Tenk det da dere, nå har vi jentene fått et av de store ønskene våre oppfylt her på Bali. Endelig fikk vi ri her på Gili Trawangan. I flott solnedgang, så vakkert og fredfylt.

Jeg må derimot innrømme at jeg hadde en del bekymringer rundt det her, så det holdt på å gå i vasken. For vi hadde hverken hjelm eller ryggbeskyttelse tilgjengelig, noe som er ekstremt farlig, så jeg hadde mang en gang lyst til å droppe det. I tillegg har Mille aldri ridd stor hest før, så jeg var temmelig skjerpa der jeg satt, forsøkte å ha kontroll på alt om skjedde underveis.

Jeg forlangte selvsagt en snill hest til lille snuppeline, og joda det skulle hun få. Vel, eller var den egentlig det? Det tok nemlig ikke lang tid før hennes hest begynte å bølle, den starta faktisk før vi kom ut på selve stranda. Det viste seg nemlig at hennes “Boy” ikke turde å trå over små opphøyninger i veien. Ikke nok med det, hesten min var heller ikek helt trygg. Den tålte ikke at den minste lille ting blafra i vinden. Djiiises, om ikke pulsen var høy nok fra før av, gikk den i alle fall rett til topps nå!

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Dere skulle hørt hønemor der et øyeblikk:”Stramme tøyler Mille, vær årvåken på alt hesten kan reagere på, klem låra godt fast i salen i tilfelle sprell, vis hvem som bestemmer fra første stund, myke hender, ingen brå bevegeler, husk å klappe og rose”. Joda, dere kan tro jeg var en smule stressa mamma der i begynnelsen, men jeg var helt nødt til å få Mille til å skjerpe alle sansene sine. Dette var ingen rolig “Vilja”-hest fra trygge Leikvoll. Disse var det futt i, og ikke pokker om jeg hadde tenkt å la pappa Bjørn Erik ha rett i at dette var noe i tøffeste laget for snuppa vår.

Vi var nødt til å bytte på hvem som skulle gå foran å lede, for når Mille sin hest vegret seg og var redd, var jeg nødt til å gå foran og lokke den med meg. Et par ganger der måtte faktisk Mille gjøre det samme. Min hest steila og klikka skikkelig i vinkel fordi en tom køyeseng blafra i vinden. Da var det et skritt frem og to tilbake, men vi taklet det også. Akkurat der og da hadde jeg faktisk hele roa. Jeg elsket opplevelsen å måtte jobbe skikkelig med en hest igjen, men nå i etterkant angrer jeg, i hvert fall bittelitt.

Det første Bjørn Erik sa når han traff oss igjen etterpå, like hele, var:”Endelig ferdig med det der! Dette har jeg grua meg til! Jeg har vært sååå redd for dere!” Det å sende oss avgårde på egenhånd, uten penger og mobil på et sted vi ikke har særlig kjennskap til, var for han ganske så motstridende. Men vi angrer så absolutt ikke, for dette ble en utrolig flott opplevelse for oss jentene. Jeg er altså så stolt av Mille-mor, hun har virkelig nådd langt, så det er vel bare å begynne å planlegge neste ridetur for oss, dog med hjelm og sikkerhetsvest på. 

Et minne for livet ❤️

Det ble tatt over 150 bilder på turen vår, og det var neimen ikke enkelt å plukke ut de som var best. For dette er jo så sukkersøtt, nesten litt klissete flott, eller hva synes dere? 

Ønsker dere alle en fortsatt finfin dag!

Hestehilsen fra Gili Trawangan

❤️ ❤️ ❤️