I går ble det også tid til litt selvpleie. Jeg var nemlig på kundebesøk hos hudpleieren min. Foredrag, gode tilbud og snikksnakk med flinke folk er toppen!
Skjønnheten kommer innenefra, DET er udiskuterbart, men når man er nærmere 50 enn 40 (kjenner litt på det merker jeg), ja da må det være lov å ta litt bedre vare på seg selv. Jeg har hatt problemhud siden jeg var 15 år, og har helt til i år gått på medisiner (Tetracyclin) for å stagnere betennelser og acner. I tillegg har jeg Rosea og det har til tider vært så plagsomt at jeg har vurdert å holde meg innendørs.
I år når jeg bestemte meg for å ta tak i min egen helse, og kiloene begynte å rasa av, premierte jeg meg selv med heavy laser behandlinger av huden. Fyttikatta, hvorfor har jeg ikke gjort det før?! Sabla smertefullt, men for et resultat! Opplevde første sommerferie uten irritasjon og faktisk uten sminke, for en lykke!
Nå som jeg er godt i gang med å ta vare på meg selv, er det deilig å få komme på slike kundekvelder og få gode råd. For denne dama her er ei som legger seg med sminke om kvelden og som har brukt samme apotek krem i årevis. Men, men, har funnet ut at det aldri er for seint å ta noen små grep 🙂
Jeg kom plutselig på en ting som virkelig har satt dype spor. For fire år siden ble jeg “tvunget” til å lese boka “På vegne av venner” av Kristopher Schau. Ja, jeg tuller ikke, mannen kan faktisk skrive! Jeg var kjempe skeptisk, for hvem husker vel ikke han som en fyr full av tull og fanteri i “Team Antonsen” eller i det gale programmet “De syv dødssyndene”?
Boka er en skikkelig tankevekker. Den handler om noe jeg aldri har tenkt på før. Hvis du leser en dødsannonse som er signert med “På vegne av venner” er det kommunen som står ansvarlig for begravelsen. Ingen slektninger eller venner bistår. Tenk det da dere, kapellet er tomt, ingen dukker opp i begravelsen. Det skjer faktisk veldig ofte, og er forferdelig trist.
Kristopher var nysgjerrig og følte virkelig på dette, så han bestemte seg for å stille opp i disse begravelsene over en lang periode og underveis skrive om hvordan han oppfattet det. Boka er altså så brutal ærlig, og jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at jeg skulle komme meg gjennom den på en dag. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den snaue 100 siders blekka i fra meg. Tenk, der satt han altså som eneste oppmøtte og hørte på at presten forsøke å snakke varmt om et menneske ingen kjente. Helst spesielt, for alle har jo krav på et verdig farvel, ikke sant?
Ofte dukker denne boka opp i tankene mine. Den har satt dype spor og jeg anbefaler alle å lese den, eller kanskje gi den i gave til en du er glad i, for den treffer midt i hjertet ♥
