God lørdag fininger!

I går var det full rulle her i Oslo fra morran til kveld. Vi var ute av huset i 11-tiden og klokka passerte midnatt før vi var hjemme igjen. Ikke rart jeg nå sitter her i fred og ro mens hele huset fortsatt sover.

Etter å ha lekt turister i flere timer dro Bjørn Erik for å treffe Dennis, for de skulle på Nationalteateret og se “Verdiløse Menn”. Da tok vi jentene strake veien til Ullevål. Endelig konsert med One Direction!

Mille ville ikke gå glipp av noe, særlig ikke oppvarmer Isak Elliot som er hennes store yndling, så vi var ute i god tid. Hele fire timer før 1D skulle på scenen, satt vi parat som tente lys. Malt på lepper og skinn, ihuga fans med andre ord.

Presis klokka 21, kom kjekkasene på, og da kan dere tro det var ei som dessverre gikk rett inn i fobienes verden. Det er en kjent sak at disse Sotos-barna kan ha sterke reaksjoner på visse ting. Mille takler ikke fyrverkeri og ballonger, og 1D kjørte på i dobbel forstand fra omtrent begynnelse til slutt. Da ble hun helt urasjonell. Putta doble ørepropper (omtrent umulig) inn i øra og ville hjem. Stressa noe så inn i hampen, og holdt så hardt for ørene at hun ble helt nummen i hendene og begynte å riste. Stakkars lille jenta mi ♥

Dette har hu mor vært med på maaaaaange ganger før, men denne gangen nektet jeg å la henne gi etter for redselen. Takk gud for at gutta valgte å spille i hele to timer, for etterhvert som fyrverkeriet hadde en lang pause og hun ble vant til at hundrevis av ballonger ble lekt med rundt henne, klarte hun å smile igjen. Jeg var litt usikker der en stund, men ved å si uttallige ganger at dette var ufarlig og utrolig kjekt, tørket hun tårene og overvant frykten. Hun stod faktisk og trampeklappa på de siste låtene og smilte fra øret til øret. 

Så på tross av litt bøll i startet, ble denne opplevelsen en suksess. Jeg merker jeg er skikkelig forbanna på anmelderene. De må jo være noen gamle gubber som heller burde ha vært på “Tons of Rock” i går. Jeg synes firerbanden leverte så til de grader. De sang som noen engler og underholdt oss med stor entusiasme fra begynnelse til slutt. Jeg elsket dem nesten (bare nesten) like høyt som ungpikene som stod å grein rundt meg på alle kanter. Fantastiske låter, utrolig fengende.

Mille som på en måte klarte å overmanne noe hun som regel sjeldent gjør, klarte ikke helt å roe seg ned etter konserten i går. Hun var så høy på seg selv, så lykkelig. Tror hun sa til seg selv høyt “hundreogfjørti” ganger at dette var det beste som hadde hendt henne i hele sitt liv. Tror faktisk det var en slag selvpleie hun holdt på med der. Hun trengte å overbevise seg selv, klype seg hardt i armen fordi hun faktisk for en gang skyld klarte å holde ut i et slikt kaos.

Klokka var nærmere ett, før hun falt til ro. Skravle gikk i hundre, og jeg er overbevist om at den vil fortsette i dag. Regner med at Kristin og Dennis skal få historien om gårsdagens bragd servert utallige ganger. De skal nemlig passe henne, hun skal sove over, mens undertegnede og kjæresten skal på festival. Vi skal på “Over Oslo”, og jeg gleder meg!