Med blidfisen og Mille på langtur ❤️

God helg, kjære dere!

Jeg har aldri noensinne vært i Drammen før, og gleder meg derfor stort til å få undersøkt hva byen har å by på, men i påvente av at verden skal bli frisk igjen, har vi storkost oss i marka. Hver dag tok Falk og jeg oss en tur, gjerne to ganger om dagen, så folket der hjemme kunne få skikkelig arbeidsro. Det som også var veldig kjekt, var at Mille også etterhvert ville være med.

Det er noen sinnsyke bakker oppover i skauen der, men Mille klagde ikke en eneste gang. Hun imponerte meg altså så til de grader. Forserte hver bidige bakke med herlig stå på mot, og vel fremme oppe ved hytta, kom tårene hennes. Gledestårer over å ha klart målet, så da vanket det selvsagt premie. Oppskåret frukt og kjeks, var virkelig kjærkomment.

Så da satt vi der da, oppe på toppen, svette og fornøyde. Vesle Falke-mann våknet også og han synes det var så kjekt å få komme ut av vogna og ned på bakken. Han er litt skeptisk til stikkende gress, det er uvant, men herregud så morsom han er. Lager grimaser på grimaser, knytter nevene og roper ut sitt misnøye, men det går fort over. Det er nemlig alltid noe annet som frister, som steiner, kongler og pinner, og det skal gjerne puttes rett i munnen. Alt skal prøvesmakes og han er lynrask. Så artig .

Det er uvant å være tilbake i Stavanger. Jeg kjenner jeg savner å ha den fine gjengen rundt meg, men vi sees jo igjen om litt. Planen er å få besøk allerede om tre uker ❤️ 

Dere vet hva jeg synes om å bære Pippi, jeg gjør det aldri. Hun har derimot begynt å høre litt dårlig, og reagerer derfor ikke like raskt på kommandoene mine. Derfor fikk hun sitte under vogna den lille biten opp til skogholtet. Veien opp er nemlig litt trafikkert, og siden båndet hennes ble igjen hjemme i Stavanger, ordnet vi oss på denne måten.

 

Dagens tanker…

God lørdag, kjære dere.

Jeg veit ikke hva det er med meg, men har plutselig funnet ut at jeg kanskje ikke er så sosiale av natur allikevel. Da mener jeg først og fremst på en som har behov for å henge med noen til enhver tid. Jeg har egentlig aldri vært den som renner ned dørene til folk, det hender kanskje et par ganger i måneden, men da har jeg helt klart fått en invitasjon på forhånd. Det er også veldig sjeldent jeg inviterer meg selv til noen, så den følelsen her dere, denne ærlige selvransankelsen, er helt syk.

Jeg begynte plutselig å fundere over dette i går, for jeg kjenner jeg er mye lettere til sinns enn det jeg pleier. Det er som om jeg liker å bli fortalt hva jeg kan og ikke kan gjøre. Jeg liker få valg, så jeg ikke hele tiden tenker på hva jeg kunne gått glipp av fordi jeg til tider er noe tiltaksløs.

Da hverdagen min forandret seg drastisk for syv-åtte år siden, var jeg nødt til å finne på noe for å ikke drukne i min egen bitterhet. For der og da synes jeg livet var veldig urettferdig. Siden helsa begrenset valgene på hva jeg kunne begi meg ut på, ble det å skrive redningen min. Ta bilder og skrive enkelt og kortfattet om de. Etterhvert knyttet dette meg til en omgangskrets med helt ukjente mennesker som jeg den dag i dag har holdt sporadisk kontakt med videre.

Hver bidige dag har jeg kontakt med venninnene mine og nærmeste familie. Samtidig har jeg daglig korte men ekstremt koselige dialoger med folk jeg har møtte gjennom sosiale medier de siste årene. Noen synes kanskje det å ha omgang med folk på denne måten er en mager trøst, men ikke jeg. Jeg velger å tro at det er derfor jeg klarer meg så bra i denne såkalte “lock downen”. Jeg føler meg nemlig aldri aleine. Jeg har selvsagt Bjørn Erik og Mille rundt meg også da, er veldig heldig og takknemlig sånn, men jeg er utrolig glad for alle dere andre der ute som jeg har møtt på min vei gjennom alle disse årene. Dere skal vite at dere beriker hverdagen min.

Oi, jeg ser nå at dagens innlegg sporet helt av. Jeg skulle egentlig vise dere kjøkkenvinduet mitt og be dere vise meg deres, men sånn ble det altså ikke. Jeg trodde først jeg skulle vaske vinduene og pynte det til randen med påskepynt, men neida. De ble vasket men som dere ser, har jeg alt for mye prosjekter der til at det kan bli årets påskevindu. Men, men uansett dere, hva ser du fra vinduet ditt? Har du pyntet det til påske? 

Belinda Jakobsen Ilies har via Instagram fått det for seg at vi alle skal slå et slag for den noe glemte blomsten Coleus. Den er visstnok en lettstelt plante, og den vokser fort. Det var derfor pur lykke å få to forskjellige stiklinger av arten via en venn på Facebook. Jeg gleder meg til å få de i jord snart, og etterhvert gi stiklinger videre til andre som vil ha.

Denne avokadosteinen har stått med vann i vinduet mitt i over to måneder. Det spiret en slimete enslig rot for litt siden og i går så jeg plutselig at det var på vei en stilk oppover også. Så spennende!

Disse kjøttetende plantene ble egentlig kjøpt inn for å ta seg av problemet med små fluer. En venninne av meg sier derimot at jeg sliter med feil fluer, at planten overhodet ikke kommer til å være interessert i de. Jaja, time will show, fluen er nemlig snart borte, men det kan kanskje ha noe med at jeg holder på å tørke ut synderen, altså planten der fluene legger egg.

Husker dere eksperimentet jeg hadde med å plukket med meg vill eføy jeg fant ute? Det er altså snart to måneder siden, og de lever her i vinduet i beste vellgående ennå.

#kjøkkenvindu #påskepynt #stiklinger #avocadostein #coleus #avleggere

Pelle 23 år ❣️

God lørdag, kjære dere 🌷

“I disse spesielle tider”, er en setning som brukes ofte nå. Det er som om vi alle holder litt pusten og har ekstra høye skuldre, i påvente av en bedre og lysere hverdag. Den ene dagen snakkes det varmt om den gode dugnadsånden, for så å bli irri irri rattata over at noen ikke oppfører seg helt etter boka.

Jeg skulle ønske jeg kunne skrevet at her hjemme går livet sin vante gang, men det gjør jo ikke det. Bjørn Erik jobber mye mer enn før. Jeg hører mobilen gå varm der oppe i andre etasjen og at det skrives iherdig på tastaturet i ett sett. Det er mange som er redde for jobbene sine nå, så som fagforeningsmann er det derfor viktig å ha tunga rett i munn og veilede veien videre riktig.

Mille har det stort sett veldig bra. Det hjalp å få komme ut i frisk luft, til hesten sin Sol. Hun får derimot ikke lov å ri inne i hallen, heller ikke omgås de andre, for hun vet at hun overhodet ikke må bli smittet. For når hun ikke klarer å ri av seg en liten tarminfeksjon eller forkjølelse uten legehjelp, tar vi ingen sjanser.

Selv om vi som alle andre lever med begrenset frihet, så føler vi allikevel at vi er noen av de heldigste på jord. Hvis det å redde verden betyr å holde seg hjemme, med kjøleskapet og godteriskapet fullt, så er dette den enkleste oppgaven vi har fått. Venner og familie er kun en telefonsamtale unna, bedre kan man faktisk ikke få det.

I går ble forresten mellomstemannen vår Pelle 23 år. Jeg var først litt usikker på om vi kunne møtes, men han har sittet hjemme på vakt fra barnehagejobben sin siden vi gikk i karantene. Barnehagen er fortsatt i drift for et fåtalls barn, men for å begrense smittefaren, jobber det faste voksne i sammen hver dag. Pelle har hatt fri, men fra mandag av er det hans tur til å ta en ukes økt. 

Det ble altså en liten feiring i går, med favorittene finnbiff med potetstappe og marsipankake til dessert. Det var helt herlig å få henge litt sammen med den fine Pelle-gutten vår igjen. Den alvorlige skøyeren vår har helt klart blitt voksen. Han biter ikke lenger på terginga fra lille søstera, kanskje han rett og slett har savna det litt?

Jeg ønsker dere alle en fortsatt finfin lørdag. Ta vare på deg selv og dine og hold dere friske ❤️ 

 

 

…og sånn gå no dagen

Vi kan ikke bare sitte å glane på tittekassa, spille på mobilen eller vaske, så her i karantenehuset forsøker vi å finne på noe vi ikke har gjort i sammen på en evighet. Jeg husker faktisk ikke sist gang vi spilte noe brettspill, foruten om backgammon da som gjøres ganske ofte, men denne gangen kom de gode gamle slagerne frem.

Det er så lenge siden vi konkurrerte rundt Villkatten. Ganske stressende spill egentlig, alle sanser må skjerpes, men vi kom nå oss i gjennom det et par ganger i tradisjonell Thorsen stil. Det vil si med et enormt konkurranseinnstinkt. Jeg tapte, noe jeg egentlig aldri har gjort så ofte ovenfor minsten Mille, men hun lever opp til resten av familien, tar det dønn seriøst nå som hun har blitt eldre. Kjemper, er enormt skjerpa og vinner derfor til slutt. Jeg tapte i Klossmajor også, til stormende jubel, så da fant jeg ut at det var slutt på spillinga for i dag.

Eller så driver han far på med å lage buttons og nøkkelringer med Turbojugend logoen vår på. Han elsker det dilldallet der, og det er jo egentlig en helt genial syssel når han allikevel må holde seg inne. 

Nå er det visstnok baking på gang. Storebror Pelle har fått i oppdrag å kjøpe vaniljeis til oss og sette det utenfor døra vår, så da ville Mille lage brownies.

Ha en fortsatt finfin virusfri lørdag, dere!

#koronaviruset #convid19 #karantene #forholdsregler

Fineste og mest givende ferieopplevelsen ❤️

Det er mange av dere der hjemme i Norge nå som kan unne dere en klapp på skulderen. For makan til mer gledelig og kjærkommen mottakelse for alt hunde- og katteutstyret vi alle klarte å samle inn, kunne vi ikke fått. Refugio Animal Holbox, altså dyrebeskyttelsen her nede på øya i Mexico hvor vi er nå, tok altså så godt i mot oss. De var så imøtekommende, opprinnelige hyggelige og ikke minst informative til tusen, at undertegnede faktisk måtte felle noen tårer.

I tillegg så ble vi så positivt overraska over hvordan alle hundene tok i mot oss. De var ekstremt rolige til å være så mange i sammen, og de stod formelig i kø for en klapp og go´kløe bak øret. Jeg trodde først vi gjerne skulle holde litt avstand, avvente flokkens gemytt, men neida, har var det kosestund fra første øyeblikk.

Britiske Helen forklarte villig i det vide og breie om hvordan de arbeidet. At de hadde rundt 30-40 hunder der til en hver tid, og at de  samtidig kjørte samme opplegg inne på fastlandet. Veldig mange av hundene her inne på Holbox blir faktisk også hentet inn fra fastlandet, og historiene rundt hvert enkelt lille sjel var hjerteskjærende. I kjølvannet av den brutale virkeligheten, var det allikevel mang en solskinnshistorie, og et par av hundene vi møtte hadde faktisk allerede blitt adoptert bort. De ventet bare på siste klargjøring før ferden gikk videre både til New York og Toronto.

Jeg aner ikke hvor mange frivillige som jobber der, jeg glemte å spørre om det, men vi så i alle fall fire stykker som til enhver tid holdt på med noe for hundene i tillegg til Helen. Vi fikk også med oss at de hadde to veterinærer som stilte opp for disse fine dyra.

Det ble til at vi tilbragte en del tid med hundene denne dagen, og etterhvert fikk vi også ta med oss en av hundene, frøken Paloma på en skikkelig lang strandtur. Historien til Paloma var at eieren er mye bortreist og at hun i mellomtiden fikk lov til å være her. Jeg må forresten få fortelle dere hvorfor det var akkurat henne som ble med oss denne dagen. Helen ropte faktisk ut til alle hundene og spurte hvem som ville være med på tur, og den eneste med nok energi akkurat da, var henne. For dette stedet er ganske populært på øya, det er faktisk et av topp 10 gjøremål på TripAdvisor, så mange hadde allerede vært på tur den dagen.

Dere kan tro Mille koste seg. Jeg har faktisk aldri sette jentungen min gå så langt før uten å klage. Det var ikke et eneste kny fra henne. Vel, ikke før vi skulle gå derifra. Da oppstod faktisk feriens første krangel, Mille nektet, men etterhvert så fulgte hun motvillig med oss, med lovnad om at vi skal få til et besøk til før vi drar fra øya igjen.

Tusen takk alle dere som var med på å gjøre dette til en virkelighet, dere er rett og slett gullgode 🐾

Dere kan tro vi var spente foran dette møte.

Ei ganske så beveget snuppeline, dette var stort å få være med på.

…og der var han far solgt også.

Nå som vi fikk se stedet under nærmere øyesyn, fikk bekreftet at alle disse frivillige faktisk gjør en stor forskjell, var det ikke vanskelig å donere litt penger til dem i tillegg.

Noen kom med labben og ba om mer kos når Mille stoppet klappingen.

Vakre Paloma, vi falt alle pladask for denne fine frøkna som ville være med oss på tur.

To gode venner.

I tillegg til alle hundene tar stedet også seg av en del katter. En nesten blind vaskebjørn er også under oppsyn.

Jeg falt med en gang for den lille krabaten her, men den var altså så livredd for menneskekontakt. Det var så fryktelig vondt å se på redselen i øynene, men håper og tror at livet også her smiler etterhvert. 

#refugioanimalholbox #mexico #holbox #helpdogs

 

Siste mann ut 💕

God helg, kjære dere.

Jeg har virkelig sett frem til disse dagene her. Trekløveret fra Oslo er på besøk og i kveld kommer venninne Vibeke også med fly fra tigerstaden. Vi skal alle møtes for en klem i Fargegata, det blir nok å kose seg med litt bobler, men først skal vi på ærverdige Stavangeren og oppleve svigerdatter på scenen. Ganske så stas, for jeg har aldri tidligere sett henne “live” med stort publikum, men ser jo at hun har hele roen, hun bare gleder seg. Stolt farfar Bjørn Erik skal være barnevakt helt på egenhånd, noe han garantert takler med glans.

I disse dager sendes forresten invitasjonene til minsten Mille sin store konfirmasjonsfest i begynnelsen av mai. Tenk det da dere, det lille søte lange nurket vårt skal stå konf. Det er ganske så utrolig hvor fort tiden har gått denne gangen, og nesten litt vemodig at hun er sistemann ut i flokken vår.

Jeg er egentlig enn så lenge rolig i forhold til alt som skal planlegges, for en rekke ting har mer eller mindre falt på plass av seg selv. Rogalandsbunaden som hun selv har plukket ut, er snart på plass, nydelig helt nytt lokale midt i sentrum av Stavanger er ordnet, maten har vi overlatt til en proff, og omtrent alt av kaker skal også lages av folk som kan det, altså ikke meg. Nå må jeg bare få ut disse invitasjonene til de 58 gjestene, så jeg får kontroll over hvor mange vi blir totalt. Jeg har selvsagt en stor oppgave foran meg med å lage film, har ennå ikke helt funnet ut hvor jeg skal begynne, men det løser jeg etterhvert, under litt press.

Skal noen av dere på Stavangeren i dag, og oppleve Snikk Snakk jentene? Det er fortsatt noen billetter igjen, så det er bare å komme. Kanskje vi sees?

Mamma, hva betyr det å være “Harry”?

Gledelig laurdag, kjære dere!

Bjørn Erik og jeg har barnefri i dag. Mille er hos Hege, hun er som sagt det en helg i måneden, så da skal vi snart ut på date. Jeg har derimot ikke hørt et kvekk fra Mille siden i går, så jeg regner med at de er godt i gang med korpsbesøk og kosedag. 

Mille og jeg elsker forresten sminkekonkurranse programmet “Glow Up” som går på TVén hver uke nå. Underveis dukker det opp mangt et nytt ord som Mille gjerne vil ha forklart. Sist gang så sa dommeren at hun var redd for at resultatet skulle blir for “Harry”, og da spurte selvsagt Mille om forklaringen på akkurat det ordet der.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å finne på eksempler som gjerne var litt “ukult, blant annet at pappa Bjørn Erik er kul når han går med capsen sin helt normalt, men når han tar den på bak frem, så var det gjerne litt “Harry”. Ukult i forhold til den alderen han er i. Samtidig så forklarte jeg at det som gjerne var “Harry” for meg, gjerne ikke var “Harry” for andre. Det er rett og slett smak og behag.

I dag min kjære Mille-mor, så kan det godt være at noen synes mammaen din er litt “Harry”. Jeg er nemlig i ekstase over at han snille pappaen din har skaffa meg verdens kuleste paljett topp. For noen blir dette kansje litt for mye av det gode, litt “Harry”, og ja jeg må nok innrømme at jeg ofte liker det som er noe overdrevet og prangende.

“Harry” eller ei, sjekk ut denne staselige julebord genseren min da dere. Litt for trang, her trengs det god holdning og og inn med magen når den er i bruk, but who cares? Når den er på, føler jeg meg litt gæærn, fin og “Harry”….

En minnerik helg

Ja, da er jeg tilbake til prosjekt “rydde loft” og også godt i gang med å planlegge ny reise tilbake til Oslo igjen til helgen. Jeg fatter egentlig ikke hvorfor jeg dro hjem for å snu i døra, men det har nå engang blitt sånn i livet mitt nå at jeg ikke helt klarer å planlegge så alt for langt frem i tid. Jeg er vel egentlig sånn delvis fornøyd med å få ordna et par ting hver dag, i stedet for å dvele over alt jeg ikke får gjort.

Helgen har vært minnerik, og det er ikke til å stikke under en stol at høydepunktet har vært å få være med den lille sjarmøren vår Falk. Jeg hadde vel egentlig som mål å få treffe han hver bidige måned, men september gikk dessverre uten en eneste barnebarn klem. Jeg kan derimot trøste meg med at vi Facetimer hver bidige dag, og på sikt så vet jeg jo at han forstår at det er farmor i den andre enden.

Det har som sagt vært mange fine stunder å se tilbake på denne helgen, og et av de første var ankomsten i Oslo for Bjørn Erik, Pelle, Mille og meg i Lakkegata på tjukkeste østkant. Først likte jeg ikke traskinga vår i de mørke bakgatene, men var raskt i å bite i meg skepsisen min ovenfor hotellvalget Bjørn Erik hadde tatt når vi etterhvert ble installert. Jeg elsket rommene og planløsningen, og det gjorde ungene også. Jeg kan ikke huske sist gang vi hadde med oss Pelle på tur, og jeg nøyt å ha han rundt meg. Det var så koselig å se søsknene dele lørdagsgodt i sakkosekkene de hadde slått seg ned i, og de pratet og lo om hverandre. Det har jeg savnet.

Navnedagfesten til Falk på Rådhuset startet med strålende solskinnsvær og frokost ute i det fri.

Rusleturen nedover mot Rådhuset var vakker og stemningen upåklanderlig.

Jeg synes denne form for feiring sammenlignet med en vanlig dåp i kirke er mye vakrere og mer rettet direkte til barnet. Jeg var aldri så gira på å døpe ungene våre, så det skjedde ikke før de var 5, 3 og 1/2 år. Med andre ord jeg tvilte og ikke hadde hastverk, men følte på presset. Mille som kom sist, ble døpt samtidig som eldstemannen Dennis ble konfirmert, og jeg overlot alt til en rekke staute menn i kretsen vår inkludert storebror. 

Dere kan tro tårene mine rant i strie strømmer når trioen “Thorsen Gjelsvik” dukket opp. Hjertet mitt flommer over av kjærlighet til den lille familien, og bare tanken på at de er “våre” gjør meg så stolt.

For meg som har røtter på Torshov og derfor også Akerelva, ble Månefisken det perfekte sted å ha fest på for lille Falk etterpå.

Se så fine de er.

Jeg var heldig å få ha Falk for meg seg et par ganger denne helgen her, og han er altså en fryd å ha rundt seg. Han virker så fornøyd med livet og så enkel å please. Vi synger og leser, danser og herjer og etter litt mat, drikke og ny bleie er det kosetid med en liten hvil.

– Nina –

 

#navnedag #humanetiskforbund #barnebarn #familie 

Tenk å grue seg så mye til noe som viste seg å være så gøy!

Tenk om dere alle hadde vært flue på veggen her på fredag før Mille skulle reise bort på overnatting, på konfirmasjonshelg. Hun gruet seg altså noe inni hampen mye, og remset opp det ene og andre som var galt. Værst gikk det utover regelen om at de ikke fikk lov til å ha mobil denne helgen. De fikk heller ikke lov til å ha mat å drikke i bussen, og da mente Mille at hun garantert kom til å sulte ihjel underveis. Alt var med andre ord galt, og det ble jo ikke noe bedre når Bjørn Erik og jeg bare stod å lo av det hele.

Jeg var forresten veldig glad for at Bjørn Erik valgte å bli med. Var som sagt usikker på om Mille ville like det, men det var uansett ikke opp til henne å få bestemme. Vi visste det var mange ukjente med, de var tross alt to fulle busser med tenåringer, og tenkte det var lurest at en av oss var med og hadde overoppsynet.

Jeg hadde ikke tenkt å bekymre meg hverken for det ene eller andre. Mille følte seg mye tryggere med det å ha med seg pappaen sin, og mobilen savnet hun ikke et sekund. Hun var heldig å få ligge på rom med alle sine nærmeste venninner fra klassen sin, de var fem til sammen, og hadde visstnok storkost seg fra begynnelse til slutt. Programmet var tett fra morran til kveld, de holdt faktisk på til over midnatt, så det fantes ikke tid til å kjede seg, og det meste var jo rett og slett bare gøy. Hun hadde også klart å ta opp kontakten med noen hun hadde mistet tråden med det siste året, og var altså så fornøyd over at hun valgte å konfirmere seg allikevel. Hun har nemlig vært usikker lenge, har ikke helt sett vitsen, men nå har pipa fått en annen lyd. Hun gleder seg til torsdagene fremover i kirken, selv om hun fortsatt ikke er helt sikker på om hun er så veldig kristen. Selv så synes jeg det er så fint å sitte tilbakelent å høre på alt hun har å fortelle. Hva hun mener og tror, deilig med engasjert ungdom.

Som sagt er jeg glad for at Bjørn Erik ble med, som nattevakt fra 03-07 i to netter. Han er ikke den ivrigste til å ta bilder, men jeg fikk nå tilsendt noen. En ting er i alle fall sikkert, det er utrolig vakkert på Åpta i Farsund.

 

#åpta #konfirmasjon #overnatting

Adrenalinkick til tusen!

God søndag, kjære dere!

Tenk, jeg er tilbake i salen igjen. Jeg tror faktisk det er første gang i år, så nå kunne jeg rett og slett ikke utsette det lenger. For jeg må innrømme at det å ri har blitt skummelt med åra. Jeg får fullstendig panikk med tanke på å falle av, og den redselen tar til tider alt for mye plass i hodet mitt. Jeg kan derimot ikke forestille meg et liv uten å kunne ri, så nå var det bare å bite tenna i samme å få det ridd.

I går var det meldt 17 grader og strålende sol, og når jeg i tillegg fikk laget en avtale med “lille Helle”, var det ingen vei tilbake. Ut på tur skulle jeg, opp i salen igjen, okke som. Helle er forresten langt fra den ni år gamle lille jenta vi møtte første gangen vi besøkte stallen Leikvoll. Hun var derimot ei av dem som tok Mille og meg i mot med åpne armer, hun gjorde alt det nye og skumle mye enklere. Hun ble derimot kalt “lille Helle” fordi den supre ridelæreren vår heter det samme, og vi har rett og slett fortsatt å kalle henne det. Nå går hun derimot på videregående og er i ferd med å bli voksen, men for oss vil hun alltid være “lille Helle”.

Med Pippi trygt plassert i saltaska dro vi etterhvert avgårde, og det tok jo ikke lange tiden før skuldrene sank flere hakk. Før jeg fortsetter, så må jeg forresten få skryte litt av minsten Mille og forrytteren vår Maren. De har nemlig gjort en fabelaktig jobb med Sol det siste året, gjort henne til verdens beste turhest. Jeg var nemlig nødt til å ri et godt stykke alene før vi traff Helle, og før kunne bøllet hun på egenhånd, vegret litt hvis hun ikke hadde med seg andre hester på tur. Denne gange gikk hun beine veien uten nøling og det var en fryd.

Gårsdagen ble altså en finfin opplevelse hvor vi traff på både rådyr og ekorn underveis. Det var koselig å treffe Helle igjen og Sol elsket å gjøre seg til for hesten “Knerten”. Så i dag skal jeg faktisk tilbake til stallen og ri igjen, men først skal jeg i dobbel bursdag. Tenk, det er meldt hele 19 grader, så denne dagen må jo bli bra ☀️

Jeg har selvsagt tatt en masse snapper. Sorry smattingen i begynnelsen der, må ha vært fordi lipglossen var så klissete…kremt.

 

#hestpåtur #turridning #islandshest #yorkshireterrier #hesterbest