Til tider kan jeg være sykelig opptatt av å komme meg gjennom, gjennomføre alt det som først har vært planlagt. Sånn som under campinglivet i Hallingdal. Har jeg sagt det skal bades uansett vanntemperatur, så blir det det, har jeg sagt vi skal kjøre minigolf turneringen, så blir det konkurrert og er fiskestengene pakket med, ja da skal de selvsagt brukes. Så de siste dagene på friluftsuka vår ble på ingen måte sløva vekk. Alt på “to-do” lista ble huka av, dagene ble godt utnytta. Ikke at noen egentlig klagde på det. For det er jo en kjennsgjerning at det er mye mer tilfredstillende å gå å legge seg når man har fått gjort noe ut av dagen.
Nå sitter Bjørn Erik og humrer og ler her, for atter en gang har han kommet over en morsom annonse hvor det selges telt med ordlyden “Telt selges med alt av tilbehør, kun brukt en gang”. Tvungen Norgesferie, teltferie, har tydeligvis ikke falt i smak hos alle. Flunka nytt utstyr av siste sort har visstnok ikke holdt, det har vært drepen, så nå kan man virkelig gjøre et kupp. Vi er derimot ikke helt enige om hva som bør prioriteres. Størrelse eller kvalitet, eller begge deler kanskje? Eller skikkelig fancy greier, telt uten stenger, kanaler som blåses opp med luft?
For en støttemarkering, dere! Aldri noensinne har jeg opplevd større engasjement her i Stavanger by, og jeg kunne ikke vært stoltere.
Det er derimot ikke til å stikke under en stol at flesteparten av de som møtte opp var av den yngre garde. Så det finnes med andre ord lys i tunnelen. Jeg tror på den kommende generasjonen, de er ekstremt reflekterte.
Den systematiske rasismen har nådd sitt bristepunkt, det er på tide å agere. Det foregår masseprotester i hele verden, og vi i lille Stavanger kan også si i fra.
Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Du er min bautastein og bestevenn, lekende partner og spennende motvekt.
Du er i tillegg verdens letteste menneske å elske, for du er rett og slett den snilleste personen jeg veit om. Du er ekstremt rettferdig og har stor kjærlighet og omtanke for de svake i samfunnet, et godt forbilde og jeg er så stolt av deg.
Jeg elsker intelligensen din, og den samfunnsengasjerte iveren du har til det aller meste. Du tør å stå i mot presset og er aldri redd for å stå opp for egne holdninger og meninger.
Hverdagen med deg, er trygg. Det er ikke en ting du ikke fikser eller finner ut av, der du som standard frase alltid sier:”Det ordner seg, stol på meg”
Gratulerer så mye med dagen, min venn!
❤️lig hilsen en som elsker og beundrer deg, din Nina for alltid
Jeg bor på sofaen for tiden, dag og natt. Jeg våker over vår kjære Mia og hennes tre nydelige kattunger. Den forferdelige hendelsen der hunden vår Pippi kom til å drepe en av dem i sin overivrige kjærlighet til den, har satt en støkk i oss alle. Det har blitt viktig for meg å bruke de neste dagene og ukene på å redde de to som ble hardt skadd den skjebnesvangre dagen. Bittesmå framskritt i riktig retning holder meg gående. Det å gå fra å gi de små morsmelkerstatning hver andre time til hver tredje har vært helt himmelsk, særlig om natten. Da klarer jeg nemlig å falle til ro mellom slaga, å sove noen timer. Det å derimot forsøke å sove igjen mellom økten 5-8 om morgenen, er umulig. Da har det nemlig blitt såpass lyst her nede i stuen, og for å være helt ærlig så trenger jeg ikke så mye mer søvn for tiden. Jeg slår meg til ro med at jeg uansett hviler ved å bare sitte her å observere de små knøttene.
Det er helt ubegripelig at vi for snaue to måneder siden levde livets ubekymra dager, langt langt der borte i et naturreservat på en øy i Mexico. At utallige mennesker på hele vår kjære jordklode skulle rammes så hardt, var helt fjernt for oss. Vi ante ikke omfanget av det som etterhvert skulle slå hardt ned i oss, det eneste vi var opptatt av der og da, vår å få med oss alt av hva dette fargeriket ladet hadde å by på.
Det er deilig å la tankene svirre og vandre tilbake på en av de mest spennende dagene vi hadde på Isla Holbox. Bjørn Erik var i utgangspunktet ganske furten over at vinden hadde stoppet alle planene hans om å dra på padletur. Ikke en hvilken som helst padletur, men en skikkelig “Brødrene Dal Ekspedisjon” på leit etter krokodiller langs elvebredden. Tiden strakk ikke til, plutselig var det på tide å dra videre, eller var det egentlig det?
Nei, vi skulle visstnok ingen vrdens ting, for som mange av dere kanskje husker, så hadde han fine hunken min glemt å stille datoen tilbake etter at han hadde juksa i Candy Crush Saga etter flere liv. Denne etterhvert hysterisk morsomme tabben ble som sagt ikke oppdaget før sjåføren som skulle hente oss, gjorde oss oppmerksom på at vi var en dag for tidlig ute. Så da dere, ble reisehabitten raskt byttet ut med slabbedask klær igjen, og den etterlengta padletur ble bestilt asap.
Bjørn Erik og jeg delte kano og Mille fikk haike med den spreke guiden vår. Vel plassert i de lette rosa doningene kom vi oss avgårde, først et godt stykke langs stranden og deretter bar det innover i det spennende dyrelivet i alle de forskjellige kanalene.
Minuttene og timene gikk mens vi sakte la bak oss den ene elvebredden etter den andre. Musestille gled vi langs det eventyrlige vannet. Skulle en krokodille plutselig dukke opp, var planen å la årene ligge og så skulle det signaliseres til de bak om at de måtte gli opp på siden for også å få se. Tror dere derimot fru Thorsen klarte det? Ehhh, nei, så absolutt ikke!
Bjørn Erik og jeg førte an, og plutselig lå det altså en krokodille der og fleska seg på land med kjeften i mot oss. Jeg klarte på ingen måte å holde meg til den opplærte instruksen om å holde meg i ro. Jeg hylskreik der jeg satt, samtidig som jeg forsøkte å kravle meg lenger og lenger bak i kanoen. Jeg fikk rett og slett panikk, skrullete som jeg er, og på sekundet våknet selvsagt krokodillen, og forsvant på et blunk ned i vannet. Jeg var altså så skrekkslagen der jeg satt, særlig når kanonen vår fløt rett over der vi sist hadde sett den. Pulsen steg lynraskt og all farge forsvant fra topplokket mitt.
Guiden med Mille kom padlene opp på siden av oss, men det var selvsagt alt for seint for dem å få med seg den spektakulære hendelsen. Mille følte seg så snurt stakkars, og det skjønner jeg godt, men det gikk fort over. For det var hele tiden noe kjekt å oppdage underveis på denne tre timers turen vår. Det var nemlig helt unikt å få iaktta det store fuglelivet på øya på så nært hold. Spenningen over å kanskje oppdage flere krokodiller underveis var selvsagt også med på å gjøre hele denne opplevelsen så minnerik, men for min del var jeg veldig glad for å slippe å gå gjennom det marerittet der en gang til.
Dere kan tro dette var stemningsfylt og spennende.
Denne gigantiske fuglene var nesten umulig å se. Den stod musestille og speidet, men takket være meget guiden vår fikk også vi oppleve den.
Jeg var ikke like keen på å padle så nærme villnisset som de to her.
Jeg holdt på å få fletta når jeg var kun var få centimeter fra å tråkke på to “Horseshoe Crab” som hadde seg. Ikke at de brydde seg noe særlig, de var kun opptatt av hverandre.
Amerikanske og meksikanske pelikaner er helt forskjellige utseendemessig.
Ørn så vi mye av.
Her lå krokodillen, dere. Jeg var så spent på om Bjørn Erik sitt GoPro kamera hadde fått med seg hendelsen. Han tok over 4000 bilder, et hvert andre sekund, men krokodillen var raskere. Det var dessverre kun et bildet fra bruset på vannflaten å se på et av bildene.
På tide å vende nesa hjemover, i nydelig solnedgang.
Mille og Angel, her stod tiden helt stille, det var altså så vakkert.
Er det bare jeg som synes at avisene er litt lettere, mer positive rundt koronaviruset for tiden? Det er selvsagt titt og ofte fortsatt negative overskrifter å se, men det virker som om det største trøkket er over. Eller hva synes dere?
Avisene spyr selvsagt fortsatt ut side opp og side ned med elendighet, men jeg synes allikevel jeg selv er lettere til sinns, blir ikke like nedbrutt og tung i hodet etter en leserunde som for tre-fire uker siden.
Som de fleste andre lever vi fortsatt i vår egen boble her hjemme. Jeg trives som sagt med det, for til en forandring er det godt å ikke være aleine hjemme hele dagen. Jeg vet derimot ikke om de andre synes det er like kjekt, for jeg går jo etter dem konstant. Jeg liker og trenger å ha det meste på stell. Det må ha det ryddig, og støvsugeren tas ofte frem både to og tre ganger daglig, siden vi tross alt har litt dyr i hus.
Over til noe helt annet, sjekk hva jeg fikk i posten i dag, da dere. Dette er ikke sponsede produkter, men noe jeg bestilte for litt siden. Mammaen til en tidligere god kollega av meg, er nemlig like levedyktig som min kjære mor. Når jeg derfor så hva hun en dag hadde lagt ut på Facebook siden sin, Fru Flekk, bestemte jeg meg for å bestille noen av de nydelige kreasjonene hennes. Denne gangen hadde hun laget flotte 17. mai rosetter og smokkholder. Et virkelig blikkfang, og helt klart stas å ikle seg på festdagen vår. Disse måtte jeg ha, og når jeg først var i gang, så kunne jeg jo liksågodt kjøpe smokkholder til Falk også. Var de ikke fine?
Det er viktig oss kvinner i mellom å fremsnakke hverandre. Jeg synes Mary Ann legger så mye kjærlighet i alt hun lager. Hun er virkelig kreativ og flink, og jeg har masse på ønskelista mi ❤️
Da gyver vi løs på ny uke. Temperaturen ute har sunket drastisk, og det siste døgnet har det begynt å regne også. Det gjør derimot ingenting, for det trengs nok sårt for alt som skal spire og gro nå.
Apropos spire og gro, nå kan dere tro Mille er glad. Beitene er klare rundt stallen, og det betyr at islandshesten hennes Sol kan få stå ute hele døgnet. Det sparer hun masse tid på, for da faller det bort en del kjedelig rutinemessig jobbing. Hun trenger hverken å lage til fôr eller å møkke, og kan derfor starte rett på pelsstell, kos og ridning. I tillegg så ser vi jo at Sol har det mye bedre også, hun elsker å være ute i det fri så mye som mulig, hun stråler.
Vi foreldre er også ganske så happy for tiden, for det store tunellprosjektet her på Hundvåg er endelig ferdig og åpnet. Løsningen er helt rå, og vi kommer oss til stallen på kun 12 minutter. Vi kjører ned i tunellen rett borti veien her, kjører under havet og kommer opp ved motorveien. Der kjører vi ned i en ny tunell, som altså ender 5 minutter fra stallen. Dette gir oss en hel ny hverdag i positiv forstand, virkelig verdt å vente tålmodig på i alle disse årene.
Når Mille er i stallen og Bjørn Erik tar en tur med den andre dama si, les Harley sykkelen, benytter jeg meg ofte av favorittstedet mitt i stua. Jeg setter altså så stor prist på hengekøya mi, og når jeg veit jeg kan ligge der en stund, rigger jeg meg til etter noter. Med fyr på peisen, tykk dundyne å ligge på og krim på øret, er livet rett og slett ekstra herlig. Når Pippi-luska sitter og ser på meg med bedende øye og vil opp også, ja da er livet komplett.
Jeg har aldri noensinne vært i Drammen før, og gleder meg derfor stort til å få undersøkt hva byen har å by på, men i påvente av at verden skal bli frisk igjen, har vi storkost oss i marka. Hver dag tok Falk og jeg oss en tur, gjerne to ganger om dagen, så folket der hjemme kunne få skikkelig arbeidsro. Det som også var veldig kjekt, var at Mille også etterhvert ville være med.
Det er noen sinnsyke bakker oppover i skauen der, men Mille klagde ikke en eneste gang. Hun imponerte meg altså så til de grader. Forserte hver bidige bakke med herlig stå på mot, og vel fremme oppe ved hytta, kom tårene hennes. Gledestårer over å ha klart målet, så da vanket det selvsagt premie. Oppskåret frukt og kjeks, var virkelig kjærkomment.
Så da satt vi der da, oppe på toppen, svette og fornøyde. Vesle Falke-mann våknet også og han synes det var så kjekt å få komme ut av vogna og ned på bakken. Han er litt skeptisk til stikkende gress, det er uvant, men herregud så morsom han er. Lager grimaser på grimaser, knytter nevene og roper ut sitt misnøye, men det går fort over. Det er nemlig alltid noe annet som frister, som steiner, kongler og pinner, og det skal gjerne puttes rett i munnen. Alt skal prøvesmakes og han er lynrask. Så artig .
Det er uvant å være tilbake i Stavanger. Jeg kjenner jeg savner å ha den fine gjengen rundt meg, men vi sees jo igjen om litt. Planen er å få besøk allerede om tre uker ❤️
Dere vet hva jeg synes om å bære Pippi, jeg gjør det aldri. Hun har derimot begynt å høre litt dårlig, og reagerer derfor ikke like raskt på kommandoene mine. Derfor fikk hun sitte under vogna den lille biten opp til skogholtet. Veien opp er nemlig litt trafikkert, og siden båndet hennes ble igjen hjemme i Stavanger, ordnet vi oss på denne måten.
Jeg veit ikke hva det er med meg, men har plutselig funnet ut at jeg kanskje ikke er så sosiale av natur allikevel. Da mener jeg først og fremst på en som har behov for å henge med noen til enhver tid. Jeg har egentlig aldri vært den som renner ned dørene til folk, det hender kanskje et par ganger i måneden, men da har jeg helt klart fått en invitasjon på forhånd. Det er også veldig sjeldent jeg inviterer meg selv til noen, så den følelsen her dere, denne ærlige selvransankelsen, er helt syk.
Jeg begynte plutselig å fundere over dette i går, for jeg kjenner jeg er mye lettere til sinns enn det jeg pleier. Det er som om jeg liker å bli fortalt hva jeg kan og ikke kan gjøre. Jeg liker få valg, så jeg ikke hele tiden tenker på hva jeg kunne gått glipp av fordi jeg til tider er noe tiltaksløs.
Da hverdagen min forandret seg drastisk for syv-åtte år siden, var jeg nødt til å finne på noe for å ikke drukne i min egen bitterhet. For der og da synes jeg livet var veldig urettferdig. Siden helsa begrenset valgene på hva jeg kunne begi meg ut på, ble det å skrive redningen min. Ta bilder og skrive enkelt og kortfattet om de. Etterhvert knyttet dette meg til en omgangskrets med helt ukjente mennesker som jeg den dag i dag har holdt sporadisk kontakt med videre.
Hver bidige dag har jeg kontakt med venninnene mine og nærmeste familie. Samtidig har jeg daglig korte men ekstremt koselige dialoger med folk jeg har møtte gjennom sosiale medier de siste årene. Noen synes kanskje det å ha omgang med folk på denne måten er en mager trøst, men ikke jeg. Jeg velger å tro at det er derfor jeg klarer meg så bra i denne såkalte “lock downen”. Jeg føler meg nemlig aldri aleine. Jeg har selvsagt Bjørn Erik og Mille rundt meg også da, er veldig heldig og takknemlig sånn, men jeg er utrolig glad for alle dere andre der ute som jeg har møtt på min vei gjennom alle disse årene. Dere skal vite at dere beriker hverdagen min.
Oi, jeg ser nå at dagens innlegg sporet helt av. Jeg skulle egentlig vise dere kjøkkenvinduet mitt og be dere vise meg deres, men sånn ble det altså ikke. Jeg trodde først jeg skulle vaske vinduene og pynte det til randen med påskepynt, men neida. De ble vasket men som dere ser, har jeg alt for mye prosjekter der til at det kan bli årets påskevindu. Men, men uansett dere, hva ser du fra vinduet ditt? Har du pyntet det til påske?
Belinda Jakobsen Ilies har via Instagram fått det for seg at vi alle skal slå et slag for den noe glemte blomsten Coleus. Den er visstnok en lettstelt plante, og den vokser fort. Det var derfor pur lykke å få to forskjellige stiklinger av arten via en venn på Facebook. Jeg gleder meg til å få de i jord snart, og etterhvert gi stiklinger videre til andre som vil ha.
Denne avokadosteinen har stått med vann i vinduet mitt i over to måneder. Det spiret en slimete enslig rot for litt siden og i går så jeg plutselig at det var på vei en stilk oppover også. Så spennende!
Disse kjøttetende plantene ble egentlig kjøpt inn for å ta seg av problemet med små fluer. En venninne av meg sier derimot at jeg sliter med feil fluer, at planten overhodet ikke kommer til å være interessert i de. Jaja, time will show, fluen er nemlig snart borte, men det kan kanskje ha noe med at jeg holder på å tørke ut synderen, altså planten der fluene legger egg.
Husker dere eksperimentet jeg hadde med å plukket med meg vill eføy jeg fant ute? Det er altså snart to måneder siden, og de lever her i vinduet i beste vellgående ennå.
“I disse spesielle tider”, er en setning som brukes ofte nå. Det er som om vi alle holder litt pusten og har ekstra høye skuldre, i påvente av en bedre og lysere hverdag. Den ene dagen snakkes det varmt om den gode dugnadsånden, for så å bli irri irri rattata over at noen ikke oppfører seg helt etter boka.
Jeg skulle ønske jeg kunne skrevet at her hjemme går livet sin vante gang, men det gjør jo ikke det. Bjørn Erik jobber mye mer enn før. Jeg hører mobilen gå varm der oppe i andre etasjen og at det skrives iherdig på tastaturet i ett sett. Det er mange som er redde for jobbene sine nå, så som fagforeningsmann er det derfor viktig å ha tunga rett i munn og veilede veien videre riktig.
Mille har det stort sett veldig bra. Det hjalp å få komme ut i frisk luft, til hesten sin Sol. Hun får derimot ikke lov å ri inne i hallen, heller ikke omgås de andre, for hun vet at hun overhodet ikke må bli smittet. For når hun ikke klarer å ri av seg en liten tarminfeksjon eller forkjølelse uten legehjelp, tar vi ingen sjanser.
Selv om vi som alle andre lever med begrenset frihet, så føler vi allikevel at vi er noen av de heldigste på jord. Hvis det å redde verden betyr å holde seg hjemme, med kjøleskapet og godteriskapet fullt, så er dette den enkleste oppgaven vi har fått. Venner og familie er kun en telefonsamtale unna, bedre kan man faktisk ikke få det.
I går ble forresten mellomstemannen vår Pelle 23 år. Jeg var først litt usikker på om vi kunne møtes, men han har sittet hjemme på vakt fra barnehagejobben sin siden vi gikk i karantene. Barnehagen er fortsatt i drift for et fåtalls barn, men for å begrense smittefaren, jobber det faste voksne i sammen hver dag. Pelle har hatt fri, men fra mandag av er det hans tur til å ta en ukes økt.
Det ble altså en liten feiring i går, med favorittene finnbiff med potetstappe og marsipankake til dessert. Det var helt herlig å få henge litt sammen med den fine Pelle-gutten vår igjen. Den alvorlige skøyeren vår har helt klart blitt voksen. Han biter ikke lenger på terginga fra lille søstera, kanskje han rett og slett har savna det litt?
Jeg ønsker dere alle en fortsatt finfin lørdag. Ta vare på deg selv og dine og hold dere friske ❤️
Vi kan ikke bare sitte å glane på tittekassa, spille på mobilen eller vaske, så her i karantenehuset forsøker vi å finne på noe vi ikke har gjort i sammen på en evighet. Jeg husker faktisk ikke sist gang vi spilte noe brettspill, foruten om backgammon da som gjøres ganske ofte, men denne gangen kom de gode gamle slagerne frem.
Det er så lenge siden vi konkurrerte rundt Villkatten. Ganske stressende spill egentlig, alle sanser må skjerpes, men vi kom nå oss i gjennom det et par ganger i tradisjonell Thorsen stil. Det vil si med et enormt konkurranseinnstinkt. Jeg tapte, noe jeg egentlig aldri har gjort så ofte ovenfor minsten Mille, men hun lever opp til resten av familien, tar det dønn seriøst nå som hun har blitt eldre. Kjemper, er enormt skjerpa og vinner derfor til slutt. Jeg tapte i Klossmajor også, til stormende jubel, så da fant jeg ut at det var slutt på spillinga for i dag.
Eller så driver han far på med å lage buttons og nøkkelringer med Turbojugend logoen vår på. Han elsker det dilldallet der, og det er jo egentlig en helt genial syssel når han allikevel må holde seg inne.
Nå er det visstnok baking på gang. Storebror Pelle har fått i oppdrag å kjøpe vaniljeis til oss og sette det utenfor døra vår, så da ville Mille lage brownies.
