God morgen, kjære dere.

Jeg bor på sofaen for tiden, dag og natt. Jeg våker over vår kjære Mia og hennes tre nydelige kattunger. Den forferdelige hendelsen der hunden vår Pippi kom til å drepe en av dem i sin overivrige kjærlighet til den, har satt en støkk i oss alle. Det har blitt viktig for meg å bruke de neste dagene og ukene på å redde de to som ble hardt skadd den skjebnesvangre dagen. Bittesmå framskritt i riktig retning holder meg gående. Det å gå fra å gi de små morsmelkerstatning hver andre time til hver tredje har vært helt himmelsk, særlig om natten. Da klarer jeg nemlig å falle til ro mellom slaga, å sove noen timer. Det å derimot forsøke å sove igjen mellom økten 5-8 om morgenen, er umulig. Da har det nemlig blitt såpass lyst her nede i stuen, og for å være helt ærlig så trenger jeg ikke så mye mer søvn for tiden. Jeg slår meg til ro med at jeg uansett hviler ved å bare sitte her å observere de små knøttene.

Det er helt ubegripelig at vi for snaue to måneder siden levde livets ubekymra dager, langt langt der borte i et naturreservat på en øy i Mexico. At utallige mennesker på hele vår kjære jordklode skulle rammes så hardt, var helt fjernt for oss. Vi ante ikke omfanget av det som etterhvert skulle slå hardt ned i oss, det eneste vi var opptatt av der og da, vår å få med oss alt av hva dette fargeriket ladet hadde å by på.

Det er deilig å la tankene svirre og vandre tilbake på en av de mest spennende dagene vi hadde på Isla Holbox. Bjørn Erik var i utgangspunktet ganske furten over at vinden hadde stoppet alle planene hans om å dra på padletur. Ikke en hvilken som helst padletur, men en skikkelig “Brødrene Dal Ekspedisjon” på leit etter krokodiller langs elvebredden. Tiden strakk ikke til, plutselig var det på tide å dra videre, eller var det egentlig det?

Nei, vi skulle visstnok ingen vrdens ting, for som mange av dere kanskje husker, så hadde han fine hunken min glemt å stille datoen tilbake etter at han hadde juksa i Candy Crush Saga etter flere liv. Denne etterhvert hysterisk morsomme tabben ble som sagt ikke oppdaget før sjåføren som skulle hente oss, gjorde oss oppmerksom på at vi var en dag for tidlig ute. Så da dere, ble reisehabitten raskt byttet ut med slabbedask klær igjen, og den etterlengta padletur ble bestilt asap.

Bjørn Erik og jeg delte kano og Mille fikk haike med den spreke guiden vår. Vel plassert i de lette rosa doningene kom vi oss avgårde, først et godt stykke langs stranden og deretter bar det innover i det spennende dyrelivet i alle de forskjellige kanalene.

Minuttene og timene gikk mens vi sakte la bak oss den ene elvebredden etter den andre. Musestille gled vi langs det eventyrlige vannet. Skulle en krokodille plutselig dukke opp, var planen å la årene ligge og så skulle det signaliseres til de bak om at de måtte gli opp på siden for også å få se. Tror dere derimot fru Thorsen klarte det? Ehhh, nei, så absolutt ikke!

Bjørn Erik og jeg førte an, og plutselig lå det altså en krokodille der og fleska seg på land med kjeften i mot oss. Jeg klarte på ingen måte å holde meg til den opplærte instruksen om å holde meg i ro. Jeg hylskreik der jeg satt, samtidig som jeg forsøkte å kravle meg lenger og lenger bak i kanoen. Jeg fikk rett og slett panikk, skrullete som jeg er, og på sekundet våknet selvsagt krokodillen, og forsvant på et blunk ned i vannet. Jeg var altså så skrekkslagen der jeg satt, særlig når kanonen vår fløt rett over der vi sist hadde sett den. Pulsen steg lynraskt og all farge forsvant fra topplokket mitt.

Guiden med Mille kom padlene opp på siden av oss, men det var selvsagt alt for seint for dem å få med seg den spektakulære hendelsen. Mille følte seg så snurt stakkars, og det skjønner jeg godt, men det gikk fort over. For det var hele tiden noe kjekt å oppdage underveis på denne tre timers turen vår. Det var nemlig helt unikt å få iaktta det store fuglelivet på øya på så nært hold. Spenningen over å kanskje oppdage flere krokodiller underveis var selvsagt også med på å gjøre hele denne opplevelsen så minnerik, men for min del var jeg veldig glad for å slippe å gå gjennom det marerittet der en gang til.  

Dere kan tro dette var stemningsfylt og spennende.

Denne gigantiske fuglene var nesten umulig å se. Den stod musestille og speidet, men takket være meget guiden vår fikk også vi oppleve den.

Jeg var ikke like keen på å padle så nærme villnisset som de to her.

Jeg holdt på å få fletta når jeg var kun var få centimeter fra å tråkke på to “Horseshoe Crab” som hadde seg. Ikke at de brydde seg noe særlig, de var kun opptatt av hverandre.

Amerikanske og meksikanske pelikaner er helt forskjellige utseendemessig.

Ørn så vi mye av.

Her lå krokodillen, dere. Jeg var så spent på om Bjørn Erik sitt GoPro kamera hadde fått med seg hendelsen. Han tok over 4000 bilder, et hvert andre sekund, men krokodillen var raskere. Det var dessverre kun et bildet fra bruset på vannflaten å se på et av bildene.

På tide å vende nesa hjemover, i nydelig solnedgang. 

Mille og Angel, her stod tiden helt stille, det var altså så vakkert.

#familieferie #mexico #islaholbox #padletur #krokodiller

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne hen på denne triste historien. Ingenting har vært “normalt” med denne kattefødselen. Fra å være overlykkelig over å ha fått være med på at to nydelige nøster kom til verden, satt vi plutselig med med to herlige småtroll til, og kunne derfor ikke vært mer stolte og fornøyde. Den gode følelsen der forandret seg derimot drastisk. Det værste som kunne skje inntraff, og jeg kunne ikke vært mer ulykkelig der og da.

La meg ta dere med fra der vi stoppet sist. Det var mange med meg som var glade for at førstegangsfødende Mia valgte å få ungene sine midt mellom oss alle her på sofaen. De flotte tilbakemeldingene fra Instagram historiene, ville ingen ende ta. Mange satt med ungene sine og fulgte med time for time, andre som aldri hadde sett det her før storkoste seg, de var alle like spente som meg.

Dyktige Mia hadde altså etter to timer blitt mamma til en oransje og en grå unge, og slo seg raskt til ro med de små. Ti timer seinere fikk hun derimot rier igjen, og ropte hest på meg at jeg måtte komme å passe på. Etter mye stress rundt om på pleddet, måtte vi fjerne de to som allerede var kommet, for hun hadde ikke helt kontroll på det som var i ferd med å skje. I det jeg var klar til å ringe veterinærhjelp, kom det plutselig en gedigen bylt til syne. Jeg forstod fort hvorfor dette hadde vært vanskelig for Mia. Den var nemlig mye større en søsknene sine, og det værste av alt, den kom med rompa først. Mia viste ingen tegn til å ville slikke den ren eller fjerne sekken den lå i, så i likhet med den første hun fikk, måtte jeg hjelpe til.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Etterhvert som ungen begynte å bevege på seg, kom Mia inn på banene igjen. Ungen fikk det stellet den trengte, og morkaka ble spist opp. Da det hele hadde roet seg, kom dagens største overraskelse. For tror dere ikke unge nummer fire også plutselig meldte seg? En bitteliten bylt kom ut på et blunk, og denne gangen var Mia mye mer villig til å gjøre jobben sin helt på egenhånd.

Det var en deilig atmosfære i huset. Tenk at vi atter en gang skulle få oppleve å ha kattunger. Esken vi hadde funnet frem for noen dager siden, ble endelig godkjent, og mor med fire små knøtt nøt hverandre.

Den som derimot reagerte noe veldig på dette nye, var Yorkien Pippi. Hun oppfører seg alltid litt tussete når hun har løpetid, og hun har det nå, men med nyfødte kattunger i hus, ble hun spinnvill. Hun peip og stresset noe voldsomt rundt kassa, og når Mia gikk ut på en liten luftetur, så hun sitt snitt til å hoppe oppi. Jeg var raskt med å få henne ut, og jeg så til min forskrekkelse at hun faktisk var i ferd med å ta med seg en av ungene i den tannløse munnen sin. Stakkars lille Pippien min. Du så på hele henne at hun innerst inne visste at hun hadde gjort noe galt.

Den kvelden avgjorde vi at Pippi måtte være oppe i andre etasje med Mille mens Bjørn Erik og jeg gikk løs på dagens 10.000 skritts trim. Det var helt åpenlyst at hun ikke måtte være i samme rom som kattungene uten tilsyn. Jeg kunne på ingen måte stole på henne, nå som hun trodde disse ungene var hennes.

Nå renner tårene mine, for nå begynner den vanskelige biten. Dagen etter våknet nemlig Mille og jeg opp til et forferdelig syn. Bjørn Erik hadde stått opp før oss for å dra til fysioterapeuten, og i hastverket etter å ha gitt Pippi en rask luftetur, glemte han å ta henne med opp i andre etasje igjen. 

Mille hylskreik. Jeg løp ned i stua så fort jeg kunne, og holdt på å kaste opp av det jeg fikk se. Den store fine oransje kattungene lå død i sofaen, to helt livløse i hvert sitt hjørne av kassa, og den førstefødte klarte så vidt å stotre frem noen ynkelig mjau der den lå helt alene midt i kassa. Det rant blod ut av munnen på de som så vidt pustet i hjørnene og jeg var helt sikre på at livene deres var i ferd med å ebbe ut. Pippi lå å skalv i huset sitt, og stakkars Mia gikk fra den ene ungen til den andre og mjauet kraftig. 

For et mareritt! Hvor skulle jeg begynne? Tårene ville ingen ende ta, og minuttene hvor jeg holdt en utrøstelig Mille i armene mine var helt forferdelige. Fortvilelse var stor, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å prøve å forklare hvor ubarmhjertig naturen til tider kan være. Pippi hadde ingen skyld. Hun ønsket bare å være en del av dette hun også, være litt mamma.

Kattungene var slikket i hjel, og teorien min er at jo mer de kjempet i mot og skreik, jo mer slikket hun. De var alle kliss våte, og vet dere hva som var helt hjerteskjærende å plutselig finne ut? Hun hadde fraktet mat fra sin egen skål og lagt det oppi kassa til ungene.

Jeg var i sjokk. På få minutter, en drøy time, hadde lykken snudd drastisk. En kattunge var død og to helt livløse. Mia la seg godt til rette i kassa, men ikke engang den som levde, viste tegn til å ville die henne. Jeg var altså så fortvila, og verst av alt, jeg ble helt handlingslamma. Vel, jeg fikk vasket vekk blodet, men utover det satt jeg bare å bad en stille bønn om at ungene skulle begynne å røre på seg. Det gjorde de ikke.

Timene gikk, og plutselig beveget den ene seg. Den klarte ikke å forflytte seg, men hendelsen fikk meg til å agere. Jeg kunne ikke sitte her å se de dø uten å ha forsøkt å gjøre noe. Jeg heiv meg på telefonen til de jeg veit kan dette her, som jobber med å redde katter hver bidige uke. Skrev nøye ned hva jeg trengte for å forsøke å få i de litt melk, og fikk det raskt i hus.

De neste timene gikk med til å koke opp vann, sterilisere flaske og lage til morsmelkerstatning. De to livløse kroppene ble lagt i oppvarmede kluter, og så satte jeg meg på badet og tvang i dem dråpe for dråpe. Etter 20 minutter hadde jeg kanskje fått i dem skarve 3 ml. Nedslående, for hele prosessen i seg selv er ganske brutal. For ingen av dem sugde frivillig. Det er ikke naturlig for en kattunge å få tvunget i seg melk. Det var vondt å se på, og jeg var livredd for å drukne dem. 

Målet mitt var å forsøke å få i dem 4-5 ml melk hvert hundrede minutt. Jeg rigget meg til på sofaen og satte på alarmen etter 1 time og 40 minutter, døgnet rundt. I tillegg måtte jeg sørge for at de alle holdt varmen. Det var kun den ene som søkte inn til Mia sin kropp, de to andre hadde fortsatt ingen krefter til å finne sammen. 

På det andre døgnet med morsmelkerstatning, steg håpet. Den ene ungen begynte nemlig å gjøre motstand. Den ville så absolutt ikke bli tvunget i seg melk, og begynte derfor å kravle og stritte i mot. Det kom lyd fra den også, små ynk, og jeg jublet. Jeg må forresten også få nevne at før hvert måltid, la jeg ungene til puppen, og til da hadde reaksjonene vært minimal. Neste gang derimot, ga jeg meg ikke, og jeg trodde ikke mine egne øyne når den plutselig tok puppen igjen. Etter to døgn med morsmelkerstatning, skjedde det altså et mirakel.

Jeg var overbevist om at en av to unger var reddet, og bestemte meg derfor der å da for å ikke gi opp. Det har gitt resultater, for i dag har den siste lille slappissen også begynt å gjøre motstand når den får erstatning. Den viser ingen tegn til å ville ta pupp, men har fått tilbake såpass med krefter at den har begynt å søke varme sammen med de to andre. Så nå har vi (Bjørn Erik har også begynt å gi melk) økt tidsintervallene til to timer, og i morgen skal vi øke litt til. Jeg er så spent på hva vekten viser i morgen. Jeg er overbevist om at det går riktige veien.

Nei, klokka er fire på natta, og det er på tide med en ny runde med mat for den minste. Vi skrives snart igjen, og da forhåpentligvis om noe mye mer koselig enn det her ❤️

God kveld kjære dere, har dere det bra?

Denne dagen ble ikke helt som planlagt. Jeg var grytidlig oppe for å vaske vinduene foran før sola stod opp, og det ble litt av en prøvelse. Katten vår Mia var nemlig veldig snakkesalig, og jeg var redd der et øyeblikk at hun skulle vekke opp hele nabolaget.

Da vinduene foran var unnagjort og jeg gikk inn for å skifte vann for å ta andre siden også, ble mjauene til Mia mer høylydt, og hun fulgte etter meg hvorhen jeg gikk. Kunne dagen for kattunger nærme seg mon tro?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg satte meg i sofaen med en mjauende Mia, mens snille Bjørn Erik løp etter de store gamle badehåndklene han har tatt med seg til bruk i garasjen. Når håndklene var på plass, kom riene i en fei, men det tok hele 45 minutter før første lille nøste så dagens lys.

Dere kan tro jeg var glad når jeg så hvilken farge den var. Sandfarget og rød, like fin som den store faren sin som er på besøk titt og ofte. Mia måtte forresten ha bittelitt hjelp med denne her. Hun lot den nemlig bare ligge inni posen uten å vise tegn til å ville vaske den, så da tok jeg grep. Tok hull på posen og fikk ut det lille nurket, la den i et lite håndkle og masserte hele overkroppen. Vi trodde først den var gått tapt, men plutselig heiv den etter pusten. Da fikk Mia den tilbake, og etterhvert spiste hun opp morkaka, og tygde av navlestrengen. Til slutt fikk den lille en real vask, og så en pupp å henge seg fast i.

Kattunge nummer to lot også vente på seg, men denne håndterte Mia helt på egenhånd. Den var altså så fin, en tro kopi av mammaen sin. Den ville selvsagt ha akkurat samme pupp som den første, men måtte gi seg og ta til takke med den ved siden av.

Fine Mia har altså blitt mamma for første og siste gang. Godt planlagt, og det ser ut som om hun har det bra. Jeg har flyttet henne og ungene i en kasse, der de har slappet av i hele dag. Nå vil derimot Mia opp i sofaen igjen. Hun har fått rier igjen, så jeg må følge med. Kan det være etterrier, eller en kattunge til mon tro? 

#katt #kattunger #rødkattunge #kattefødsel