik hadde stått opp før oss for å dra til fysioterapeuten, og i hastverket etter å ha gitt Pippi en rask luftetur, glemte han å ta henne med opp i andre etasje igjen. 

Mille hylskreik. Jeg løp ned i stua så fort jeg kunne, og holdt på å kaste opp av det jeg fikk se. Den store fine oransje kattungene lå død i sofaen, to helt livløse i hvert sitt hjørne av kassa, og den førstefødte klarte så vidt å stotre frem noen ynkelig mjau der den lå helt alene midt i kassa. Det rant blod ut av munnen på de som så vidt pustet i hjørnene og jeg var helt sikre på at livene deres var i ferd med å ebbe ut. Pippi lå å skalv i huset sitt, og stakkars Mia gikk fra den ene ungen til den andre og mjauet kraftig. 

For et mareritt! Hvor skulle jeg begynne? Tårene ville ingen ende ta, og minuttene hvor jeg holdt en utrøstelig Mille i armene mine var helt forferdelige. Fortvilelse var stor, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å prøve å forklare hvor ubarmhjertig naturen til tider kan være. Pippi hadde ingen skyld. Hun ønsket bare å være en del av dette hun også, være litt mamma.

Kattungene var slikket i hjel, og teorien min er at jo mer de kjempet i mot og skreik, jo mer slikket hun. De var alle kliss våte, og vet dere hva som var helt hjerteskjærende å plutselig finne ut? Hun hadde fraktet mat fra sin egen skål og lagt det oppi kassa til ungene.

Jeg var i sjokk. På få minutter, en drøy time, hadde lykken snudd drastisk. En kattunge var død og to helt livløse. Mia la seg godt til rette i kassa, men ikke engang den som levde, viste tegn til å ville die henne. Jeg var altså så fortvila, og verst av alt, jeg ble helt handlingslamma. Vel, jeg fikk vasket vekk blodet, men utover det satt jeg bare å bad en stille bønn om at ungene skulle begynne å røre på seg. Det gjorde de ikke.

Timene gikk, og plutselig beveget den ene seg. Den klarte ikke å forflytte seg, men hendelsen fikk meg til å agere. Jeg kunne ikke sitte her å se de dø uten å ha forsøkt å gjøre noe. Jeg heiv meg på telefonen til de jeg veit kan dette her, som jobber med å redde katter hver bidige uke. Skrev nøye ned hva jeg trengte for å forsøke å få i de litt melk, og fikk det raskt i hus.

De neste timene gikk med til å koke opp vann, sterilisere flaske og lage til morsmelkerstatning. De to livløse kroppene ble lagt i oppvarmede kluter, og så satte jeg meg på badet og tvang i dem dråpe for dråpe. Etter 20 minutter hadde jeg kanskje fått i dem skarve 3 ml. Nedslående, for hele prosessen i seg selv er ganske brutal. For ingen av dem sugde frivillig. Det er ikke naturlig for en kattunge å få tvunget i seg melk. Det var vondt å se på, og jeg var livredd for å drukne dem. 

Målet mitt var å forsøke å få i dem 4-5 ml melk hvert hundrede minutt. Jeg rigget meg til på sofaen og satte på alarmen etter 1 time og 40 minutter, døgnet rundt. I tillegg måtte jeg sørge for at de alle holdt varmen. Det var kun den ene som søkte inn til Mia sin kropp, de to andre hadde fortsatt ingen krefter til å finne sammen. 

På det andre døgnet med morsmelkerstatning, steg håpet. Den ene ungen begynte nemlig å gjøre motstand. Den ville så absolutt ikke bli tvunget i seg melk, og begynte derfor å kravle og stritte i mot. Det kom lyd fra den også, små ynk, og jeg jublet. Jeg må forresten også få nevne at før hvert måltid, la jeg ungene til puppen, og til da hadde reaksjonene vært minimal. Neste gang derimot, ga jeg meg ikke, og jeg trodde ikke mine egne øyne når den plutselig tok puppen igjen. Etter to døgn med morsmelkerstatning, skjedde det altså et mirakel.

Jeg var overbevist om at en av to unger var reddet, og bestemte meg derfor der å da for å ikke gi opp. Det har gitt resultater, for i dag har den siste lille slappissen også begynt å gjøre motstand når den får erstatning. Den viser ingen tegn til å ville ta pupp, men har fått tilbake såpass med krefter at den har begynt å søke varme sammen med de to andre. Så nå har vi (Bjørn Erik har også begynt å gi melk) økt tidsintervallene til to timer, og i morgen skal vi øke litt til. Jeg er så spent på hva vekten viser i morgen. Jeg er overbevist om at det går riktige veien.

Nei, klokka er fire på natta, og det er på tide med en ny runde med mat for den minste. Vi skrives snart igjen, og da forhåpentligvis om noe mye mer koselig enn det her ❤️