Ja , da har vi kommet hjem etter å ha tilbragt hele ettermiddagen hos Katrine og resten av hennes herlige familie.
For mange måneder siden ble jeg kontaktet av ei mor som også hadde ei jente med Sotos Syndrom. Siden de kun bor 1-time unna, var det kjempekjekt hvis jentene våre kunne møtes. Pga av sykdom har det måttet vente, men nå som alt er i orden, kunne vi endelig ta oss en tur.
Hele den koselige familien ventet på oss, og tok i mot oss med åpne armer. Mor, far, storebror Brian og tvillingene på 10 år, Katrine og Susann. Tenk det dere, familien har kun visst at Katrine har hatt Sotos i et par år, og jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå hvordan de har klart seg så bra. All honnør til mor og far, for dette kan ikke ha vært lett. Jeg husker i alle fall når jentungen vår fikk stilt diagnosen når hun gikk i barnehagen. Da åpnet alle dørene seg, og vi fikk all mulig hjelp. Det har gjort det så mye enklere for oss den dag i dag.
Ikke bare er Mille og Katrine like av utseende, de fant faktisk tonen før vi omtrent hadde kommet oss inn dørene der. De ble som erteris, og skravla gikk i hundre. De heiv i seg en pølse hver, og så løp de avgårde. Familien er nemlig stolte eiere av flere praktfulle fugler, bl.a. mange undulater. De stortrives og får unger i fleng, og dere kan tro Mille syntes dette var kjekt!
Forstod plutselig smsén jeg fikk fra Katrine dagen før:”Hvis dere vil ha en undulat, så kan dere få ein”. Dere kan tro snuppeline ba på sine knær om å få beholde en. Da pappa Bjørn Erik ringte, og vi satte han på høyttaler, klarte jo ikke han heller å si nei. Så da vet dere det. I tillegg til å ha hund, katt og fisker, blir vi undulateier også…etter sommerferien 🙂
Praten mellom oss voksen gikk lekende lett. Vi har tross alt opplevd mye likt. Fikk se på barnebilder, og igjen tar det nesten pusten fra meg å se hvor like disse barna er. Som nyfødte er det nesten umulig å se forskjell, de vakre alvebarna våre ♥
Det var ikke lett å bryte opp og dra hjem. Jentene fant på det ene tullet etter det andre for å utsette avskjeden. Mille synes alltid det er i overkant vanskelig å ta farvel med folk, og denne gangen var det ekstra kjedelig.
Vi har lovet å møtes igjen. Det er ikke bare viktig for barna, vi voksne kan også dra nytte av hverandre og ha godt av å snakke i sammen. Det er mye som skal tilrettelegges, og det er flott å kunne dele erfaringer med hverandre.
Nå har en snart lykkelig undulateier sovnet, helt utmattet over alle inntrykkene hun har tatt innover seg i dag ♥
Klem Nina