• Hvordan det startet
  Ja, nå er det snart 1 år siden jeg startet bloggen, og da er det vel på tide å lene seg litt tilbake og reflektere over hvorfor man blogger og om det er noe man bør fortsette med. Det startet egentlig med at jeg trengte å fylle hverdagen min med noe konstruktivt. Etter to operasjoner og en evig kamp med å komme meg tilbake til normaliteten igjen, var det viktig for meg å ha noe kjekt å holde på med. “Blogglandia” ble derfor min lille redning for på mitt eget lille netthjørnet, ble det mulig for meg å få utløp for mine krumspring. Å blogge ble mitt fristed, hvor jeg fikk muligheten til å dele mine tanker. Det ble fort en rutine, et stort lyspunkt i hverdagen.
• Elsker å ta bilder
  Jeg har alltid tatt mye bilder. Elsker å drasse rundt med diverse kameraer. Jeg vil nesten påstå at jeg blogger i bilder. Tar rundt 1500 bilder i måneden, så jeg har en del lagret her og der. Jeg har ikke noe fancy dyrt kamera, og er heller ingen spesialist på å ta bilder. Kjører autofokus, og krysser fingrene for at det blir sånn nogenlunde ok. 
•  Respons
  Ja, hva hadde jeg forventet når jeg begynte? Det har jo blitt så “poppis” å blogge, og kampen om leserne er knalltøff. Mange mener vi som blogger har oppmerksomhetstrang, at det meste ser likt ut, og ikke minst at vi glorifiserer. Visste dere at 2 av 3 nordmenn jevnlig leser blogger? Så når jeg begynte å dele hverdagen min med dere, så var jeg veldig i tvil om hvordan det ville bli mottatt. Jeg kan med en gang si at det har vært både oppturer og nedturer. Men takket være dere trofaste travere, har jeg alltid holdt motet oppe. Mange av dere har jeg også fått møte underveis, og guriland så kjekt det har vært. Dere lesere er gullgode!
• Familie
  Når man er fra Oslo og velger å bo i Stavanger, så sier det seg selv at familien synes dette er toppen. De har alltid kjent meg som utagerende og i vinden, så det kom nok ikke som noen bombe at jeg valgte å gå denne veien. Alle ungene heier også på mammaen sin. Dennis er så vant til at kjæresten Kristin tar fram kameraet i ett sett, så han poserer villig “nesten” hver gang. Pelle synes det var på tide at mora tok pennen fatt, for han synes det ble veldig mye bilderedigering og Facebook før jeg startet. Han vil helst ikke være med selv, men han synes det var på tide at mora fant seg sin egen plattform. Mille-mor er stjerna mi, og også min største kritiker. Hun er min største inspirasjonskilde, og hun har nok dere alle blitt godt kjent med nå. Bjørn Erik er den trygge basen. Han bidrar til all humoren, og uten han ved min side hadde ikke dette fungert.
• Venner 
  Det er vel blant vennene mine jeg ble mest overrasket. Noen er nemlig veldig flinke til å peke utover hele tiden, i steden for å gjerne peke innover og se seg selv. Jeg må nok bare innse at ikke alle har støttet meg på min vei. Kanskje fordi de ikke helt har skjønt hvor viktig dette har vært for meg. Når ens verden raser sammen, så må man gripe tak i et eller annet som får en på beina igjen, og dette var mitt halmstrå. Jeg har alltid heiet på vennene mine. Alltid ønsket dem alt godt. Forsøkt å ikke dømme, men vært med å se lyset i tunnelen. For noen var det visst ikke plass til en “blogger” i gjengen. Det var som en venninne sa i går:” En dag våkner de opp og finner ut at Nina plutselig ikke er ved dems side lenger, og så lurer de på hva som skjedde, men da er det for seint”. Selv synes jeg det er trist, men på en måte godt også. Endelig vet man hvem som er ens riktige venner, hvem man med sikkerhet bør investere mer tid med. MEN dere, når dette er sagt, så er nok ikke denne dama venneløs. Nei, langt i fra! For uten mine gode støttespillere, mine kjære gode snuppeliner, hadde jo ikke dette fungert i det hele tatt. Tror de fleste av dere har funnet ut for lengst at jeg bruker mye tid i lag med fine folk.
• Tjener jeg noe på bloggen? 
  Nei, guriland, så absolut ikke! Det er ytterst få bloggere som kan leve av dette. Jeg gikk over sponsorhenvendelsene mine nylig, telte 32 stykk seriøse, men har ikke svart på en eneste en av dem. Med sponsorer stilles det plutselig krav til en, og da må man velge å satse, og der er ikke jeg. Da blir man målt på leserklikk i hue og ræva, og det maset er jeg på langt nær klar for. Det hender derimot at jeg tipser om ting jeg selv har hatt glede av, kule sko, pleiende produkter eller spennende utflukter og reisemål. Dette er ting jeg har brydd meg om før jeg begynte å blogge, og derfor faller det seg helt naturlig å dele disse positive opplevelsene. 
• Hvor går veien videre?
  Bloggen har kommet for å bli. Målet mitt er å ha et til to innlegg hver dag. Jeg er ikke så opptatt av å skyte fra hofta, jeg trenger ikke å be opp til dans. Jeg liker å dele de små øyeblikkene, humoren og ikke minst galskapen til tider. Alvorlig kan jeg nok også være, og ikke minst sårbar. Jeg tar en dag av gangen, for vi vet alle hvor fort ting kan snu…

Jeg blir rett og slett GLAD av å blogge. Det er min måte å få dagene til å gå på nå som ting ikke henger helt på greip. Jeg må velge å tro på at dere der ute setter pris på det jeg deler med dere. At jeg bidrar til at dere kanskje trekker på smilebåndet en gang i blant, eller rett og slett feller en tåre med meg…

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Klem Nina

#blogger #bloggno