83 elementer
6 løyper
8 zip-linere

Vår ferie er og blir et slabbedask liv fra begynnelse til slutt, men innimellom all grillinga og rompesittingen må vi av og til finne på noe. Denne gangen var det derimot Bjørn Erik sin tur til å ta med Mille-mor på sprell. Utfordringer på “Høyt & Lavt”, klatreparken i Hallingdal Feriepark, stod for tur, og dere både store og små fikk bryna seg.

Alle begynte pent på de enkleste løypene. De varmet opp sakte men sikkert, og svetten rant i strie strømmer, for nå hadde værgudene bestemt seg for å skru opp varmen noen hakk. Det flotte klatreanlegget, som glir pent og miljøvennlig inn naturen, er kreativt, og passer for de fleste barn og voksne i alle aldre. Løypene har vanskelighetsgrader som “lett”, “litt vanskelig”, “utfordrende”, “krevende” og til slutt “heftig”, og flokken min var hel-tente på å til slutt å komme seg gjennom den store testen. Klimakset var å sveve, zipline, over Hallingsdalselva på 270, og jeg var selvsagt spent på om de alle turde det.

Det gjorde de, og jeg veit ikke hvem som skreik høyest der jeg. De som faktisk utførte det, eller jeg som stod trygg inne på land, hoiende og vrælende. Mange har i etterkant spurt meg, etter å ha sett alle filmene som ble lagt ut på Instagram story (nthorsen), hvorfor jeg ikke var med, men slike sprell kan jeg ikke begi meg ut på. For det første har jeg ikke styrke nok i overkroppen til å forsere alle klatreelementene, og jeg har heller ikke nakke til å tåle sammenstøtet med puten i enden på ziplineren. Jeg skal derimot forsøke å finne bilder fra da jeg selv var med å leke Tarzan på Evje.

En ting er i alle fall sikkert. Dette ble en meget god opplevelse for gjengen min. Det var godt å pushe seg, sprenge litt grenser. Mestringsfølelsen de satt igjen med etterpå, var enorm god å kjenne på, og som dere ser, smilene går trill rundt.

Filip var neimen ikke lettskremt. Han stod på som en superhelt.

Alltid et smil på lur, klatregeita vår Lilly.

Godt å få gjennomført noen litt enklere zip-linere før den store utfordringen stod for tur.

Tøffe Mille i farta!

Papsen er ikke så reint lite flink han heller.

Jeg må helt tilbake til 2010 for å kunne skryte på meg at jeg også en gang utfordret meg i høye tretopper og ziplinere så lange og skumle at jeg i dag får ståpels av å tenke tilbake på det. Jeg glemmer aldri heiagjengen min på land som holdt pusten da det en stakket stund så ut som om jeg skulle gå i vannet med et smell. Rompa mi var kun noen få meter fra vannkanten, og det så ut som det skulle gå skikkelig galt. Men, men, i dag kan jeg gudskjelov le av det.

Sååå sjeleglad for at det gikk bra!