God kveld, kjære dere.
Det har hele tiden vært meningen å kastrere Mia rett etter første og eneste planlagte kattekull. Jeg ville helst gjøre det så fort som mulig, men fikk beskjed om å vente til hun var ferdig med å amme. For de av dere som følger meg på Instagram, nthorsen, så har dere helt sikkert fått med dere at Nairobi, kattungen som ble flaskematet og som vi beholdt, fortsatt får litt pupp ennå. Hun som altså ikke klarte å få det til i fra begynnelsen av, har vel fått det for seg at hun skal die i evigheter, men nå kunne jeg ikke vente lenger. Jeg hadde for lengst bestilt time hos veterinæren, og den skulle gjennomføres, uansett amming eller ei.
Dere kan tro jeg var glad for at vi ikke utsatte det lenger, for det viste seg at Mia var syk. Hun hadde brokk, som antagelig snart ville gjøre skikkelig vondt. Det var ikke så stort ennå, så hun har antagelig ikke hatt det så ille, men det hadde jo selvsagt bare blitt verre og verre med tiden. Antagelig forstrakk hun muskler under fødselen, som igjen forklarer hvorfor hun hadde så fryktelig vondt, og trengte hjelp underveis. For som noen sikkert husker, så klarte hun ikke å ta imot en eneste en av de fire kattungene på en normal måte.
Stakkars lille Mia gull, ikke nok med at hun hadde brokk, hun var i tillegg til det gravid igjen. Det kom ikke på tale å få et kull til. Mia hadde aldri klart det igjen. For som kattemor med brokk, har hun blitt en skygga av seg selv. For første gang røytet hun, og kroppsvekten var halvert. Jeg hadde allerede avtalt med veterinæren at eventuelle kattunger måtte fjernes, og de var så vidt påbegynte fostre, så det var ikke noe problem.
Mia ble som sagt kastrert, samtidig som fire fostre ble fjernet og en påbegynt brokk fikset. Ganske så medtatt, klagende, og iført full body, ble hun hentet, og jeg tror hun med meg synes det var godt å være hjemme igjen. Kampen var derimot ikke over, for ikke pokker om hun ville være inne. Hun ville ut asap, og så irri irri rattata over å ikke få lov å gå ut.
Jeg holdt ut i akkurat tre dager med skrikinga hennes. Det kom ikke på tale å klare å holde henne inne et sekund, og i alle fall ikke i ti dager til sammen. Begge operasjonssårene så helt tørre og fine ut. Ingen sting var synlige, sårene spriket ikke og var heller ikke rødt eller betent. Hun beholdt bodyen på uten problemer, så jeg har akseptert at hun får lov å gå inn og ut av luka si som vanlig.
Fine lille Miaen vår, nå skal alt bli bra igjen. Kroppsvekt og pels skal tilbake, og livet med vesle Nairobi skal bli så finfint så 🐾
Egentlig utføres kastrering av hunnkatter ved en enkel kikkhullskirugi, men når de i tillegg til å kastrere måtte fjerne et påbegynt kull samt fikse en brokk, måtte det to skikkelige inngrep til.
