Den vesle Bolognese hunden Poppy har rukket å bli 9 måneder, og hun og Mille har virkelig blitt et morsomt og kjærlig radarpar. Ser man Mille så er Poppy garantert like i nærheten, de er sammen hele tiden unntatt timene Mille er på skolen. Rett før Mille kommer hjem derifra, legger Poppy seg lengtene i vinduskarmen og ser etter henne, og det er reine festen når Poppy blir løftet opp i armene hennes igjen.
Månedene med Poppy har vært reine drømmen. Hun var som sagt stuerein etter få uker og er nokså lettlært når det kommer til lydighet også. Ydmyk mot alle hun møter på sin vei, og en skikkelig koseklump for alle som har tid til overs for henne. I tillegg er hun verdens beste selskap for Mille i stallen. Jeg trodde først det ville bli et problem å ha henne der den tiden Mille rir, men jeg hadde ikke trengt å uroe meg, for da legger hun seg bare ned for å sove på en stol til hun er ferdig.
Poppy er antagelig den snilleste hunden jeg noensinne har vært borti. Min Pippi er også en engel, men hun trengte tre ganger så mye trening og terping på lydighet som Poppy. I tillegg så gneldrer Pippi litt, hun er tross alt en terrier, men det gjør ikke Poppy. Hun kan kanskje gi fra seg tre bjeff i det noen ringer på døra, men det synes jeg er helt innafor.
I dag hadde Mille fri fra hesten sin Sol i stallen, for vi har som sagt fått oss ny fôrvert. Hun har allikevel ikke helt fri, for timene flyr fort når det kommer til pelsstell av en Bolognese. Det har derfor vært litt hyling ute på kjøkkenet i en drøy time nå, og ennå mer misnøye når neglesaksen ble funnet frem. Poppy liker det ikke, men jeg synes allikevel hun har blitt bedre. Hun må uansett finne seg i det, for Mille vil overhodet ikke klippe pelsen helt ned og miste muligheten til å gå på utstilling med henne. Hun har meldt seg inn i NKK (Norsk Kennel Klub), og håper med litt mer trening at hun en dag kan få prøve seg i ringen. Spør du meg, så tror jeg hun får til det også, for ingenting stopper den jentungen der ❤️
