I dagens samfunn hvor ungene våre blir målt og vurdert for den minste ting, har vi som foreldre fått i gjennom at vår Mille på 8 år skal ha leksefri. Det var faktiskt ikke en vanskelig avgjørelse og ta, og skolen som stolte på at vi kjenner vårt barn best, nølte ikke et sekund på å godta dette.

Når ei lita jente hadde vært 8,5 time på skolen, en full arbeidsdag, og i tillegg var nødt til å konsentrere seg ytterligere når hun kom hjem, da så vi at det ble alt for mye for henne. En liten mattelekse som normalt skulle ta 20 minutter, kunne ta opptil 1.5 time. Vi var da nødt til å sitte og pushe på og gjenvinne oppmerksomheten hennes gang på gang. For et mareritt! For et misbruk! Jentungen stupe til sengs med tårer på kinnene, så vi var raske med å sette foten ned. 

Det vi derimot forsøker å gjøre litt av hver bidige dag, er å lese. Hun har knekt lesekoden, og vi ser hun er kjempestolt og nyter å bla gjennom et par sider hver dag. I tillegg har hun fått bærbar PC, og da fikk hun plutselig lyst til å gjøre enkle oppgaver via skolens regi og sende det til læreren på mail. For hva er vel ikke morsommere enn å få sitte på PC´n?! Til nå har vi kun gjort dette en gang, men jeg håper hun kan motiveres til å gjenta det.

Jeg hører stadig om foreldre som ikke får godkjent dette på skolen, og jeg fatter det ikke. Så klart det var enklere for oss som har en diagnose på barnet vårt, men det burde ikke være et kriterie. Vi kjenner barna vårt best, og ser hvor kaputte de er på kveldene. Vi opplevde de første skoleukene som et mareritt her hjemme. Det var ikke det at hun var sint og uvillig, hun orket bare ikke. Hun ble apatisk, hun falt ut, vi fikk ikke kontakt. Følte ofte det var jeg som gjorde leksen isteden for henne, for hun var ikke til stede.

Stå på for barna deres, gå i bresjen for dem!

Nå er det pakketid. Henter Mille rett etter skolen. Jentetur til Oslo, wiiihiiiii!

Snakkes senere, klem Nina

#Sotos #leksefri