Vi kan ikke bare sitte å glane på tittekassa, spille på mobilen eller vaske, så her i karantenehuset forsøker vi å finne på noe vi ikke har gjort i sammen på en evighet. Jeg husker faktisk ikke sist gang vi spilte noe brettspill, foruten om backgammon da som gjøres ganske ofte, men denne gangen kom de gode gamle slagerne frem.
Det er så lenge siden vi konkurrerte rundt Villkatten. Ganske stressende spill egentlig, alle sanser må skjerpes, men vi kom nå oss i gjennom det et par ganger i tradisjonell Thorsen stil. Det vil si med et enormt konkurranseinnstinkt. Jeg tapte, noe jeg egentlig aldri har gjort så ofte ovenfor minsten Mille, men hun lever opp til resten av familien, tar det dønn seriøst nå som hun har blitt eldre. Kjemper, er enormt skjerpa og vinner derfor til slutt. Jeg tapte i Klossmajor også, til stormende jubel, så da fant jeg ut at det var slutt på spillinga for i dag.
Eller så driver han far på med å lage buttons og nøkkelringer med Turbojugend logoen vår på. Han elsker det dilldallet der, og det er jo egentlig en helt genial syssel når han allikevel må holde seg inne.
Nå er det visstnok baking på gang. Storebror Pelle har fått i oppdrag å kjøpe vaniljeis til oss og sette det utenfor døra vår, så da ville Mille lage brownies.
Det er mange av dere der hjemme i Norge nå som kan unne dere en klapp på skulderen. For makan til mer gledelig og kjærkommen mottakelse for alt hunde- og katteutstyret vi alle klarte å samle inn, kunne vi ikke fått. Refugio Animal Holbox, altså dyrebeskyttelsen her nede på øya i Mexico hvor vi er nå, tok altså så godt i mot oss. De var så imøtekommende, opprinnelige hyggelige og ikke minst informative til tusen, at undertegnede faktisk måtte felle noen tårer.
I tillegg så ble vi så positivt overraska over hvordan alle hundene tok i mot oss. De var ekstremt rolige til å være så mange i sammen, og de stod formelig i kø for en klapp og go´kløe bak øret. Jeg trodde først vi gjerne skulle holde litt avstand, avvente flokkens gemytt, men neida, har var det kosestund fra første øyeblikk.
Britiske Helen forklarte villig i det vide og breie om hvordan de arbeidet. At de hadde rundt 30-40 hunder der til en hver tid, og at de samtidig kjørte samme opplegg inne på fastlandet. Veldig mange av hundene her inne på Holbox blir faktisk også hentet inn fra fastlandet, og historiene rundt hvert enkelt lille sjel var hjerteskjærende. I kjølvannet av den brutale virkeligheten, var det allikevel mang en solskinnshistorie, og et par av hundene vi møtte hadde faktisk allerede blitt adoptert bort. De ventet bare på siste klargjøring før ferden gikk videre både til New York og Toronto.
Jeg aner ikke hvor mange frivillige som jobber der, jeg glemte å spørre om det, men vi så i alle fall fire stykker som til enhver tid holdt på med noe for hundene i tillegg til Helen. Vi fikk også med oss at de hadde to veterinærer som stilte opp for disse fine dyra.
Det ble til at vi tilbragte en del tid med hundene denne dagen, og etterhvert fikk vi også ta med oss en av hundene, frøken Paloma på en skikkelig lang strandtur. Historien til Paloma var at eieren er mye bortreist og at hun i mellomtiden fikk lov til å være her. Jeg må forresten få fortelle dere hvorfor det var akkurat henne som ble med oss denne dagen. Helen ropte faktisk ut til alle hundene og spurte hvem som ville være med på tur, og den eneste med nok energi akkurat da, var henne. For dette stedet er ganske populært på øya, det er faktisk et av topp 10 gjøremål på TripAdvisor, så mange hadde allerede vært på tur den dagen.
Dere kan tro Mille koste seg. Jeg har faktisk aldri sette jentungen min gå så langt før uten å klage. Det var ikke et eneste kny fra henne. Vel, ikke før vi skulle gå derifra. Da oppstod faktisk feriens første krangel, Mille nektet, men etterhvert så fulgte hun motvillig med oss, med lovnad om at vi skal få til et besøk til før vi drar fra øya igjen.
Tusen takk alle dere som var med på å gjøre dette til en virkelighet, dere er rett og slett gullgode 🐾
Dere kan tro vi var spente foran dette møte.
Ei ganske så beveget snuppeline, dette var stort å få være med på.
…og der var han far solgt også.
Nå som vi fikk se stedet under nærmere øyesyn, fikk bekreftet at alle disse frivillige faktisk gjør en stor forskjell, var det ikke vanskelig å donere litt penger til dem i tillegg.
Noen kom med labben og ba om mer kos når Mille stoppet klappingen.
Vakre Paloma, vi falt alle pladask for denne fine frøkna som ville være med oss på tur.
To gode venner.
I tillegg til alle hundene tar stedet også seg av en del katter. En nesten blind vaskebjørn er også under oppsyn.
Jeg falt med en gang for den lille krabaten her, men den var altså så livredd for menneskekontakt. Det var så fryktelig vondt å se på redselen i øynene, men håper og tror at livet også her smiler etterhvert.
Jeg har virkelig sett frem til disse dagene her. Trekløveret fra Oslo er på besøk og i kveld kommer venninne Vibeke også med fly fra tigerstaden. Vi skal alle møtes for en klem i Fargegata, det blir nok å kose seg med litt bobler, men først skal vi på ærverdige Stavangeren og oppleve svigerdatter på scenen. Ganske så stas, for jeg har aldri tidligere sett henne “live” med stort publikum, men ser jo at hun har hele roen, hun bare gleder seg. Stolt farfar Bjørn Erik skal være barnevakt helt på egenhånd, noe han garantert takler med glans.
I disse dager sendes forresten invitasjonene til minsten Mille sin store konfirmasjonsfest i begynnelsen av mai. Tenk det da dere, det lille søte lange nurket vårt skal stå konf. Det er ganske så utrolig hvor fort tiden har gått denne gangen, og nesten litt vemodig at hun er sistemann ut i flokken vår.
Jeg er egentlig enn så lenge rolig i forhold til alt som skal planlegges, for en rekke ting har mer eller mindre falt på plass av seg selv. Rogalandsbunaden som hun selv har plukket ut, er snart på plass, nydelig helt nytt lokale midt i sentrum av Stavanger er ordnet, maten har vi overlatt til en proff, og omtrent alt av kaker skal også lages av folk som kan det, altså ikke meg. Nå må jeg bare få ut disse invitasjonene til de 58 gjestene, så jeg får kontroll over hvor mange vi blir totalt. Jeg har selvsagt en stor oppgave foran meg med å lage film, har ennå ikke helt funnet ut hvor jeg skal begynne, men det løser jeg etterhvert, under litt press.
Skal noen av dere på Stavangeren i dag, og oppleve Snikk Snakk jentene? Det er fortsatt noen billetter igjen, så det er bare å komme. Kanskje vi sees?
Bjørn Erik og jeg har barnefri i dag. Mille er hos Hege, hun er som sagt det en helg i måneden, så da skal vi snart ut på date. Jeg har derimot ikke hørt et kvekk fra Mille siden i går, så jeg regner med at de er godt i gang med korpsbesøk og kosedag.
Mille og jeg elsker forresten sminkekonkurranse programmet “Glow Up” som går på TVén hver uke nå. Underveis dukker det opp mangt et nytt ord som Mille gjerne vil ha forklart. Sist gang så sa dommeren at hun var redd for at resultatet skulle blir for “Harry”, og da spurte selvsagt Mille om forklaringen på akkurat det ordet der.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å finne på eksempler som gjerne var litt “ukult, blant annet at pappa Bjørn Erik er kul når han går med capsen sin helt normalt, men når han tar den på bak frem, så var det gjerne litt “Harry”. Ukult i forhold til den alderen han er i. Samtidig så forklarte jeg at det som gjerne var “Harry” for meg, gjerne ikke var “Harry” for andre. Det er rett og slett smak og behag.
I dag min kjære Mille-mor, så kan det godt være at noen synes mammaen din er litt “Harry”. Jeg er nemlig i ekstase over at han snille pappaen din har skaffa meg verdens kuleste paljett topp. For noen blir dette kansje litt for mye av det gode, litt “Harry”, og ja jeg må nok innrømme at jeg ofte liker det som er noe overdrevet og prangende.
“Harry” eller ei, sjekk ut denne staselige julebord genseren min da dere. Litt for trang, her trengs det god holdning og og inn med magen når den er i bruk, but who cares? Når den er på, føler jeg meg litt gæærn, fin og “Harry”….
Ja, da er jeg tilbake til prosjekt “rydde loft” og også godt i gang med å planlegge ny reise tilbake til Oslo igjen til helgen. Jeg fatter egentlig ikke hvorfor jeg dro hjem for å snu i døra, men det har nå engang blitt sånn i livet mitt nå at jeg ikke helt klarer å planlegge så alt for langt frem i tid. Jeg er vel egentlig sånn delvis fornøyd med å få ordna et par ting hver dag, i stedet for å dvele over alt jeg ikke får gjort.
Helgen har vært minnerik, og det er ikke til å stikke under en stol at høydepunktet har vært å få være med den lille sjarmøren vår Falk. Jeg hadde vel egentlig som mål å få treffe han hver bidige måned, men september gikk dessverre uten en eneste barnebarn klem. Jeg kan derimot trøste meg med at vi Facetimer hver bidige dag, og på sikt så vet jeg jo at han forstår at det er farmor i den andre enden.
Det har som sagt vært mange fine stunder å se tilbake på denne helgen, og et av de første var ankomsten i Oslo for Bjørn Erik, Pelle, Mille og meg i Lakkegata på tjukkeste østkant. Først likte jeg ikke traskinga vår i de mørke bakgatene, men var raskt i å bite i meg skepsisen min ovenfor hotellvalget Bjørn Erik hadde tatt når vi etterhvert ble installert. Jeg elsket rommene og planløsningen, og det gjorde ungene også. Jeg kan ikke huske sist gang vi hadde med oss Pelle på tur, og jeg nøyt å ha han rundt meg. Det var så koselig å se søsknene dele lørdagsgodt i sakkosekkene de hadde slått seg ned i, og de pratet og lo om hverandre. Det har jeg savnet.
Navnedagfesten til Falk på Rådhuset startet med strålende solskinnsvær og frokost ute i det fri.
Rusleturen nedover mot Rådhuset var vakker og stemningen upåklanderlig.
Jeg synes denne form for feiring sammenlignet med en vanlig dåp i kirke er mye vakrere og mer rettet direkte til barnet. Jeg var aldri så gira på å døpe ungene våre, så det skjedde ikke før de var 5, 3 og 1/2 år. Med andre ord jeg tvilte og ikke hadde hastverk, men følte på presset. Mille som kom sist, ble døpt samtidig som eldstemannen Dennis ble konfirmert, og jeg overlot alt til en rekke staute menn i kretsen vår inkludert storebror.
Dere kan tro tårene mine rant i strie strømmer når trioen “Thorsen Gjelsvik” dukket opp. Hjertet mitt flommer over av kjærlighet til den lille familien, og bare tanken på at de er “våre” gjør meg så stolt.
For meg som har røtter på Torshov og derfor også Akerelva, ble Månefisken det perfekte sted å ha fest på for lille Falk etterpå.
Se så fine de er.
Jeg var heldig å få ha Falk for meg seg et par ganger denne helgen her, og han er altså en fryd å ha rundt seg. Han virker så fornøyd med livet og så enkel å please. Vi synger og leser, danser og herjer og etter litt mat, drikke og ny bleie er det kosetid med en liten hvil.
Tenk om dere alle hadde vært flue på veggen her på fredag før Mille skulle reise bort på overnatting, på konfirmasjonshelg. Hun gruet seg altså noe inni hampen mye, og remset opp det ene og andre som var galt. Værst gikk det utover regelen om at de ikke fikk lov til å ha mobil denne helgen. De fikk heller ikke lov til å ha mat å drikke i bussen, og da mente Mille at hun garantert kom til å sulte ihjel underveis. Alt var med andre ord galt, og det ble jo ikke noe bedre når Bjørn Erik og jeg bare stod å lo av det hele.
Jeg var forresten veldig glad for at Bjørn Erik valgte å bli med. Var som sagt usikker på om Mille ville like det, men det var uansett ikke opp til henne å få bestemme. Vi visste det var mange ukjente med, de var tross alt to fulle busser med tenåringer, og tenkte det var lurest at en av oss var med og hadde overoppsynet.
Jeg hadde ikke tenkt å bekymre meg hverken for det ene eller andre. Mille følte seg mye tryggere med det å ha med seg pappaen sin, og mobilen savnet hun ikke et sekund. Hun var heldig å få ligge på rom med alle sine nærmeste venninner fra klassen sin, de var fem til sammen, og hadde visstnok storkost seg fra begynnelse til slutt. Programmet var tett fra morran til kveld, de holdt faktisk på til over midnatt, så det fantes ikke tid til å kjede seg, og det meste var jo rett og slett bare gøy. Hun hadde også klart å ta opp kontakten med noen hun hadde mistet tråden med det siste året, og var altså så fornøyd over at hun valgte å konfirmere seg allikevel. Hun har nemlig vært usikker lenge, har ikke helt sett vitsen, men nå har pipa fått en annen lyd. Hun gleder seg til torsdagene fremover i kirken, selv om hun fortsatt ikke er helt sikker på om hun er så veldig kristen. Selv så synes jeg det er så fint å sitte tilbakelent å høre på alt hun har å fortelle. Hva hun mener og tror, deilig med engasjert ungdom.
Som sagt er jeg glad for at Bjørn Erik ble med, som nattevakt fra 03-07 i to netter. Han er ikke den ivrigste til å ta bilder, men jeg fikk nå tilsendt noen. En ting er i alle fall sikkert, det er utrolig vakkert på Åpta i Farsund.
Tenk, jeg er tilbake i salen igjen. Jeg tror faktisk det er første gang i år, så nå kunne jeg rett og slett ikke utsette det lenger. For jeg må innrømme at det å ri har blitt skummelt med åra. Jeg får fullstendig panikk med tanke på å falle av, og den redselen tar til tider alt for mye plass i hodet mitt. Jeg kan derimot ikke forestille meg et liv uten å kunne ri, så nå var det bare å bite tenna i samme å få det ridd.
I går var det meldt 17 grader og strålende sol, og når jeg i tillegg fikk laget en avtale med “lille Helle”, var det ingen vei tilbake. Ut på tur skulle jeg, opp i salen igjen, okke som. Helle er forresten langt fra den ni år gamle lille jenta vi møtte første gangen vi besøkte stallen Leikvoll. Hun var derimot ei av dem som tok Mille og meg i mot med åpne armer, hun gjorde alt det nye og skumle mye enklere. Hun ble derimot kalt “lille Helle” fordi den supre ridelæreren vår heter det samme, og vi har rett og slett fortsatt å kalle henne det. Nå går hun derimot på videregående og er i ferd med å bli voksen, men for oss vil hun alltid være “lille Helle”.
Med Pippi trygt plassert i saltaska dro vi etterhvert avgårde, og det tok jo ikke lange tiden før skuldrene sank flere hakk. Før jeg fortsetter, så må jeg forresten få skryte litt av minsten Mille og forrytteren vår Maren. De har nemlig gjort en fabelaktig jobb med Sol det siste året, gjort henne til verdens beste turhest. Jeg var nemlig nødt til å ri et godt stykke alene før vi traff Helle, og før kunne bøllet hun på egenhånd, vegret litt hvis hun ikke hadde med seg andre hester på tur. Denne gange gikk hun beine veien uten nøling og det var en fryd.
Gårsdagen ble altså en finfin opplevelse hvor vi traff på både rådyr og ekorn underveis. Det var koselig å treffe Helle igjen og Sol elsket å gjøre seg til for hesten “Knerten”. Så i dag skal jeg faktisk tilbake til stallen og ri igjen, men først skal jeg i dobbel bursdag. Tenk, det er meldt hele 19 grader, så denne dagen må jo bli bra ☀️
Jeg har selvsagt tatt en masse snapper. Sorry smattingen i begynnelsen der, må ha vært fordi lipglossen var så klissete…kremt.
Vi jentene har vært på show! Enmannshow med byens råeste dame, Veronica Simoné Fjeld. Frekk til tusen, akkurat som jeg liker det, for hun byr så til de grader på seg selv.
Jeg vil ikke røpe for mye om hva som skjer, men jeg kan love dere at man ikke går hjem etterpå uten deilig kaos i eget hodet. For i tillegg til å bli servert mye kropp og hverdagsfjas, som i alle fall jeg kjenner meg godt igjen i, så blir man tatt skikkelig på senga av den mer alvorlige Veronica. Jeg visste ingenting på forhånd om forestillingen, trodde vel egentlig vi skulle få servert reinspikka humor hele veien, men der tok jeg gruelig feil.
Du Veronica, du Veronica, for et show! For en fantastisk morsom, levende og fargerik opplevelse du serverer oss. Kropp er gøy, faktisk hysterisk morsomt. Alle vi nokså voksne kvinnsa og de tre mannfolka i salen, med veldig røde kinn etterhvert, storkoste seg. Timen fløy så alt for fort avgårde. Med tårer på kinn og lattermusklene trimmet, måtte vi venninnene ta oss en kaffe etterpå for å roe oss ned. Vi hadde nemlig masse som måtte fordøyes, snakkes om, for du ga alt. Takk!
Stå på videre, Veronica, vi digger deg, du er helt rå!
PS: Det var utrolig morsomt at noen av dere lesere kom bortom å sa “hei” til meg etter forestillingen. Jeg blir alltid litt satt ut at noen “kjenner meg”, men setter utrolig pris på en klem og en liten prat ❤️
Det går mange diskusjoner i blogg-gruppene jeg følger, om hvorvidt man bør blogge hver dag eller ikke. De fleste mener faktisk at det er bedre å jobbe i dagevis med meningsfylte gode innlegg, og legge de ut en sjelden gang istedenfor å blogge hver dag. Ups, dere kan tro jeg følte meg litt truffet der. “Blogg-sprerra” dukker selvsagt ofte opp hos meg også, det er ikke alltid jeg veit hva jeg skal skrive om, og jeg har heller aldri en ferdig ukeplan som man blir oppfordret til å ha. Så meningsfylt innlegg eller ei dere, jeg tror jeg fortsetter som før jeg. Skriver litt om alt og ingenting hver dag.
Denne helgen blir herlig hektisk. Jeg skal være med familie og venner hver bidige dag. I kveld skal jeg på forestillingen til Veronica Simoné Fjeld, har hørt hun får liv i lattermusklene, så gleder meg vilt. I morgen skal Bjørn Erik stille i kjent Turbojugend stil og gå med meg for første gang i pride toget, så det er også noe jeg har sett frem til lenge. Egentlig skulle Mille gå med skolen sin også, men så kom hun plutselig på at det var ballonger der, så da blir det stallen i stedet. På søndag blir det å hente seg inn etter gårsdagen, for jeg håper å få lokket Bjørn Erik med ut på øllebøll, men på ettermiddagen blir det venninnetreff.
Helgen ser altså ut til å bli en innertier, akkurat som jeg liker den. Det at Mille kom hjem fra skolen, blid som ei lerke etter å ha laget eplekake i “Mat og Helse”, og gladelig begynner på taco til oss, er jo også et pluss. Så en riktig god helg dere, nyt den, kanskje vi treffes?
Nå er skrullemor på sprell…igjen. For å si det sånn, jeg er altså så glad for at jeg er så altetende når det kommer til musikk, så jeg kan være med på alt mellom himmel og jord, vel, i hvert fall nesten alt. Det kan kanskje ha noe med at mine tre “små” på 13, 22 og 28 år alltid har vært musikkinteresserte. I steden for å kun kjøre de inn på det Bjørn Erik og jeg har likt, har de fått snust på både det ene og andre, og veldig ofte har det smittet over på meg også. Bjørn Eri er nok ikke like enkel å omvende, han har en image å ivareta (thihiii), men jeg blir med på alt.
Etter fjorårets Utopia festival hadde jeg gledet meg stort til gårsdagen, men jeg må innrømme at jeg ble mer og mer skuffa etterhvert som jeg fikk vite hvilke artister som kom. Jeg var faktisk på nippe til å selge festivalpasset mitt, men ombestemte meg i siste liten, for noe likte jeg selvsagt. I går hadde jeg Dagny, Otto Knows og selveste Karpe Diem på ønskelista mi, og jeg fikk med meg hver eneste låt fra beste tilskuerplass.
For å være helt ærlig så hadde det faktisk holdt med kun å ha fått med seg Karpe, for de overgikk alt. De ba opp til fest og det fikk de så til de grader!
Dagny er til å spise opp, så søt er hun, men synes kanskje det er på tide at hun bytter antrekk. Hun har jo på seg det samme hver bidige gang…
Er det flere enn meg som synes Karpe gutta er rause? Drar opp vilkårlige folk fra publikum, og lar de være med å synge ei hel låt. Rått!
Helt kaputt, smiler ja, men herregud så godt det var å finne senga!
I dag trenger jeg egentlig ikke å dukke opp på festivalen før klokka syv. Jeg satser på at Zara Larsson blir litt av et fyrverkeri og at Unge Ferrari ber opp til allsang. Høydepunktet blir helt klart Sebastian Ingrosso, men tiden får vise om det blir en like spektakulær avslutning på kvelden som i går.
