Heihei fininger!
Ja, da var min bedre halvdel på vei ut i havet igjen. Hjertesukk som jeg savner han allerede ♥
Det er så typisk meg å lene meg så totalt på mannen min, når jeg føler meg sårbar og ikke minst umotivert. Da går jeg litt inn i meg selv, blir stille og noe ambivalent til alt. For Bjørn Erik gir meg rom til å ha slike dager, for han vet jo at det går over. Han lar meg senke skuldrene, for selv å gi gass på alle fronter. Han viser hvor stødig han er, han yter det lille ekstra når det trengs. Fikk nesten litt småpanikk i dag, når han plutselig skulle reise igjen, for da veit jeg at det er meg ene og alene som må styre skuta. Men kanskje det er like greit? På tide å komme seg opp av hullet sitt? Komme seg opp på hesten igjen?
Jeg har på en måte lenge grua meg litt til det nye året. For det er så mye som skal, eller rettere sagt MÅ på plass. Mista piffen når bessen ble syk og jeg så hvor aleine mamma var med ansvaret. Da ble mine planer, kalenderen som allerede var fylt opp de neste tre månedene, så meningsløse. Men hva kan man gjøre? Fortsette å grave seg ned, og utsette alt? Jeg kan jo selvfølgelig ikke det. For jeg har forpliktelser, mange, jeg må i alle fall forsøke å levere.
De siste dagene har jeg tenkt og reflektert mye over hva som må til. For at målene som er satt skal bli nådd. Jeg skal virkelig forsøke å holde meg til planen. Men skulle det skje noe underveis, som gjør at ting må legges på is, så må det være lov å ta en pause fra alt. Det må være ok…
Opp klokka seks, ungene ute til halv åtte, i leiligheten og rydda bod, kondis og styrke trening på Pulz, tatt i mot ny leieboer, ordna med depositum i banken, fått superduper servise hos vippedama mi Fine Kahtrine, for så å rekke å kysse på mannen min i gangen her før han dro klokka 13 ♥
Nå venter jeg på at snuppeline skal komme hjem, for vi skal pynte oss å dra i teater etterpå. Hjulene svinger…jeg er i gang!
Ønsker dere alle en fortsatt flott dag! Klem Nina
Kos dere masse.