Hjemme hos en balinesisk storfamilie…

  •   

Hei igjen!

Vi har altså vært hjemme hos en balinesisk familie. Dere kan tro snuppeline fikk hakeslepp, og fikk øynene opp for at alle ikke er i lik situasjon som henne. Ikke det at disse menneskene klagde, de så ut til å ha alt de trengte og mer til, men besøket fikk i alle fall meg til å la tankene vandre hjemover, til vår overdådige levemåte.

De aller fleste familier bor i sammen. De holder til i en “Compound”, direkte oversatt “samsatt” enhet. Alle “compoundéne” er bygd etter samme prinsippet. De funksjonelle husene står på de samme stedene uansett om de er velstående eller ikke. I den vi fikk besøke, som eneste turister, bodde seks familier i sammen. Foreldre, søsken, onkler, besteforeldre, alt som kunne krype og gå. Det var ikke sånn at den eldste styrte hele plassen, men alle hadde en vis mann som gjerne tok ordet. 

Den yngste generasjonen er på vei til å bryte ut av denne tradisjonen, men de aller fleste har ikke råd til egne boliger og er svært knyttet til familien sin og velger derfor denne måten å leve på. De hjelper hverandre i tykt og tynt. Har man f.eks. ekteskapsproblemer, ja da blir det tatt opp i plenum. Det er nesten umulig å få skilsmisse. Desto viktigere mener de det derfor er at alle blir involvert i problemstillingen, så alle kan bidra positivt som konfliktløsere.

Dere kan tro de fikk bakoversveis når jeg fortalte om hvordan vi nordmenn gjerne omgås hverandre. Sa vi ofte tekstet hverandre før vi dro på besøke, og at diverse problemer ble løst mellom husets fire vegger. De lo litt da. Det var vanskelig å forstå…

Det var kun et par eldre mennesker hjemme når vi var på besøk, resten var på arbeid. Ble ganske usikker når han her satt og delte en noe spesiell rotfrukt. Var livredd for at han skulle tilby meg å smake, for sjåføren vår fortalte at den var et narkostisk stoff mye sterke enn marijuana. Godt han ville ha det for seg sjelv så jeg slapp å være uhøffelig å takke pent nei…

Man kan ikke se inn på gårdsplassen til en balisk “compound”. Det står alltid en symbolsk mur i veien, som stopper “onde” makter å trenge inn. Onde makter kan nemlig ikke gå i gjennom veggen eller gå rundt den. Den blir slått rett ut på gata igjen…



Det er ingen fast person som lager dagens måltider. Hvem som helst som føler kallet eller som er sulten kokkelerer når det måtte passe seg. Det er med andre ord aldri faste spisetider. Men henter man mat til seg selv, så er det viktig å se hvor mange ubrukte tallerkner som står igjen. Er det tre igjen, ja da er det fortsatt tre som ikke har spist ennå og da må man la noe være igjen.

Den første bygningen til venstre er for ungdommene. De samles der, og kan også ha venner på overnatting. Det andre huset, avbildet under, er til de nygifte. Det så faktisk bittelitt bedre ut enn alle de andre. Et ønske om en best mulig start kanskje? Tross alt så er det fortsatt normalt med arrangert ekteskap. Sjåføren vår nevnte at det ikke alltid var like greit. Han og kona hans fikk to uker på seg til å lære hverandre å kjenne før de giftet seg, og han synes det var ganske så kipt. Det synes hun også, så de ble enige om å gjøre det beste ut av det. I dag var de ganske så lykkelige med to flotte ungdommer i hus, jenter, men han hadde overbevist resten av familien at de etterhvert selv skulle få velge kommende livspartnere.

Over 90% av befolkningen på Bali sverger til Hinduismen. I hver bidige “compound”, helt til venstre, finner man diverse offersteder. De har kun en gud, men den opptrer i mange forskjellige tilstander. Her hadde de fem forskjellige templer, med forskjellige formål. Det er opp til hver enkel hvor og når de vil meditere og be, det er en privatsak, men det var alltid noen som sørget for å stelle de her.

Noen har elektrisitet og derfor også kjøleskap, men ikke denne plassen her. Her i dette huset ble all maten lagret. Ferskvarer blir handlet inn hver bidige dag på markedet som åpner klokken fem om morningen, og da handles det kun inn for en dag. Balinerserne sverger til de beste råvarene og vil alltid ha fersk mat i hus.




Jeg ble veldig overraska over at de ikke bruker samme kalendersystem som oss, men et eldgammelt et som overstyrer det vi har. Alle månedene er like lange, 35 dager, så året er noe lengere. Det blir også gitt diverse råd hver bidige dag i kalenderen, og de overholdes. Står det at det neppe er lurt å dyrke tobakk den ene dagen, ja da venter de til neste dag. De er så til de grader troende. Helt fjernt fra vår verden. 

De dyrker alt mellom himmel og jord selv. Her er det chili…




Mille gikk som et tent lys fra hus til hus og sugde til seg alt av informasjon. Det kjekkeste var nok å stikke innom doen, som selvfølgelig kun var et hull i gulvet, men også å få spille på instrumentet som sees over her.

Det er sjeldent blogginnleggene mine kommer opp i 1000 ord, men denne informasjonen var kjekk å dele synes jeg. Bloggen er jo på en måte min egen dagbok også, så jeg synes det var viktig å få skrevet ned alt mens jeg fortsatt husker det.

Det ble en minnerik dag, en fantastisk opplevelse takket være sjåføren vår som forstod at vi ville gjøre noe som var annerledes. Så lenge vi oppførte oss etter skikk og bruk, var han villig til å dra utenfor turiststedene. Vi hadde tre ting å forholde oss til: å ikke røre noen på hodet, ikke ta imot noe eller gi bort noe med venstre hånd for den er skitten og ikke sist men ikke minst, ikke fotografere lokalbefolkningen når de satt ved elvebredden. Da var de nemlig gjerne på do…

Nå drar vi avgårde til neste del av ferien, til Gili Øyene. Jeg har fortsatt en haug å dele med dere fra Seminyak, men igjen går nettet tregt, så jeg får heller ta det seinere.

Klemmer sendes i fleng fra Bali

 

#bali #seminyak #reiselyst

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg