Snorkling, dykking og de nydeligste solnedganger...

God morgen!

Jeg har litt problemer med å sove for tiden. Det kan ha noe med at tempoet og opplevelsene i det siste har gjort at jeg har stupt til sengs hver bidige kveld. Nå som det plutselig skjer svært lite, og jeg hverken har hund eller barn som trenger meg, blir jeg ikke sliten, og behovet for søvn særlig stort. Godt å vite at jeg allerede til torsdag skal finne fram festivalteltet og begi meg ut på nye eventyr med gode venner og bamsefar Bjørn Erik.

Nå som jeg har litt tid til overs og jeg endelig har et nettverk som fungerer optimalt, må jeg få delt resten av Bali og Gili Trawangan opplevelsene mine med dere. Har fortsatt en masse å dele før jeg avslutter med en oppsummering av hva som er et “must” å vite hvis man selv skal ta turen.

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vi valgte altså å dele opp ferien vår i tre. Vi startet på Bali i Seminyak, tok deretter båt over til Gili Trawangan og avsluttet på Bali, Kuta Beach. Gili Trawangan var nok stedet som appelerte mest til meg. Følte meg nesten som en backpacker, og fikk derfor ungdomsdrømmen min oppfylt.

Vi tok båt fra Bali, Pandang Bai og over til Gili Trawangan. Turen tok 1,5 time og var bittelitt tøff. Fikk råd hjemmefra om å ta med reisesyketabletter, men hverken Mille eller jeg blir sjøsyke…men Bjørn Erik ble det. Stakkaren svetta godt der en stund, men med nesa luftende ut av vinduet gikk det på et vis.

Det litt snodige ved å dra fra Bali til Gili var å dra fra et hinduistisk samfunn til et muslimsk. Alt av små templer, røkelser og offergaver som vi så hvorhen vi gikk, opphørte. Begge stedene snakker indonesisk, noe alle de 248 millioner menneskene i Indonesia må lære seg, men allikevel snakker de to øyene totalt forskjellig lokalt språk. De på Bali kan altså ikke forstå hva de sier på Gili, litt merkelig egentlig, for de er kun en liten båttur fra herandre. Det er hele 740 forskjellige språk i Indonesia og det gjør det hele ganske så komplisert. Det virket på meg som om de lokale visste veldig lite om hverandre. Ingen vi møtte på vår vei hadde noensinne vært på reise vekk fra fødeplassen sin.

Å komme til Gili Trawangan var helt fantastisk. Ingen biler, ingen mopeder, kun hester og sykler. Man måtte ta av seg skoene og hoppe i vannet for å komme i land, for her var det ingen stor kai å legge inntil. Fikk litt panikk når jeg forstod hvordan vi måtte komme oss til hotellet vårt som lå sydøst på øya. Jeg var lite keen på å la de små ponniene dra store meg og alle baggasjen vår. Vi løste det ved å haie til oss flere hestetransporter. Fordelte oss og baggasjen, så det ikke ble så mye for hestene å dra på. Sa også høyt og tydelig i fra om at vi ikke hadde hastverk. Kusken trengte ikke å få hestene til å galoppere, noe som visttnok var helt normalt. Ikke for familien Thorsen, hesteelskerne, no way, we are NOT in a hurry!

Vi valgte derfor å forflytte oss rundt på øya med sykler. Hvis jeg ikke tar helt feil er stien rundt på ca. 8 kilometer. Vi brukte en time på å sykle, med litt drikkepauser og en del bildeshout underveis, men kunne nok fint spasert rundt på to timer. Jeg merker når jeg sitter her hjemme og mimrer nå, at det blir viktigere og viktigere for meg å komme meg tilbake på et vis.

Når man kan bo og spise godt, samtidig som livet utenfor døra di har en så absolutt laidback atmosfære, uten mas og stress, ja da er livet ganske så deilig…

Dere kan tro vi var spente den dagen vi satte nesa vår mot Gili Trawangan..

Ikke lange biten fra Padang Bai til bittelille Gili Trawangan…

Enkleste frøken å reise på tur med…

En smule kultursjokk…det var bare å senke skuldrene og ikke minst tempoet.

Et dykkerparadis…

Det er nesten, bare nesten så jeg fikk lyst til å lære meg å dykke etter å ha sveipa innom reisebloggen til “Alex in Wanderland” her. Bjørn Erik SKAL ta dykkersertifikatet, men jeg er altså litt ambivalent til det. Redd rett og slett. Time will show.