God kveld dere!
I dag var turen til stallen tung. Ettervirkningene etter intens trening og behandling hos manuellterapeut gjør at jeg helst vil finne senga, men det kommer jo ikke på tale. Det er ikke snakk om at snuppeline Mille skal måtte lide for at mora er litt skrall til tider, det er bare å bite tenna i sammen.
For det er ikke bare ungen det skjer noe positivt med når vi går inn stalldørene på Leikvoll. Med en gang vi gjenforenes med hesten Vilja og setter i gang med rutinene og stellet hennes, forsvinner alt det vonde i nakken. Da er det ikke tid til å kjenne etter hvor det trykker, fokuset er et helt annet sted, da bare koser vi oss.
Jentedrømmen har gått i oppfyllelse, og det er mange søte små piker som sammen med Mille deler den samme entusiasmen. Vi er der ti ganger i måneden, og hver bidige gang er det de samme snille jentene som blidt møter oss. De er der når vi kommer og de er nesten alltid der når vi drar hjem igjen mange timer seinere. På lørdag var vi alle der sammen ganske så seint utover kvelden. Hestene var stelt, de stod mette og fornøyde i båsene sine, mens jentene snikksnakket rundt dem. Gulrøttene ble tatt frem og delt ut, gjerne mot et kyss i bytte ♥
Pippi-luska godkjente møkkinga til mat-mora si…
Det er ikke tull når jeg sier at formen er mye bedre nå enn den var for fire timer siden. Livet i stallen er balsam for kropp og sjel.
Ønsker dere alle en fortsatt fin kveld. Det skal bli godt å tenne stearinlys nå og komme seg under pleddet.
Klem Nina
