Slutte å blogge?

Heihei igjen, kjære dere, jeg håper dere har savnet meg bittelitt, eller kanskje det har vært godt med en pause?

Jeg forstår egentlig ikke hvorfor det ikke faller seg naturlig å blogge litt i ny og ne som før. Det er som om noe holder meg tilbake. Tankene svirrer rundt om hvorvidt det er like interresant som før med disse små innblikkene i en helt vanlig hverdag. Har som sagt holdt på i åtte år nå, og føler jeg gjentar meg om og om igjen. Til tider så er jeg jo så aktiv på snap også, og hvis jeg i tillegg kjører det opp et par hakk på Instagram, blir det jo veeeldig mye Nina-mor rundt omkring.

For min egen del er det helt klart dumt å ikke få ut disse innleggene, for jeg føler meg så mye bedre etterpå. Det er nemlig godt å foreta seg noe i en ellers så forutsigbar hverdag. Jeg synes fortsatt det er veldig gøy å ta bilder også, akkurat som jeg gjorde når noen av venninnene mine kom på besøk for noen dager (les uker) siden. Da vanket det blomster fra egen hage, egg fra naboen og ikke minst hjemmestrikka nydelig jakke som jeg garantert kommer til å få brukt for i dagene som kommer. Slike koselige øyeblikk er gull verdt, og bloggen trenger jo egentlig ikke å formidle noe mer enn det. Det å blogge i bilder er helt klart min greie, og jeg håper som sagt dere alle vil være med videre på ferden ❤️

Her i Stavanger har vi forresten igjen fått besøk av trioen fra Drammen. Kristin er på jobb og Dennis nyter godt av at vi andre sloss om oppmerksomheten til Falk. Denne gangen skal pjokken få være med på hyttetur også, noe jeg som farmor synes er kjempestas. Herrefred som jeg gleder meg.

Ønsker dere alle en finfin dag, klem Nina 💋

Hu hei hvor det går!

God morgen igjen, kjære dere!

Nå er det ikke mange dagene igjen av denne deilige ferien her nede på Paros, så nå setter vi inn et ekstra gir og forsøker å komme oss opp og ut av dørene her litt tidligere enn vanlig. Vi har også utsatt returnering av vår trofaste venn, beach boogie bilen, for de siste solnedgangene må selvsagt oppleves på stranda.

Noen synes sikkert vi kaster bort litt av ferien med å sove bort de første timene av dagen (les dra oss i senga med mobilen), men vi foretrekker som sagt å være på stranda til åtte-ni om kvelden, så føler ikke vi går glipp av noe. Da er det nemlig få folk igjen der, ofte ingen, og stillheten som da rår der er helt magisk.

Jeg må jo også få nevne at vi har vært på vakre Paros to ganger før, begge gangen med minsten Mille, og da har vi besøkt her bidige krok her. Vi har leid bil og pløyd gjennom alt på “to do” på listene her nede og selvsagt også tatt ferjen over til den lille nabo øya, Antiparos.

Denne gangen har vi altså leita opp den ene fine stranda etter den andre, og da har beach boogien vært god å ha. For Bjørn Erik elsker de uoppmerkede veiene, gjerne de som ikke finnes på noe kart, og da nytter det ikke å kjøre rundt med vanlig bil. Jeg sitter selvsagt da med hjerte i halsen, og krysser alt som krysses kan for at vi kommer frem i god behold, og til nå så har vi jo gjort det.

Min kjære får oss alltid vel frem om morgenen, mens jeg at meg av kveldskjøringen. Jeg klekket tidlig ut planen om å kjøpe strandstol og fylle opp kjølebaggen med øl til han far, for da får jeg være på stranda så lenge jeg vil ☀️

PS! Nå har vi endelig funnet verdens fineste nudiststrand, så da blir det selvsagt så som så med den snapingen, men jeg skal forsøke å filme litt mer i dag uten at jeg blir forvist bort. Følg gjerne med, Snap :ninasprell

5 års herlig galskap fortsetter

– reklame for venninne –

Hei igjen, fininger!

Jeg føler egentlig ikke det er så lenge siden jeg ble “hu derre blåe damå”, men i juli blir det faktisk hele fem år siden lilla år ble til blågrønt for første gang. Jøss, det er faktisk ganske lenge siden det dere, og for å være helt ærlig så har jeg ikke angret et sekund. For det er umulig å klage på “bad hair day” når en våkner opp til noe slikt. Jeg er ingen kreativ sjel som fletter eller lager de mest spennende håroppsett, jeg kan kanskje strekke meg til å krølle eller bølge det,  og det holder lenge for meg.

Det er min kjære Andrea som ordner og fikser topplokket, hun fikser det faktisk i dobbel forstand. For det er sikkert mange som meg som liker å lufte vettet sitt litt også når de først sitter i go´stolen. Det er ekstra enkelt hos Andrea, for hun har virkelig blitt en god venninne de siste årene.

Denne morningen her var Andrea, en annen venninne og jeg helt aleine i Sachs salongen. Tre gode venninner snakket om kapp mens hår ble fikset, og innimellom slaga fikk vi også tid til å diskutere de fine kunstverkene som stod rundt omkring. Knusbart, drives av Hilde og Bente og de er helt unike på å skape de lekreste lysestaker og skåler av vintage og gjenbruksglass. Jeg kan ikke akkurat si jeg har savnet de tunge brune askebegrene som jeg vokste opp med som jentunge på 70- og 80-tallet, men å se de skinne som flotte lysestaker var helt magisk. Jeg vurderte faktisk  å kvitte meg med noen av plantene mine for å få plass til en gulvstake med tre nydelige hvite kunsthverk på, men fornuften seiret, for man sender jo ikke vekk “barna” sine. Venninnen min stod heller for shoppingen denne gangen.

Håret ble altså freshet opp igjen, kunst ble diskutert og jammen fikk vi tid til å gå ut å spise etterpå også. Det ble rett og slett en finfin morning ❤️

 

 

Gode dager 🌿

Hei igjen, kjære dere.

Jeg tør nesten ikke å legge ut dette innlegget, for vår situasjon her i Rogaland er neppe lik i alle kriker og kroker langs vårt langstrakte land. Vi opplever nemlig noen helt aldeles nydelige vårdager nå, samtidig som jeg er fullstendig klar over at andre fortsatt har snø i hagene sine.

Hvis noen spør meg om hvilken årstid jeg liker best, så er det helt klart våren. Jeg hadde ikke bodd her i Stavanger lenge før jeg merket at snø og kulde var en sjeldenhet og at hestehoven allerede kunne spre glede tidlig i mars. Den gule blomstens ankomst vitnet om lysere og lengre kvelder og det gjorde helt klart noe godt med meg hvert bidige år.

Jeg går mer eller mindre i hi hele vinterperioden. Rompa er limt fast til sofaen, men i disse dager kommer ønske om å stikke nesa utenfor dørene her oftere og oftere. Gresset i hagen foran er allerede klipt en gang, og påskeliljene er byttet ut til fordel for vakre hvite margeritter.

Det er fortsatt noe kaldt i skyggen og når sjøen kun er noen få meter unna, kjennes vinden fortsatt litt sur ut, men noe er allikevel i ferd med å skje. Derfor er de første sommerblomstene kommet i pottene sine og pyntegjenstander som sommerfugler og flamingoer hentet frem. Til og med den nye porten vår foran har fått et snev av sommerlig preg over seg i år, nemlig i form av en marihøne og en bie.

I skrivende stund hører jeg at Bjørn Erik er i gang med å lage port bak også. Vi har egentlig aldri trengt det før, men med et barnebarn i hus og en livlig et år gammel hund, så tenker jeg det kommer godt med. Åhhh som jeg gleder meg til sommeren dere og jeg regner med det er flere enn meg som gjør det ❤️

Kumlokket til han far var full av rust, men nå er det pusset og behandlet med “Hammerite”.

Idet jeg skulle kaste alle jordbærplantene fra i fjor, så jeg plutselig noe grønt inni mellom alle de døde blandene. Etter tips fra en av dere har jeg kastet alt det råtne, fylt på mer jord og gjødslet. Kanskje det blir jordbær på oss i år også?

Marihøna og bien fant jeg gjemt vekk oppe på loftet i fjor, og jeg synes de ble et friskt pust på porten.

 

Bursdagsgaven som varmer

Herlighet, fredag jo!

Nå er det en evighet siden jeg har blogget. Først og fremst fordi jeg har vært i Drammen og feiret 2 års dagen til Falke-mann, og oppi alle klemmene som skulle på plass før jeg dro hjemover igjen, glemte jeg Macén. Jaja, det ble altså en noe lang bloggpause denne gangen, men nå skal jeg forsøke å komme i gang igjen. For selv om det føles greit å ha et par dagers pause av og til, har jeg så absolutt ikke tenkt til å slutte. Når det er sagt så vil jeg også minne dere på at jeg er ganske så aktiv på Snapchat (ninasprell) for tiden. Det fjolles mye, samtidig som det også er plass til mer alvorlige temaer som blant annet “overgangsalderen”, og en gang i uka går det i turbofart på snappen til “Mammabloggerne”. Jeg formelig elsker kontakten jeg har oppnådd der med en haug av fine folk, koser meg skikkelig.

I forrige måned fylte jeg 53 år, og av min kjære fikk jeg altså en god gammaldags platespiller og verdens morsomste sovepose med armer og bein. Soveposen er altså så søt, den ligner en bjørn, og det fine er at man kan brette opp armer og bein og feste de med borrelås. Idéen om å ønske seg den, kom etter sommerferien vår i fjor på campingen i Hallingdal. Hver bidige kveld sank temperaturen noe drastisk, og jeg hadde rett og slett ikke pakket med meg nok varmt tøy. Jeg frøys noe inni hampen mye, så seinere i år når vi skal tilbake, kommer jeg garantert til å holde varmen.

Ellers å kan jeg jo nevne at soveposen antageligvis vil komme meg til gode allerede i morgen. Jeg har nemlig abstinenser, jeg savner venninnene mine, så da tok jeg liksågodt å inviterte meg selv til hagebesøk til ei av de i morgen. Vi skal drikke bobler å skravle høl i hue på hverandre, og det skal altså bli så kjærkomment. Vi har snakket om det i månedsvis, men smittesituasjonen har gjort det umulig, men ved å holde avstand til hverandre i hagen så løser vi det. Det jeg derimot ikke har tenkt på er at jeg styrer snappen til “Mammabloggerne” i morgen, og jeg vet ikke helt om “Nina på bobler” er like populært. Ikke akkurat hverdagskost, så det kan jo bli spennende.

Vil med dette ønske dere alle en riktig god helg, kos dere gløgg og nyt den ❤️

En strålende uke med mye frisk luft

Heihei igjen kjære fininger.

Nå har vi vært heldige igjen. Vestlandet er kjent for sitt ruskevær, men av en eller annen grunn så kommer finværet på besøk hver bidige gang trioen fra Drammen melder sin ankomst. Helt herlig, for nå som barnebarnet Falk snart fyller to, er det rein lykke å få tilbringe dagene ute så mye som mulig.

Det er en fryd å ha Falk på besøk. Helt klart et av mine store høydepunkter i hverdagen, og det må være lov å innrømme at det er mye mer stas å ha han her nå enn før, siden han nå forstår så mye mer. Praten går i hundre, men selv om vi ikke skjønner så mye av det han sier, er det helt innlysende at han vet hva han snakker om. Han er en bestemt liten fyr, skøyeraktig til tusen og raus på gode lange klemmer. Mitt kjære lille favorittmenneske, så herlig og uskyldig. Et spennende fint lite menneske som allerede oser av personlighet.

Har nevnt det før, men sier det igjen. For noen år siden fant kommunen ut at de skulle sette ut en del ville sauer her hos oss for å få bukt på alle de frodige trærne og buskene som vokser helt vilt her. Det har tydeligvis vært en suksess, for den dag i dag har vi altså sauer kun noen få steinkast fra huset. De er ekstremt tamme, da de blir besøkt av barnehagene i området her hver bidige dag. Man får både klappe og klø dem bak øret, og de elsker hver bidige gresstust de kan få. Falk var helt tydelig på hvor han ville gå på tur hver dag. Uten vogn satte vi avgårde, og kos med sauene var alltid første stopp.

Vi kan fortsatt ikke gå forbi et eneste kumlokk uten å kaste et par steiner nedi det.

Se så langt hår Falk har fått. Er det ikke fint? Jeg er helt målløs, og han kler det så godt. Har som sagt alltid hatt langt hår på mine egne gutter, så dette liker farmor godt.

Ingen tur uten Mia. Har funnet ut at hun gjeter oss. Passer på at vi har det bra og jager bort alt på fire bein som kommer i nærheten.

Falk forstod raskt at han ikke fikk gå ut i vannet. Han hadde selvsagt veldig lyst, men det å stå å kaste stein på stein like ved vannkanten var derimot så kjekt at han etterhvert glemte å krangle etter å få stå uti vannet i stedet.  

Takket være mellomstemannen vår Pelle, fikk vi vite at ved å gå femti meter lengre på den turen enn vi pleide, så ville vi finne enda en flott lekeplass med et skikkelig kult sjørøverskip som lekestativ. Dere kan tro det var stas.

Litt slitne bein trengte en pause på farfar sin arm.

Vi har det jammen meg fint her i nabolaget på Hundvåg ❤️

Kreativiteten lenge leve ❄️

God morgen, kjære dere.

I dag føler jeg at kjeven min er litt mindre hoven. Jeg hadde lunka suppe til frokost, tomatsuppe, og det var rett og slett himmelsk. Selvsagt ble det litt ubehagelig når noen av trådene til stingene begynte å legge seg over tennene, det kjentes ut som tykke hår, men det var altså så godt med mat igjen så det ruske der overlevde jeg glatt.

Noen av dere har forresten trodd at jeg har gått rundt med tannverk, slitt med det, men den misforståelsen må jeg få oppklare med en gang. Jeg har aldri hatt tannverk, eller vondt i selve tannen, gudskjelov for det. Det er bare tannlegen som plutselig fant en belte med verk under jekslene, primært under en gammel rotfylling. Litt av betennelsen kom ut som et slags munnsår ved tannkjøttet, men ikke nok til at betennelsen gikk over av seg selv. Derfor har de operert, skjært seg ned til den, til flere innkapsla betennelsesklumper, samtidig som de var nødt til å fjerne den ene roten på selve tannen. Så nå i etterkant, har jeg fortsatt ikke vondt i noen tann, men har sår i munnen som er sydd og som nå må gro i tillegg til en gigantisk hevelse. Føler meg selvsagt noe skambanka, men det går bedre og bedre for hver dag som går nå, så jeg er optimistisk. Det er helt utrolig deilig bare det å få i seg litt suppe.

Bjørn Erik og jeg har forresten tatt frem noen gamle kunstner. For flere år siden fikk vi nemlig et tips om å lage lyslykt ute ved å fryse vann i tomme rømmebegre med konditorfarge i. Ved å sette de i en sirkel og deretter opp på hverandre, ble det rett og slett en slags koselig islykt. Vi koste oss med dette når ungene var små, og sannelig hadde jeg gjemt på alle begrene så vi kunne gjenta eksperimentet.

Islykt ble det, selv om det så ut som om det skulle gå skeis da begrene ikke var helt gjennomfryst, men litt ujevne farger og størrelser gjorde ingen verdens ting. Bjørn Erik kom også på det geniale å heller bruke en liten lyslenke på batteri inni den i stedet for stearinlys som sist, og det synes jeg neste fungerte enda bedre. Hva synes dere, ganske fint ikke sant? 

Operasjon var uungåelig, men jeg skulle ikke ha utsatt den

For 25 år siden bodde Bjørn Erik, Dennis og jeg i en koselig nyinnkjøpt leilighet på Kampen i Oslo. En søndagsmorgen skulle vi kose oss med deilig frokost, men ikke lenge etterpå endte vi opp på et akutt tannlegesenter i stedet. En av jekslene mine knakk nemlig på et knallhardt korn i grovbrødet, og kunne ikke reddes. Min første rotfylling var et faktum, og jeg husker jeg var farbanna på det brødet i lang tid etterpå.

For et par måneder siden fikk jeg et par små munnsår ved siden av den gamle rotfyllingen, og ved et av de årlige tannlegebesøkene mine hos kjære Mange, ble det observert en kronglete betennelse under rotfyllingen. Ekspert ble innkalt og hun var klar i sin tale, et inngrep i tannkjøttet og forsøke å tappe betennelse var helt nødvendig. Hvis ikke ville tanna gå tapt.

Jeg fikk time for inngrep rett før jul, men var redd dette ville sette en stopper for feiringen, så jeg utsatte det til i dag. Jeg hadde tross alt gått med dette i et par måneder allerede uten å vite det, og det hadde jo gått bra så langt. Munnsårene tappet verk hele tiden, så jeg var ganske trygg på at det var greit å vente litt til. Dere kan tro jeg angret i dag på at jeg ikke hadde hoppet i det der og da. Bare tanken på at jeg skulle bli skjært i, ga meg gåsehud, jeg var altså så redd.

Jeg ble putta full av bedøvelse, ikke bare en gang men to, og etterhvert kunne tannkjøttet bendes såpass nedover at de kunne begynne å skjære for å komme til betennelsen. Det ble derimot fort konstatert at den ene rota på  tanna måtte operere ut. Rota ble skilt fra resten av tanna og etter mye om og men ble den røsket ut. Betennelseskapsler ble fjernet en etter en og jeg var overlykkelig når det var over og hullet kunne syes igjen. 

Tårene rant, jeg var altså så mørbanka etter 1,5 time røsking og draing, men det var en lettelse å endelig være ferdig. Jeg var sjeleglad for at snilleste Bjørn Erik satt og ventet på meg ute i resepsjonen. Han fikk bragt meg trygt hjem på sofaen, hvor jeg nå skal være i ro de neste dagene. Nå krysser jeg alt som krysses kan for at betennelsen forsvinner for godt og at jeg slipper å gå i gang med plan B eller værste fall plan C hvor jeg ender opp å ikke kunne ha noe tann på det stedet der i det hele tatt. Det må ikke skje, det er min største skrekk, så jeg skal være flink pike nå å ta pillene mine, skylle munnen og etterhvert som jeg kan spise kun velge bløt mat og suppe.

Det har gått bra så langt i dag forutenom et par blødninger, men det er visstnok vanlig, og det stoppet jo til slutt. Nå er det duket for lange late dager på sofaen med 71 grader nord og Farmen. I tillegg skal jeg komme meg gjennom den sykeste realityserien ever på Netflix. Begynte på Bling Empire i går, og fikk hakeslepp. Har dere sett den? 

Høytidelig 🌟

God morgen 🍂

Tenk, nå stenges landet igjen dere. Jeg krysser fingre og tær for at skoler og barnehager fortsatt forblir åpne så alle barn og unge fortsatt har et trygt sted å møtes, men det ser dessverre ganske så mørkt ut. Samtidig så synes jeg jo vi er veldig heldige i forhold til mange andre land, faktisk en av de heldigste, men det er trist å tenke på at arbeidsplasser i fleng igjen ryker nå når en del restriksjoner igjen må på plass.

Det var ganske så strenge regler for å få gjennomført den planlagte konfirmasjonsseremonien til Mille også for en drøy måned siden, og godt var det. Vi fikk kun ha med oss et knippe gjester i kirken, totalt ni stykker, og alle måtte forhåndsregistreres med navn og telefonnummer. Bjørn Erik, Mille og jeg fikk sitte sammen på andre rad. Mille satt i mellom oss, hvor vi hadde midtgangen på Bjørn Erik sin side og jeg to tomme stolseter ved siden av meg. Pelle og Dennis med sine, samt fadder onkel Heinz ble spredt rundt bak, også de med to tommer stoler i mellom seg og neste mann. 

Normalt sett så hadde jeg nok svinsa rundt på forhånd og tatt bilder av alt, men selvsagt kunne jeg ikke det denne gangen. Jeg reiste meg ikke opp engang for å se bedre når det var Mille sin tur der fremme med presten. Alle satt som limt til stolene sine hele tiden, og jeg likeså.

Det ble derfor så som så med bilder av den flotte konfirmanten vår i kirken. Tøff som hun er, kom hun først inn, bærende på korset. Jeg ble faktisk litt sjokka der og da, for ingen av hennes trygge faste gjeng i klassen var å se rundt henne. Det slo meg faktisk at hun aldri har nevnt at det har vært trist å skulle konfirmere seg uten å være sammen med noen av de hun kjente skikkelig godt fra før av.

Nå skal det nevnes at Mille var noe usikker på om hun ville konfirmeres i det hele tatt, og hverken Bjørn Erik eller jeg presset henne. Hun var og er fortsatt noe usikker i sin tro, men det er kanskje ikke så rart siden hun tross alt bor under samme tak som meg. Hun synes  allikevel hele konfirmasjonsopplegget har vært en god opplevelse og samtidig har hun lært ekstremt mye. Hun har faktisk storkost seg i kirken hver bidige gang hun har vært der, og klarte faktisk som eneste elev å få med seg alle kirkebesøkene de bør få med seg på egenhånd i helgene før koronaviruset slo til.  

En festens dag ble det, og jammen fikk jeg lov til å ta bilde av storebror Pelle også. Alle ungene samlet på en gang, en lykkens dag ❤️

 

 

En tilbakelagt uke med rikelig påfyll av gode vibber

God fredag, fininger!

Den siste uken har vært helt magisk. Jeg har fått tatt del i så mange fine stunder, vært med venner jeg ikke har sett på evigheter. Så etterlengta.

For en uke siden var jeg med fargeglade og ærlige Kjersti, et ganske nytt vennskap som jeg så absolutt vil vie myer mer oppmeksomhet til. Man bør alltid åpne sinn og hjerte for nye mennesker som kommer ens vei, for det kan være så berikende.

Endelig har jeg også fått hatt den etterlengta fire timers lunsjen med min gode gamle venninne Kirsten. Vi har tross alt hengt sammen i tykt og tynt siden jeg usikker og nokså venneløs begynte på videregående her i Stavanger. Hun er en ekstremt god lytter, og har alltid mange gode råd på lur.

I går var jeg så heldig å bli invitert på middag med den trygge og levende Randaberg-gjengen. Jentene jeg har jobba med i uendelig av år, reist masse til London med og som er noen av de fineste menneske jeg veit om. Vi kan dele absolutt alt med hverandre, ingenting er for flaut eller vanskelig, og jeg har de alltid kjært med meg i hjertet. 

I tillegg fikk jeg lokket min fine Mille til byen i går kveld, så hun endelig fikk seg noen nye klær. Hun er på ingen måte glad i å shoppe, er ikke så interessert i klær i det hele tatt. Vel, så sant det ikke er hesteklær, da er hun ikke vanskelig å få med seg. Vi hadde noen fine samtaler over en Calzone på Kulturhuset, og etterpå gikk turen til Fargegaten, en fin avslutning på dagen.

Uken har med andre ord vært veldig begivenhetsrik. Kroppen har fått rikelig med påfyll av positive vibber, så nå er jeg klar for en rolig helg med den vesle familien min. Bjørn Erik skal nok fortsette å skifte ut gulvene oppe, for som mange helt sikkert fikk med seg, han har handla verktøy igjen, så nå skal visstnok oppgavene fremover bli mye morsommere.

Selv skal jeg gå dypt inn i meg selv og finne motivasjonen jeg trenger for å få skrevet ned historien vår med fineste Mille. Jeg har deadline til mandag med å få skrevet artikkelen som skal inni neste nummer av “Ditt familie liv”, og jeg kjenner litt på det at jeg igjen må pirke borti gamle sår. Det er allikevel en viktig historie å dele, og med tanke på hvor fint det tross alt har gått, så burde det ikke være så vanskelig.

Lag dere en fin helg, kjære dere ❤️

Snilleste Monica, ei av Randaberg-jentene, lot Mille og meg velge i mellom en stappfull pose med lekre hjemmestrikka pannebånd og votter. Er de ikke fine?