Rekk opp hånda alle dere som er lei å høre på hva folk ikke liker? Moralpolitiet, som prikker deg på skulderen for å minne deg på hva du ikke burde gjøre. Dere vet, de som alltid må ha en mening om alt og alle? Det er rart det der, men voksne veileder og råder barna sine til kun å ytre seg når de har noe fint å si om noen eller noe, men hvor ofte ser man ikke at de samme moralistene selv faller for fristelsen til å rakke ned. Det er jammen meg ikke rart at ungdommen flykter fra Facebook, og at plattformen snart kun er aktiv med de på 40++. Surpompene og sjuklingene.

Jeg går selvsagt ikke rundt og er superfornøyd hele tiden jeg heller. Jeg er engasjert til tusen, følger med på det meste og har så absolutt lyst til å skrike ut min vrede i ny og ne, men hvem gagner det? Absolutt ingen. I tillegg så kjenner jeg meg så godt selv nå at det som oftes koster mer enn det smaker å hive seg inn i den ene diskusjonen etter den andre. Hodet går i spinn, og det mislikes over en lav sko, og det trenger jeg ikke i hverdagen min, og kanskje ikke du trenger det i din heller?

Men fra det ene til det andre dere, la oss gå over til det viktigste her, hva vi elsker. Jeg eeelsket European Song Contest 2021 på lørdag. Jeg er storfan av Melodi Grand Prix, og koste meg altså fra begynnelse til slutt. Jeg ønsket selvsagt at Norge og artige Tix skulle klatre helt til topps, men når jeg skjønte at det ikke ville skje, gjorde jeg som jeg pleier, skiftet taktikk i en fei. Da var det å heie på Island, har nemlig veldig lyst å oppleve vakre Island, og sangen var jo skamkul, men det gikk jo heller ikke veien. Thrilleren stod i taket under folkets avstemming, og da jeg øynet en mulighet for at Italia kunne dra det hele i land, krysset jeg alt jeg kunne av armer og bein og ba til høyere makter for at det skulle skje. For er det et land jeg unner litt positivitet nå, så er det folka i vakre Italia. For mens vi har korona på første klasse, har de kjempet en dødskamp fra dag en. Så gjett om jeg jublet, hoppet og danset, da seieren var en realitet?! For som dere skjønner, MGP er ikke bare en vanlig sangkonkurranse for meg, det er så mye mye mer. Alt og alle bærer med seg en historie, og det gjør det hele så interessant.

MGP er og blir en festdag, da går flagget til topps. Ungene er flaska opp på det, og selv om jeg til tider ser litt oppgitthet fra gubben, så tror jeg han liker det litt også. Han stiller nå i alle fall opp og heier med, selv om han kanskje føler all glammen ødelegger litt av det barske ytre hans, thihiii ❤️

God fredagskveld, kjære dere.

Min kjære ville gjerne se ishockey i kveld, så da fant jeg liksågodt frem macén og tenkte å dele noen ord med dere. Jeg tenker de fleste med meg hadde en annerledes 17 mai feiring i år også. Planen var egentlig å se minstemannen Mille ikle seg den nye bunaden sin og stolt danse seg gjennom barnetoget for aller siste gang. Slik ble det hverken for oss eller noen andre heller for den saks skyld, og for å være helt ærlig, så hadde jeg nok uansett måtte kaste inn håndkle. Jeg gikk nemlig fortsatt på medisiner etter allergisjokket på sykehuset, så etter en bitteliten luftetur ned på brygga her, så holdt jeg rett og slett på å gjøre på meg. Jeg fikk altså akutt diaré, og rakk med et nødskrik de få meterne hjem igjen. Da var det bare å slenga av seg kjolen og komme seg på do, og etterpå ble det senga.

Bjørn Erik og jeg koste oss derimot igjen seinere på kvelden. Vi tok en telefonrunde med hele familien og etterhvert kom Mille hjem også. Hun bodde hos Hege-mor hele helgen, og ble hoppende glad når hun ble invitert med i Kongeparken. Pelle var også innom en tur, så med tanke på at vi tross alt fortsatt må forholde oss til en pandemi, så ble ikke dagen så verst allikevel. 

Kvelden ble avsluttet med grillings og Netflix sin helt fantastiske nye tegnefilm “The Mitchells vs. The Machines. Den anbefales på det sterkeste, jeg har faktisk ikke sett Bjørn Erik le så mye på lenge.

Jeg var så glad over å endelig få ikle meg den nye kjolen min, men kinnet var fortsatt veldig betent, så jeg kunne ikke være så lenge ute av gangen.

 

Hei igjen, fininger.

Nå snakker vi venninnene oss i mellom om at vi er på oppløpssiden. Da mener vi at vi kun har sjarmørettappen igjen av denne grusomme koronaperioden. Vi er selvsagt ikke helt sikre, men velger i alle fall å tro på det. Hver bidige dag tar familie og venner vaksinen nå, og det dere, er rein musikk i ørene mine.

Det er derimot ikke til å stikke under en stol, at vi savner å henge med hverandre. Tidligere fikk vi til både en og to lunsjer i måneden, men nå har det vært sjeldnere. Vi har derimot klart å holde god kontakt på messenger, vi snakkes hver bidige dag, og det har jammen vært gull verdt.

For et par dager siden fikk jeg en plutselig trang til å gjøre noe. Jeg trengte å få luftet hodet litt, hadde mye på hjertet (det har jeg alltid) og til min store glede så jeg at sola skulle skinne gjennom hele helgen. Da øynet jeg et håp om at vi kunne treffes, og frekk som jeg er, ba jeg meg selv med to flasker bobler under armen til treff i hagen til ei av oss. Jubelen stod gudskjelov i taket. Jeg var så absolutt ikke aleine om å ønske å drikke bobler i finværet, så sånn ble det.

Alllerede kl. 13 i går møttes vi. Boblene ble lagt på is og ost og kjeks kom på bordet. Skravla gikk i hundre, og latteren lå løst. Etterhvert kom en annen venninne på besøk også, og når hun dro kom de fine mennene våre. Egentlig for å hente oss jentene hjem til Kompani Lauritzen og snopeskåla, men de ble nå allikevel litt frista til å sette seg ned å slå av en prat de også.

Noe tipsy i hodet og med bobler i både armer og bein kom vi oss etterhvert hjem til TV-kos og sulten unge. Med et smil om munnene kapret jeg sofahjørnet med det største Pepsi Max glasset i huset, og var enig med jentene som etter hvert tikket inn at dagen var blitt akkurat å god som vi hadde håpet på. Så etterlengtet og viktig ❤️

Håper helgen har vært god mot dere ❤️

Bjørn Erik er og blir en romantisk sjel. Han elsker overraskelser og ingenting er overlatt til tilfeldighetene når det nærmer seg merkedager. Han tar med andre ord godt vare på flokken sin, og denne helgen var intet unntak.

Når jeg stod opp på søndag, var hele spisebordet dekket med roseblader. På den ene siden lå det fint kort, snop og gave til Mille og den andre siden like fine oppmerksomheter til meg. Sukkerspinn (superfavoritt, noen husker kanskje galskapen jeg opplevde i Miami, les gjerne her), sjokolade, kjærlighet på pinne, hettegenser, og olivenolje var påfunnene i år, og sist men ikke minst ble jeg bedt om å stille i finstasen presis kl. 19 samme kveld.

Jeg må jo innrømme at jeg er og blir litt av en skrulle også da, for samtidig som jeg hoppet i taket av glede over å få meg en luftetur, endelig få bruke byen vår for det den er verdt, fikk jeg angst over å måtte bytte ut kosedressen og sofaen med kjole og hvite duker. Det er søren meg helt klin kokos så bedagelig anlagt man blir etter å ha levd som i karantene i lang tid, kun ikledd slabbedask klær og BH-løs. Noe skummelt å bli så knytta til sin egen stue, så det var med andre ord virkelig på tide å bevege på seg ut av dørene her etter mørkets frembrudd.

En ekstrem stor henslengt kleshaug foran senga mi vitner fortsatt om at jeg gikk mange runder på søndag for å finne ut hva jeg skulle ha på meg. Den ene kjolen etter den andre ble skrinlagt, men jeg endte til slutt med megastort tyllskjørt med matchende bluse til. Humøret steg flere hakk da vi festklare satte nesa mot byen, og smilet ville ingen ende ta når jeg fant ut hvilken restaurant vi skulle på og at et par av mine fineste venninner med deres menn også skulle tilbringe kvelden sammen med oss. Gutta hadde for lengst planlagt dette for oss jentene, og det var helt klart mye koseligere og mer minnerikt å dele denne kvelden med flere. 

Jeg er ganske glad for i å overraske han far jeg også, men i år ble det hverken go´lukt til skjegget eller hjertesjokolade, det ble rett og slett diverse snåle ølvarianter.

 

Familie + venner + fest = minner for livet ❤️

Det lå lenge i lufta at konfirmasjonen måtte avlyses nok en gang, men plutselig var koronasmitten under kontroll, i hvert fall her i Stavanger. Vi fikk endelig grønt lys, konfirmasjonen kunne gjennomføres og det var duket for fest.

Før jeg går videre, så må jeg nok en gang få takke alle som stod på for at denne dagens skulle bli helt perfekt. Jeg synes det er vanskelig å be om hjelp, og jeg er heller ikke så flink til å takke ja når folk spør om de kan gjøre noe for meg, men gudskjelov så har jeg venner og familie som tar seg til rette og trår til der det trengs uten at jeg trenger å si noe. For å si det sånn, jeg har takknemlighetsgjeld til alle nå, for makan til stå på vilje på gjengen min skal man leite lenge etter. De ordnet lokale, bar bord og stoler, pyntet, lagde mat, bakte og serverte, og jeg er altså så himla lykkelige over å ha slike fine folk rundt meg. Så et tips til dere alle som nå står ovenfor en konfirmasjon: Takk “ja” når du blir tilbudt hjelp og hvis mulig, inviterer hele vennegjengen til festen. Det er nemlig godt å ha de du til daglig har med deg i hverdagen rundt deg på en så viktig dag. De skaper en lekende god stemning rundt den store dagen og det er også kjekt for en gangs skyld å la familie og venner få møtes.

Mille var i ekstase. Hun så frem til alt som skulle skje. Gledet seg til å ta på seg den nye bunaden, kirke seremonien, ta i mot gjestene, maten og til og med å holde tale. Mille er som sagt en fest i seg selv, og hun storkoste seg i rollen som vertinne. Midtpunkt for en dag, hun var virkelig i sitt ess ❤️ 

Det var forresten viktig for meg å være til stedet hele tiden denne dagen, så jeg tok ikke mer enn et par hundre bilder selv, men jeg hadde hyrt inn Malin i stallen som fotograf for anledningen, hun er nemlig dyktig, og i tillegg tok Kristin og Terje plenty av bilder. Jeg hadde derfor nærmere tusen bilder å gå igjennom, så derfor har dette tatt tid. Jeg har derimot storkost meg, virkelig mimret og ledd. Så bær over med meg dere, dette ble litt av et bildebonzana, skikkelig bildedryss.   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

God kveld, kjære dere 🌟

Like sikkert som at det hvert eneste år blir jul, like sikkert blir det show på Sola kulturhus også. Hvis Mille hadde fått lov å velge, så er jeg overbevist om at hun kunne gått å sett disse forestillingene hver bidige dag i hele desember. De unike karakterene i alle svartnisse-dramaene er heltene hennes, og etterhvert som årene har gått og vi har fått lov å komme backstage og møte dem alle in “real life” også, har hun blitt enda mere fan. Hver bidige jul kjøper hun cd-en av fjorårets forestilling, og de spilles av titt og ofte hele året.

Det er ikke bare datteren i huset som ser frem til disse kveldene, mora er ganske så gira hun også. Humoren er nemlig så “up to date” og til tider så på kanten gal, at jeg omtrent mister pusten. Jeg ler så jeg griner og til tider blir jeg helt satt ut. Jeg rett og slett elsker disse forestillingene, det blir rett og slett aldri en jul uten.

Bjørn Erik har mang en gang spurt om han kan bli med oss, men dette er helt klart en mor/datter greie. I tillegg så er dette eneste gangen i året vi går på McDonalds, så i følge Mille så er denne dagen perfekt på så mange måter. Vi går nemlig alltid med venninnene mine og deres barn, en kjempefin tradisjon jeg etterhvert har tenkt å ta med Falk på også ❤️ 

 

Tenk at vi klarte det! Klarte å samle syv av elleve venninner her i Stavanger by på et par dager. For en kveld det ble, helt kanon!

Når koronan dukket opp og vi alle ble tvunget til å holde avstand, opprettet vi venninnene en felleschat på Facebook. Takket være den har vi alle hatt kontakt regelmessig hver bidige uke, noe som helt klart har vært viktig, i hvert fall for meg. Det har vært godt å ha et sted å lufte hodet litt, tulle og fjase, men også et rom for å støtte og heie på hverandre. Jeg var derimot noe usikker på om vi klarte å finne en dag å møtes på før jul.

Gleden var enorm når vi fikk det til, og etter mye frem og tilbake klarte vi på et mirakuløst vis å få tak i et ledig bord på restaurant også. Det er sjeldent enkelt to dager før helg, for folka i Stavanger er flittige bruker av byen vår, men med litt trygling og skraping på døra til Foodloose, klarte de å hoste frem en plass.

Jeg ble altså så gira over tanken på den kvelden her. Bare det å ha en grunn til å bølge håret og ta på seg neglelakk var stort. I tillegg ble mange med på å treffes for litt jodlevann i Fargegata før middagen også, så dere kan tro jeg gledet meg.

Det ble en Ginger Joe i hvert bein og hver arm, før vi entret dørene og traff på alle de andre også på Foodloose. Praten var allerede høylydt og stemningen god når lekre retter som “crispy chicken balls”, “kingprawns dim sum” og “New Orleans Creole pasta” kom på bordet, og smilet ble bare bredere og bredere når shots, øl og drinker kom på bordet.

Det må nevnes at det kanskje ikke er bare bare å ta imot en gjeng voksne kvinns hvor alle har lang fartstid i utebransjen. Jeg vil så absolutt påstå at disse jentene veit hva de vil ha, mat står høyt oppe på ønskelista og bør alltid leveres med høy standard. Denne kvelden ble faktisk helt episk med tanke på maten vi fikk. Alt smakte helt himmelsk, vi kunne rett og slett ikke få rost den nok.

Her i byen er regelen nå at man ikke får komme inn på noe utested etter klokken 22. Det gjorde oss derimot ingen ting, for vi hadde “the time of our lives” akkurat der vi var. Der er regelen at alle gjestene må være ute av dørene til midnatt, så da dere, takket vi høflig og syngende for oss presis klokken 23:59. Vi hadde virkelig kost oss, og kjente nok alle på en takknemlighet over å ha hverandre. Vi treffes gjerne ikke så ofte, men når det først skjer, oser det av kjærlighet og varme.

Kameraet var dessverre ikke med denne kvelden, men fikk nå brukt mobilen litt. 

Noen kan synge og husker absolutt alt av tekster, mens…

andre sånn som meg, bare raller og traller med etter køriføri tekst.

 

 

 

For en helg!

Lite visste snuppeline hva denne helgen ville bringe, og jeg har aldri noensinne løyet så mye i mitt liv for å klare å få det her til uten at hun skulle få mistanke på at noe var i gjære.

Det ble som for mange andre lite bursdagsfeiring på Mille som nylig fylte 15 år. Den planlagte festen med jentene i stallen ble avlyst, men hun og venninnen Kaja var allikevel veldig fornøyde over å få feire hverandre ved å dra alene til byen for å spise middag.

Bursdagen kom og gikk, men jeg hadde allikevel et ess i ermet hun ikke visste om. Hun og jeg skulle nemlig dra inn til byen og legge oss inn på hotell. Bare late oss i sammen. Ikle oss hvite badekåper og tøfler og fordrive tiden med å bade, spise og kose oss.

Det beste med alt var at venninnene mine også syntes dette var en super idé. De ville også gjerne ville være med, og jeg ble altså så glad av at vi alle skulle få nyte denne helgen i sammen.

Jentene møtte altså opp på forhånd, og stod spente og ventet på at Mille skulle komme inn dørene på hotellet. Mille og jeg var egentlig på vei til stallen, men på veien skulle vi altså stoppe på et hotell for å levere en bursdagspresang til datteren til en av venninnene mine som skulle feire dagen sin der. Slik begynte altså eventyret på denne helgen. Dere skulle sett ansiktet hennes da hun oppdaget alle de kjente fjesene i hotell lobbyen og ble fortalt hva som skulle skje. At hesten Sol var sørget for og at jeg hadde sjekket inn på hotellet tidligere på dagen med klærne våre. Gledestårene strømmet på, og hun ble altså så glad. Fine fine jentungen vår ❤️

Det ble ikke noe gele på selve dagene til Mille, men jeg klarte å lage noen glass i hemmelighet til dette oppholdet her.

Stallklærne kom av i en fei og kjolen kom på i stedet. Først på agendaen for dagen var å kjøpe mat på Burger King og ta det med på kinofilmen “Dragevokterens jul”. En knallgod barnefilm, anbefales på det sterkeste.

Etter kinoen ble det en tur i Fargegaten og deretter gikk turen tilbake på hotellet igjen for å ikle oss badetøy.

Kvelden ble avsluttet med pizza oppe på det gigantiske hotellrommet til Vibecke og Lilly. Dere kan tro jentene begynte å bli trøtte på den tiden her.

Minner for livet ❤️

 

I dag har ei av de fineste jentene jeg veit om bursdag. Veslejenta vår Mille blir 15 år, og selvsagt skal hun feires som man  hør og bør fra morran til kveld.

Forsiktig kikket hun inn bak døren her nede i morges, og joda der stod Bjørn Erik og jeg klare med kake og sang. Vi hadde satt på vekkerklokken en god stund før henne i dag, og i sammen hadde vi pyntet og gjort klar til en deilig og koselige frokost. 

“Kjære, kjære go´jenta vår, gratulerer så mye med dagen. Du skal vite at vi synes du er en av de herligste vesner her på jord. Godhjerta og varm, vimsete og morsomt, du er en drøm å ha som sistemann i flokken. Dagens feiring blir nok ikke helt som du hadde tenkt deg, men jeg tenker at du i løpet av denne uken kommer til å synes at den ble ganske så fin og minnerik allikevel. Glad i deg, klem fra mamma og pappa 💕”

Vet ikke om Poppy satte like stor pris på den nye regndressen Mille fikk i gave.

Den nye hettekjolen kom raskt på før hun måtte ile avgårde til skolen, glad og fornøyd.

– 💛 –

God fredags kveld, kjære dere.

Vi har lagt en noe annerledes uke bak oss. Vi har hatt halt hest i over en uke, og for dere som kjenner oss godt, så vet dere at hest er hovedessensen til at livet til Mille er så bra som det er, så hun har altså vært svært urolig. Vi måtte selvsagt ha veterinær til slutt, og siden han kun kunne komme midt på dagen, fikk Mille en halv dag fri fra skolen for å være med. Noen reagerer nok på det, at Mille går glipp av viktig skoletimer, men for oss så er hesten sitt ve og vel mye viktigere, så jeg var aldri i tvil om at hun skulle få være med.

Sol har hatt besøk av veterinær en gang før. Samme mann og samme problem, hun haltet, dog på et annet bein. Det som derimot er litt morsomt oppi det her, er at begge gangene Carlo kommer for å hjelpe oss, så viser det seg at Sol er helt frisk. Hun er med andre ord halt uken i forveien, og timen før han kommer, i det han entrer ridehallen, trasker hun plutselig fornøyd rundt, uten å halte. Magi! Men, men vi klager så absolutt ikke. Smilet til Mille går trill rundt, for hesten hennes er endelig friskmeldt igjen.

Jeg var forresten litt nølende når jeg sendte melding til skolen om at Mille ville bli hentet en time før skoleslutt i dag også. For når vi nå først er så godt i gang med å stelle og ordne rundt Sol, fikk vi endelig time med saltilpasser til frøkna. Vi vil med andre ord finne ut om salen Mille bruker på Sol i dag er optimal nok, eller om den må stappes med mer innmat, tilpasses bedre. Der ble dommen noe nedslående. Salen viser seg å være alt for stor, og den er av en type som ikke kan tilpasses. Vi har derfor bedt om hjelp til å finne en ny en, eller en fin brukt en. Dere kan tro jeg er glad for at vi endelig etter fire år fikk til det her, for det er ekstremt viktig at utstyret er bra nok.

Det blir ingen tradisjonell Halloween feiring i huset vårt dette året, og jeg tenker det er mange som tenker i samme baner. Tidligere har inngangspartiet vårt på huset blitt pyntet såpass opp at alle i gatene rundt oss har kommet på besøk, men i år så kommer vi hverken til å gå på besøk eller invitere noen hjem. Vi kunne selvsagt hatt en liten vennegjeng av Mille på besøk, men det virker som om hun er ganske så alene om å snart være 15 år og fortsatt synes Halloween er råkult.

Jeg har derimot kjøpt kosedresser, oransje Halloween gresskar, til både Bjørn Erik, Mille og meg, så de skal på samtidig som vi knasker snop og ser grøssere. I morgen skal vi igjen ta fatt på IT II, og denne gangen håper jeg vi kommer i mål. Bjørn Erik er verdens største pyse når det kommer til filmgrøssere. De må alltid sees i full belysning og han insisterer at det legges inn pauser hver bidige halvtime. Vi blir med andre ord nesten aldri ferdig med å se en film, så det er bare å stålsette seg.

Selv om det ikke blir noe særlig Halloween pynting her hjemme i år, så fikk jeg nå allikevel metta mi i går når jeg var innom venninnen min Simone på en kopp te. Hun er altså helt rå på Halloween, og jeg har vært på mang en spektakulær fest hjemme hos henne før. Familien Neumann Andersen er beryktet i hele Stavanger for sin oppfinnsomhet, så rett før jeg kom hadde TV Vest akkurat vært der og laget et reportasjene om all stæsjet de har. Ganske kult, ikke sant?