God kveld fininger ♥

Vi får aldri nok av å utforske den lille øya vår. For ni år siden fant vi Klima Beach, en drøy kjøretur rundt hele øya som til slutt ender i en blindevei. Jeg husker det var magisk å bade i den lille bukta og se opp på de ubebodde åsene rundt. Nå har det blitt bygd noen få hus her, men sandstranden er fortsatt et “must” å besøke. 

Samtidig som stranden er et endemål for utflukten vår, er det samtidig alltid spektakulert og ferdes her i disse fjellene. Det ligger noen få hus spredt rundt omkring her, gigantiske hus, og jeg lurer alltid på hvilke folk som har råd til å bygge slike kolosser midt uti ingenmanns land. 

Igjen var det trioen pluss Pippi-luska som var litt rastløse som måtte ut på tur. Eller vi er vel ikke rastløse, men vi kan bare ikke dra hit uten å vise Mille alt hva øya har å by på. For selv om vi har vært her fire ganger før, så er det jo hennes jomfrutur, og vi vet jo aldri om vi kommer tilbake hit… 

Vi måtte selvfølgelig stoppe ved et at de mange små templene i veikantene for å vise og lære Mille hva det betydde. Inni var det bilde av en mann i førti-årene, og jeg orker ikke å tenke på hva som kan haskjedd med han. Det går klipper rett ut i havet bak, 30 meters fall, så jeg er redd denne ulykken har vært helt forferdelig…

Endelig, Klima beach! Når vi var her første gangen var det ingen mennesker her. Nå har stedet fått solsenger, en strandbar og til og med en do, så nå er det bare fryd og gammen. Vel, jeg må innrømme at det var litt sjarmerende når det ikke var noe her…

Det er greit å ha en snuppeline foran magen når det skal taes bilder…

Det var ikke akkurat sånn at vi slåss om badeplassen her. Slo i hjel et par-tre timer, men veien hjem var lang, og med ei snuppeline bakpå en firehjuling tar man ingen sjanser. Sabeltann ble sunget for full hals hele veien hjem for å være sikker på at sansene var skjerpet.

Ønsker dere alle en god lørdagskveld!

Klem Nina