Luftings med bestissene…

God kveld!

Nå står Stavanger stille, for nå har endelig snøen kommet hit også. Vel, vi snakker faktisk kun om to skarve centimeter, men det skal ikke mer til før det skapes bittelitt panikk. Jeg husker godt første året jeg flyttet hit, mitt siste år på videregående. Det var en gledens dag når snøen kom. For jeg elsker den, men i denne delen av landet er den ikke like kjærkommen av alle. Det morsomme var at vi da plutselig hadde gyldig grunn til å komme litt for seint på skolen, for alle var inneforstått med at snø betydde kaos på veiene. Det er nemlig ingen hemmelighet at mange rogalendinger skipper det å bytte til vinterdekk. De ser ingen vits i å ta seg bryet med det, når vi tross alt kan telle på en hånd hvor mange snødager vi får totalt.

Vinteren har altså endelig kommet hit også, og jeg håper virkelig den har kommet for å bli i mer enn bare et par dager. Det er så forfriskende deilig, og inspirere meg til å gå den lille turen ekstra ute med Pippi. Hun er derimot ikke så altfor glad i å gå så alt for langt, for snøen klistrer seg til pelsen hennes som digre fotballer (les klinkekuler), så det hender hun må oppunder jakke i blant for å tines opp.

I helgen så fikk altså vi turtelduene plutselig barnefri, da Mille fikk gledelig tilbud om å overnatte hos en venninne, og da er ikke han far sein med å sjekke ut hva som skjer i byen vår. Jeg er egentlig ikke så veldig keen på å gå ut mer, men hvis det skjer noe spesielt, er jeg ikke sein med å takke “ja”. Så når Bjørn Erik ville på stand-up show, ble jeg villig med, og heldige meg, fikk med meg to venninner også. 

Hadde vi bodd i Oslo, så hadde vi garantert gått mer på stand-up, og hver gang favorittene vårer kommer hit og har show, går vi alltid, men det er dessverre sjeldent. De fem som gjestet byen vår i helgen, var nokså ukjente aktører for min del, men de fikk meg nå til å le, faktisk gapskratte til tider, så jeg var strålende fornøyd. Pubtur bort til Fargegaten etterpå ble det også tid til. Vi fikk både dansa og sunget oss hese, og selvsagt skravla høl i hue på hverandre. I kjent stil avrundet vi kvelden med å gå på hamburgersjappe, og hånd i hånd, som de gode vennene vi er, gikk vi for å ta nattbussen hjem. Så da dere, har jeg fått stilnet metta mi for en god stund fremover.

 

#standup #fargegaten #stavanger #venner

 

 

Da var jeg klar for nye hunder igjen…

Reklame | Hjemmekennel

God søndag, folkens!

I dag er Mille i stallen aleine, mens Bjørn Erik og jeg er sportslige og følger med på skiskytterstaffetten samtidig som vi styrer og steller her hjemme. Bjørn Erik har planlagt å få opp de nye bakhøyttalere “jeg” fikk til jul, mens jeg vasker litt. For å si det sånn, de høyttalerene var nok egentlig ikke til meg, det var nok noe han ønsket seg selv, men jeg setter pris på at de er i samme serie som de vi har fra før av. Ikke er de så gæli store heller, så de kommer garantert til å skli rett inn i skogsstua vår.

Tidligere i dag hadde vi besøk av hunden “Må”. Må, skal flytte inn her om tre uker, vi skal med andre ord passe henne i et par dager mens eierne er bortreist. Hjemmekennelen hos oss, er med andre ord åpen igjen. Den har ikke vært stengt, men jeg satte oss opp som opptatt de to siste månedene i året, rett og slett fordi kroppen min ikke var helt i form til å gå de alt for lange turene. Nå derimot går det mot lysere tider, og motivasjonen er på topp. Det å da få noen firbeinte nye venner på besøk i ny og ne er bare kos. 

Vi som familie, kan snart skrive under på at vi har vært med på Hjemmekennel-konsept i et år. På den tiden har vi hatt besøk av syv forskjellige hunder, alle av forskjellige raser. Vi har derimot hatt flere innrykk her hjemme enn syv ganger, for nå begynner noen av de å bli “gamle” travere, de kommer rett og slett på besøk igjen og igjen. Alle har som sagt vært totalt forskjellige og mange har fått en stor plass i hjertene våre. Jeg står primært for alle lufteturene og matingen, med kosen har vi delt og mottatt alle mann. Mille har i tillegg fått lov å ha de sovende inne hos seg om natten på rommet sitt, og jeg har mange en gang gått inn der om morningen og funnet både jentunge og hund sovende i samme seng.

Jeg er overbevist om at det er godt for en hund å få komme hjem til nogenlunde like tilstander som det den er vant til hjemmefra. Når vertsfamilien i tillegg har hund fra før av, så er det også garantert at hunden får de turene den bør ha i løpet av dagen. Jeg er glad for at det finnes et slikt konsept på markedet, og jeg håper denne trenden sprer seg utover landet så flere får glede av det.

Jeg ser av feriekalenderen vår, at vi som familie skal ut å farte mye dette året, men jeg håper nå allikevel at vi får tid til litt hundepass også 🐾

Det blir litt reising på oss dette året, men nå skal kalenderen være nokså oppdatert.

Slik ser vår profil utad til kundene på siden til Hjemmekennel. Man kan selvsagt trykke seg inn videre her på “Se profil”, og lese mer om hva vi kan tilby.

Fortsatt god søndag, dere!

 

#hjemmekennel #hund #hundepass

Ego-lørdag…

God lørdagskveld, dere!

I dag har jeg kun hatt tankene rundt meg sjøl, kun gjort det jeg vil, bare vært meg. Det har vært reine ego-trippen, og fyttikatta så godt det har vært, dere. Stått opp når jeg vil, spist når jeg vil og hva jeg vil, driti i å ha dusja, bare hoppe rett i ulltøyet og dratt ut i stallen. Jeg har til og med toppa det hele ved å kjørt den røde bilen, altså ikke gjennomtrekkskjøretøyet Twisyen, har altså sitti mer komfortabelt, godt og varmt, og det i seg selv har vært reine luksusen. I tillegg så har jeg fått bestemme akkurat hva jeg ville høre på radioen frem og tilbake til stallen. Endelig har jeg fått oppdatert meg på podcastene til løgnassene Tusvik & Tønne, jeg har med andre ord virkelig storkosa meg.

Det gikk hele fire timer i stallen i dag, så det ble kvelden før jeg entret dørene her. Der møtte jeg en storfornøyd mann som også har gjort akkurat det han har hatt lyst til i dag. For fra i går av, tok nemlig mammaen til Kaja over aktivitetslederjobben for jentene våre. Hun har virkelig vært verdens snilleste disse dagene, ved å tatt de med i trampolineparken og i stallen til datteren sin. Der har Mille fått ri på deres hest, og av smilet til Mille når hun kom inn dørene her for fem minutter siden, har hun hatt det storartet. 

Det må være lov å si at det til tider er helt himmelsk å ha barnefri, vel, mannefri også for den saks skyld. Jeg har i alle fall satt stor pris på disse ledige timene, hvor jeg kun har hatt meg sjøl i fokus. I have løøøved it, a lot!

Årets aller første ridetime er altså unnagjort, så i dagene som kommer, må jeg få lov å syte litt, for denne dama her kommer til å bli sååå støl. Planen var egentlig å ri litt forsiktig, ta det med ro siden det er en stund siden sist, men det var altså så gøy, så jeg kjørte på for fullt. Jeg var altså så sliten der et øyeblikk, og når Mimosan fra i går plutselig begynte å gulpes opp i munnen på meg, var det på tide å ta kvelden. Da var både Sol og jeg gjennomvåt av svette, og temmelig fornøyde med dagens økt.

Nei, da var den hjemmelagde pizzaen ferdig i ovnen dere, og jeg gleder meg altså til å skeie ut med det og et stort glass med Pepsi-max. Ønsker dere alle en fortsatt digg kveld!

NB! Kameraet mitt er på reparasjon for tiden, så derfor er bildekvaliteten så som så når jeg kun bruker kameraet på mobilen.

 

#hestbest #islandshest #alenetid

Vi gikk inn i det nye året med snørr og tårer…

Velkommen kjære 2019 ✨

Da var vi altså i gang med det nye året, med blanke ark og den lille ekstra godviljen til å ville starte på en ny frisk. Sjokoladen er bytta ut med gulrøtter, hunden har fått en ekstra lang tur i dag og til og med fuglene til Mille er i ferd med å få buret sitt vaska og stelt.

Gårsdagen nyttårsaften ble feira rolig og stille her hjemme. Først med middagsdate med eldstemannen Dennis og etterhvert foran TV´n med et av årets favorittprogrammer The Royal Variety Performance, med noen av Englands fremste artister innen sang, dans og sist men ikke minst beste komediefolk. Årets versjon var ganske så underholdende, men favorittene for min del var nok gjensynet med Take That, Clean Bandit og finingen Rick Astley. Det ble med andre ord litt rompedansing på meg i sofaen da, med enormt mye himling med øynene fra Mille og Bjørn Erik, but who cares?

Nyttårsaften er minsten Mille sitt store mareritt. Hadde hun fått velge, så hadde hun hoppet over den dagen med glede. Hun er som mange av dere vet livredd for alt som smeller, og da blir hun til tider helt urasjonell. Jeg tuller ikke når jeg sier at hun allerede for tre dager siden begynte å gru seg skikkelig. Hun ble musestille, gikk inn en slangs trance, og svarte ikke på noe av det vi spurte henne om. Allikevel så valgte vi å ta henne med oss bort på fellesoppskytningen her på Hundvåg. Hun ville det faktisk selv, hun ville gi det en sjanse, men det gikk dessverre ikke bra denne gangen heller. 

Mille holdt vel ut i akkurat fem sekunder, deretter kom tårene og hun ville hjem. Der og da glemte hun alt og alle rundt seg. Hun bryr seg ikke døyten om folk ser på henne der hun formelig hylskriker mens hun holder seg for ørene. Vi måtte derfor fjerne oss fra tilskuergjengen, og begynne på hjemveien. Vi forsøkte med alle mulig overtalelsesmetoder, at det var trygt å stå her hvor politet også var, men nei, ingenting hjalp. Med hurtige skritt dro hun Bjørn Erik med seg, og på nullkommaniks var vi hjemme igjen. Hun forklarte høyt og tydelig at dette skulle hun aldri noensinne være med på igjen, at hun hadde vært livredd, det var ikke et snev av gøy, aldri mer!

Jaja, vi prøvde nå i alle fall, for det er sunt å pushe seg litt innimellom. Vi kan derimot se langt etter å reise til nye og spennende destinasjoner og feire nytt år, noe vi lenge har lurt på om vi skal gjøre, for det er ingen tvil om at snuppeline mener det hun sier – ALDRI MER! Det beste er nok å ta med henne og alle dyra langt til fjells, for jeg tviler på at det blir noe forandring i denne redselen med det første.

Bjørn Erik insisterte på at det å ta fellesbildet i speilet var en knakende god idé…ehhh nope, det var ikke det. 

Idé ble altså nedstemt, og da må han hunken min bruse litt med fjæra.

Det ble skålet i rykende fersk Pepsi Max.

Stakkars lille Pippi-luska, hun skalv seg gjennom dagen, livredd.

Eldstekatten Lala var sporløst borte i syv timer, men Mia var roligheten selv. Hun valgte derimot ikke å gå ut i går, til vanlig løper hun ut og inn hele dagen, så hun var nok litt preget av alle rakettene som tidlig suste rundt hushjørnene våre.

Mille valgte å gå med små bluetooth (airpods) headset inne i disse høyttalerne hele dagen.

Moroklumpen min.

Godt nytt år, kjære dere ✨

 

#nyttårsaften #familie #barn

Dette fikk jeg av nissen i år 🎅🏼

God kveld, kjære dere.

Nå går Bjørn Erik og jeg rundt her og smiler, for i kveld ble minsten Mille-mor bedt bort til ei av de nye jentene i klassen sin, til filmkveld. Det er faktisk andre gangen denne måneden, hun var nemlig hjemme hos ei i stallen for litt siden også, og det varmer et mamma og pappa hjerte. Det er på ingen måte hverdagskost, så kanskje ting er på vei til å snu? Det er i alle fall lov å håpe.

Ellers så nyter vi fortsatt julen her hjemme. Det var blant annet helt herlig å våkne opp i morges og fortsatt ha besøk av eldstemannen Dennis. Dagen kunne ikke ha startet bedre med frokost i sammen før stallbesøket. Jeg nyter at alle i huset har satt ned tempoet og tar seg god tid til hverandre.

Det har helt klart vært en finfin jul her hjemme i år. Noe av det aller beste har vært at Bjørn Erik har hatt fri fra jobben hele tiden. Jeg har sett at han gradvis har kvikna til for hver dag som har gått. Det er nemlig ingen hemmelighet at han har vært sliten i det siste. Det har vært mye, både på jobb og her hjemme, men nå har han fått sovet ut hver bidige dag, og jeg ser energien hos han strømmer på.

Bjørn Erik og jeg er forresten enig hver bidige jul om at vi ikke skal kjøpe presanger til hverandre, for vi har alt vi trenger, og jula er tross alt kostbar nok som han er. Vi greier derimot ikke å holde løftene våre, så i år som alle de andre årene, snikshopper vi bak ryggen på hverandre. Det blir selvsagt mye tull og fjas, og ofte kjøper jeg nyttige ting jeg mener “vi” trenger, og han blir like oppgitt hver bidige gang. I år fikk han blant annet digitalt litermål, noe han selvsagt ikke ønsket seg, men det er utrolig morsomt for oss som sitter rundt og ser han pakker opp i spenning.

De skikkelige fjasetingene og en del av de andre tingene jeg selv fikk, må jeg få lov å vise dere når de er i bruk. I mellomtiden, mens vi venter på aksjon fra Mr. Poppe og meg selv, kan dere få se noe av de andre fine tingene jeg fikk.

Den fine flamingo dobørsten har herved måttet vike for Mr. Donald Trump.

Denne snedige lille saken var helt genial. Lader opp hele fem enheter samtidig, så nå har han far bestilt korte kabler til alle mann. Plutselig så ikke ladekroken vår på kjøkkenet så rotete ut lenger.

Jeg elsker å få ansiktsprodukter (anti-aldringsprodukter) og…

…diverse hårprodukter. Heldige meg har venninner som jobber i bransjen, så dette er primaballerina flotte ting å få.

I tillegg til at min kjære mamma strikker til meg året rundt, så har mammaene til venninnene mine også fått det med seg at jeg konstant fryser på beina. Uansett årstid har jeg alltid på meg “raggisser”, så de slites ut over en lav sko.

Jeg fikk meg et par store overraskelser i år, blant annet tur til London og “Mamma Mia” billetter. Tenk at jeg på tredje året får lov å dra bortover dit igjen, og det beste av alt, er at Mille-mor skal være med.

Noen venninner kjenner meg så alt for godt. Denne vannflasken formelig roper det “Nina” av.

Jeg har i årevis hatt dårlig samvittighet over dørskiltet vi har hatt hengende ved utgangsdøra. Det kom opp etter at Dennis flyttet ut for åtte år siden, og da ble navnet hans utelatt. Nå derimot, er ingen utelukket.

Det “spises” badehåndkler i heimen her for tiden. Jeg tror noen glemmer dem igjen på gymmen eller henger de opp på døra si på rommet sitt og hvor mora nekter å leite etter dem. Derfor stod nye badehåndkler høyt oppe på ønskelista i år.

Kjenner dere til filmene “Guardians of the galaxy”? Lille “Groot”, er jo bare til å spise opp, herregud så skjønn.

Flamingoer er fortsatt “tingen”.

Dette var altså noen av pakkene som lå under treet i år, og jeg må si at jeg synes nissen var ekstra snill mot meg i år. I tillegg fikk jeg som sagt en del ting som må vises når jeg bruker dem, og sist men ikke minst fikk jeg gavekort, som skal få kjørt seg skikkelig den 3. januar når salget begynner. Vel, jeg trenger egentlig ingen verdens ting lenger, men tenker lille snuppeline skal få seg litt nytt i garderobeskapet. Fikk dere noe fint til jul da?

Ønsker dere alle en fortsatt finfin kveld, klem Nina

 

#julegaver #julen

Det mye omdiskuterte juletreet 🎄

Hei igjen 🌟

Uff, nå driver mamma og Morten og pakker til hjemreisen, de drar med natttoget i kveld tilbake til Oslo igjen. Jeg kan ikke forstå hvor det har blitt av tiden denne uken. Den har rett og slett flydd av gårde så alt for fort, og det skal bli rart å plutselig kun være oss tre igjen.

Vi har derimot plenty av ting vi skal gjøre de kommende dagene. Vi skal selvsagt være en del i stallen, deretter skal vi på kino og se Mary Poppins og så må jeg til pærs til byen med Mille så hun får brukt alle gavekortene hun har fått. Det gruer jeg meg selvsagt litt til, for det frister lite å tråkke i flere butikker i år, men vi får legge inn noen kafébesøk underveis så vi får opp blodsukkeret.

Vi har forresten ikke tenkt å pakke bort jula her riktig ennå. Det mye omdiskuterte juletreet må i alle fall få stå litt til, for jeg måtte tross alt kjempe hardt for at det skulle få overleve. Jeg var livredd der et øyeblikk for at Bjørn Erik ville kaste det på hue og ræva ut på verandaen her for så å brenne det opp, med andre ord, han likte det ikke.

Det å skaffe oss juletre har alltid vært min jobb, og den oppgaven tar jeg dønn seriøst. I år derimot, tok jeg meg vann over hodet for det var helt klart litt i største laget. Jeg kjøper tre hvert år av samme mann, og han har nok for lengst forstått at den gale dama med det grønne håret bruker lang tid på å velge ut akkurat DET treet. Så når jeg for en gangs skyld stoppet og falt for det gedigne nydelige Disney treet, kun etter få minutter, var han ikke sein med å tilby seg å kjøre det hjem for meg. Når sant skal sies, så tror jeg han også øynet en mulighet for å kvitte seg med det også, for det var ikke bare bare å håndtere denne galskapen.

Treet var ikke for langt, men alt for bredt for verandadørene her og også umulig å få til å stå uten å velte i juletrefoten. Jeg var nesten på gråten da husbonden høylydt sa at dette var en umulighet og fikse, vel, så sant han ikke festet det med tau til en krok i taket. Jippi, det var akkurat det jeg trengte å høre, og jeg hang på Bjørn Erik som et slips den kvelden, helt til han gjorde alvor av å forsøke å få det til.

Treet kom opp til slutt, festet til et tau og hengt opp i en krok i taket. Den store greinen som knakk inn dørene her, ble møysommelig stripset på plass igjen også, og da var det bare for undertegnede å begynne pynte med alt stæsje vi har karra til oss de to siste tiåra. Glorete minner fra opplevelser og reiser, og sist men ikke minst gaver som det har skreket “Nina” på i all sin prakt🎄

Canada, Toronto.

De fjonge fruene er meg kjære.

Jeg elsker det nye toget, derfor har jeg bestilt stort til å ha under også.

Fra årets jentetur.

San Diego.

San Francisco, Castro.

Las Vegas

“Bessen”, en stjerne på himmelen.

De gode gamle Disney-figurene.

Flamingo Hotel, Las Vegas, gave fra Kristin og Dennis.

De neste fine er årets julegaver.

Det er selvsagt ikke helt optimalt å binde treet fast til krok i taket, men det fungerte.

Du grønne, glitrende tre, god dag!
Velkommen, du som vi ser så gjerne,
med julelys og med norske flagg
og høyt i toppen den blanke stjerne!
Ja, den må skinne, for den skal minne
|: oss om vår Gud! 😐

🎄

 

 

#jul #juletre #julepynt

Team Thorsen i aksjon!

God 2. juledag, dere 🌟

Akkurat nå så føler jeg at juleferien har startet for fult her hjemme hos familien Thorsen. Fôringsvaktene i stallen er unnagjort, og vi skal også ha et par dager hestefri. Nå må dere ikke tro at det å være i stallen er et ork, for det er det overhodet ikke, men det er nå allikevel litt deilig å ha muligheten til å gjøre helt andre ting også.

Jeg er egentlig ikke så gira på å reise til byen å shoppe i morgen, men lille frøken fryd, Mille altså, har en bunke med gavekort som brenner i lommeboka hennes nå. Hun fikk nemlig en hel del til bursdagen sin i tillegg til de på julaften, og jeg har vært striks på at hun må vente med å bruke dem alle til salget har startet, og det er vel fra i morgen av, er det ikke?

Dagen i dag har vi altså tilbragt i stallen, og nå er det MANU kamp på TV´n mens vi gomler i oss restene fra pinnekjøttet. Vi er egentlig ikke så gira på engelsk fotball, for vi er som sagt Enga fan langt inn i hjerterota, men nå som Ole Gunnar Solkjær er i ilden, må vi jo selvsagt følge med litt ekstra. For som de fleste andre blir vi jo patrioter til tusen med en gang en nordmann er i vinden og gjør det bra…

“Gi meg litt til da vel?”

Snuppeline med den nye strikkegenseren hun fikk i julegave av mommo.

Ha en fortsatt god jul dere, pass på hverandre og nyt tiden i sammen 🎅

 

#hesterbest #familie #barn

 

 

Julemagi 🌟

God kveld, kjære dere ❤️

Nå har Bjørn Erik, Mille og jeg akkurat kommet hjem fra kveldsfôringen i stallen. Det er sjeldent vi har ansvaret for denne viktige oppgaven ene og alene, men det er fint å kunne bidra, så de som står på stort sett hver bidige dag får seg en velfortjent ferie. Koselig er det også, der vi blir møtt av de kjærkomne gode kneggelydene. De vet alle at det er mat på gang, og den ene etter den andre er ivrige etter å få den så fort som mulig inn i boksen sin. Før vi slukker lyset og tar farvel, sjekkes de nøye en etter en. Er grimen og beinbeleggene tatt av? Er dørene i boksene forsvarlig låst? Ser det ut som om de er ved god helse, har de det bra? Jeg synes det er viktig at vi påtar denne oppgaven nøye, for det fortjener de. De flotte skapningene som gir oss mennesker så mye glede i hverdagen vår.

I går var det som sagt julaften, og for en gledens feiring det ble dere. Tenk at jeg igjen var så heldig å få ha alle mine “små” rundt meg. Det er på ingen måte en selvfølge når de for lengst har flyttet ut av redet og begynt å skape seg egne voksenliv, med kjærester og det som hører til. Det å få de veltende inn dørene her, lystige og glade, er vel noe av det beste med hele julefeiringen. De er så til grader med på å skape den riktige stemningen og julemagien. Jeg aner ikke hvor mange ganger de fikk oss alle til å gapskratte av alle ablegøyene de fant på. Det ble med andre ord aldri et kjedelig øyeblikk, det var latter og humor fra begynnelse og slutt, og det dere, varmer et ydmykt mammahjerte ❤️

Den nye slagplanen min om å utsette middagen et par timer var vel og bra, for vi var alle skrubbsultne for en gang skyld når vi satte oss til bords. Men når klokka passerte midnatt, og vi ennå ikke var ferdig med å åpne alle pakkene, så veit jeg jammen ikke om det var så lurt allikevel. For selv om vi har begynt å dele ut alle pakkene på forhånd, for å spare tid, de blir med andre ord lagt i en haug hos hver enkelt, så brukte vi bortimot fire timer på galskapen. For vi elsker alle å finne på overraskelser, vi elsker å gi, og vi gjetter og fabulerer, skrøner og tuller, samtidig som teipen og innpakningsbåndene blir vanskeligere og vanskeligere å fjerne. På rundtur pakkes det opp en og en pakke, spenningen er til å ta og føle på, og uansett hva gaven er, blir den mottatt med stormene jubel. Donald Trump dobørsten var like spektakulær å få som Mamma Mia konserten i London, og lattertårene trillet mang en gang fra hele flokken.

Det var godt å få være i sammen, godt å skape gode minner, ta vare på hverandre og stunden 🌟

Tenk at snille Mari Hult, Vegetarbloggen, igjen lagde denne nydelige nøttesteken til meg.

Flinke og ikke minst tøffe Mille stod for kveldens underholdning under middagen. Hun sang “En stjerne skinner i natt”, og da fikk na´mor selvsagt litt rusk i øyekroken.

🎄 Nina 🎄

 

 

#jul #julaften #familie #nøttestek

 

Aldri et år uten…

Julaften jo!

Endelig er dagen her, og jeg er allerede i gang med kveldens forberedelser. Her i huset skal det serveres den tradisjonelle Jæren ribben, medisterkaker, medisterpølser, pinnekjøtt og nøttestek. Det høres kanskje litt mye ut, men alt er jo ferdig tilberedt, så hvis vi klarer å planlegge tiden litt, med hva som må lages når, så gjør jo stekeovnen egentlig hele jobben.

I år blir vi hele åtte mann til bords. Mamma har kommet fra Oslo med sin Morten og det har Kristin og Dennis også, og så er det firerbanden oss, Mille, Pelle Bjørn Erik og meg. En fin liten gjeng. Vi har alle blitt enig om et par utradisjonelle forandringer i år, og jeg forstår ikke hvorfor jeg var engstelig for hvordan det ville bli mottatt, for det ble et ruvende “ja” til dem begge. For det første så synes jeg det er fryktelig tidlig å starte julemiddagen kl. 17, som vi alltid har gjort, så den blir et par timer seinere, og for det andre så blir ikke maten servert på bordet, den må hentes rykende varm på komfyren. For når vi velger å servere alle manns sine favoritter, med alt av tilbehør og forskjellige sauser, så synes jeg denne løsningen var bedre, og som sagt, folket var helt enig.

Siden middagen blir servert seinere enn vanlig, har vi i dag tatt oss god tid til en stor fellesfrokost, og tro det eller ei dere, det har vi aldri gjort før. Det er jo så koselig med disse stundene rundt bordet, så det var jammen meg på tide å få dette til. Nå skal vi la maten synke litt, før vi begynner på kveldens matforberedelsene, og så skal jeg selvsagt ta frem juleduken og begynne å pynte bordet. Bjørn Erik og Mille har tatt med seg restene fra kakefatet i går og dratt utover til hesten vår Sol, og når de kommer hjem igjen skal de to finingene gå i kirken. Med andre ord, her i huset gjør man akkurat hva man vil. Noen velger å tusle rundt i pysjamasen til man inviteres til bords, andre koser seg i senga med julestrømpen nissen fylte i natt samtidig som de ser julefilmer og noen er som sagt i stallen.

Så da dere, er det på tide å ønske dere alle en god og glad jul, med årets julekort. Uansett om ungene flytter ut, så håper og tror jeg at vi beholder denne gode gamle juletradisjonen. Det blir aldri et år uten å sende hverandre julekort. Sammen er det beste stedet å være, og julen er en nydelig anledning for det. Ta vare på stundene og hverandre, kos dere 🌟


🌟 Nina🌟

 

#jul #julekort #høytid

Hvorfor blogger jeg?

 

  • Hvordan det startet
    Ja, nå er det snart 1 år siden jeg startet bloggen, og da er det vel på tide å lene seg litt tilbake og reflektere over hvorfor man blogger og om det er noe man bør fortsette med. Det startet egentlig med at jeg trengte å fylle hverdagen min med noe konstruktivt. Etter to operasjoner og en evig kamp med å komme meg tilbake til normaliteten igjen, var det viktig for meg å ha noe kjekt å holde på med. “Blogglandia” ble derfor min lille redning for på mitt eget lille netthjørnet, ble det mulig for meg å få utløp for mine krumspring. Å blogge ble mitt fristed, hvor jeg fikk muligheten til å dele mine tanker. Det ble fort en rutine, et stort lyspunkt i hverdagen.
  • Elsker å ta bilder
    Jeg har alltid tatt mye bilder. Elsker å drasse rundt med diverse kameraer. Jeg vil nesten påstå at jeg blogger i bilder. Tar rundt 1500 bilder i måneden, så jeg har en del lagret her og der. Jeg har ikke noe fancy dyrt kamera, og er heller ingen spesialist på å ta bilder. Kjører autofokus, og krysser fingrene for at det blir sånn nogenlunde ok. 
  •  Respons
    Ja, hva hadde jeg forventet når jeg begynte? Det har jo blitt så “poppis” å blogge, og kampen om leserne er knalltøff. Mange mener vi som blogger har oppmerksomhetstrang, at det meste ser likt ut, og ikke minst at vi glorifiserer. Visste dere at 2 av 3 nordmenn jevnlig leser blogger? Så når jeg begynte å dele hverdagen min med dere, så var jeg veldig i tvil om hvordan det ville bli mottatt. Jeg kan med en gang si at det har vært både oppturer og nedturer. Men takket være dere trofaste travere, har jeg alltid holdt motet oppe. Mange av dere har jeg også fått møte underveis, og guriland så kjekt det har vært. Dere lesere er gullgode!
  • Familie
    Når man er fra Oslo og velger å bo i Stavanger, så sier det seg selv at familien synes dette er toppen. De har alltid kjent meg som utagerende og i vinden, så det kom nok ikke som noen bombe at jeg valgte å gå denne veien. Alle ungene heier også på mammaen sin. Dennis er så vant til at kjæresten Kristin tar fram kameraet i ett sett, så han poserer villig “nesten” hver gang. Pelle synes det var på tide at mora tok pennen fatt, for han synes det ble veldig mye bilderedigering og Facebook før jeg startet. Han vil helst ikke være med selv, men han synes det var på tide at mora fant seg sin egen plattform. Mille-mor er stjerna mi, og også min største kritiker. Hun er min største inspirasjonskilde, og hun har nok dere alle blitt godt kjent med nå. Bjørn Erik er den trygge basen. Han bidrar til all humoren, og uten han ved min side hadde ikke dette fungert.
  • Venner 
    Det er vel blant vennene mine jeg ble mest overrasket. Noen er nemlig veldig flinke til å peke utover hele tiden, i steden for å gjerne peke innover og se seg selv. Jeg må nok bare innse at ikke alle har støttet meg på min vei. Kanskje fordi de ikke helt har skjønt hvor viktig dette har vært for meg. Når ens verden raser sammen, så må man gripe tak i et eller annet som får en på beina igjen, og dette var mitt halmstrå. Jeg har alltid heiet på vennene mine. Alltid ønsket dem alt godt. Forsøkt å ikke dømme, men vært med å se lyset i tunnelen. For noen var det visst ikke plass til en “blogger” i gjengen. Det var som en venninne sa i går:” En dag våkner de opp og finner ut at Nina plutselig ikke er ved dems side lenger, og så lurer de på hva som skjedde, men da er det for seint”. Selv synes jeg det er trist, men på en måte godt også. Endelig vet man hvem som er ens riktige venner, hvem man med sikkerhet bør investere mer tid med. MEN dere, når dette er sagt, så er nok ikke denne dama venneløs. Nei, langt i fra! For uten mine gode støttespillere, mine kjære gode snuppeliner, hadde jo ikke dette fungert i det hele tatt. Tror de fleste av dere har funnet ut for lengst at jeg bruker mye tid i lag med fine folk.
  • Tjener jeg noe på bloggen? 
    Nei, guriland, så absolut ikke! Det er ytterst få bloggere som kan leve av dette. Jeg gikk over sponsorhenvendelsene mine nylig, telte 32 stykk seriøse, men har ikke svart på en eneste en av dem. Med sponsorer stilles det plutselig krav til en, og da må man velge å satse, og der er ikke jeg. Da blir man målt på leserklikk i hue og ræva, og det maset er jeg på langt nær klar for. Det hender derimot at jeg tipser om ting jeg selv har hatt glede av, kule sko, pleiende produkter eller spennende utflukter og reisemål. Dette er ting jeg har brydd meg om før jeg begynte å blogge, og derfor faller det seg helt naturlig å dele disse positive opplevelsene. 
  • Hvor går veien videre?
    Bloggen har kommet for å bli. Målet mitt er å ha et til to innlegg hver dag. Jeg er ikke så opptatt av å skyte fra hofta, jeg trenger ikke å be opp til dans. Jeg liker å dele de små øyeblikkene, humoren og ikke minst galskapen til tider. Alvorlig kan jeg nok også være, og ikke minst sårbar. Jeg tar en dag av gangen, for vi vet alle hvor fort ting kan snu…

Jeg blir rett og slett GLAD av å blogge. Det er min måte å få dagene til å gå på nå som ting ikke henger helt på greip. Jeg må velge å tro på at dere der ute setter pris på det jeg deler med dere. At jeg bidrar til at dere kanskje trekker på smilebåndet en gang i blant, eller rett og slett feller en tåre med meg…

Klem Nina

 

#blogger #bloggno