Eventyret til Røssdalen!

God morgen kjære venner!

Da har jeg akkurat våknet opp i egen seng, og det må være lov å innrømme at ryggen likte det noe bedre en det 3 cm harde underlaget i teltet i går. Dere kan tro han far satt lenge på nettet i natt for å finne soveposer og underlag som er mye snillere mot “gamle” tunge kropper. Vi planlegger allerede neste gåtur med overnatting i telt, men da trenger vi en del oppgradert utstyr.

Vi startet i alle fall turen med stor optimisme. Med Lillebjørn Nilsen på full guffe, var bilturen innover mot Forsand kommune unnagjort på et blunk. Vi visste ingenting om stedet vi skulle til, eller hvor langt det tok å komme dit, men drømmen var en åpen lysning mellom fjellene, ved en bekk med trollskog rundt. 

Vi fulgte en gammel stølsvei langs hele Røssdalsvatnet, i ganske steinete terreng de første kilometerne. For meg som har tråkka over et par ganger og Mille med dårlig balanse, var dette litt utfordrende. Det tok vel en drøy time, sikkert fordi vi var litt usikre (gikk mye fortere på hjemveien). Vel fremme, etter å ha gått hele vannet og forsert en grønn liten trollskog, møtte vi på noen ganske så nyskjerrige “okser”…tror jeg. Vanskelig å se, men jeg innbiller meg at det var gutter, tøffe “snørrvalper”. Hmmm, ble noe skeptisk til at de skulle være våre eneste naboer de nærmeste dagene.

Teltet ble satt opp på nullkommaniks, og bålet ble vårt samlingssted. “Oksene” tuslet videre, og ga hu mor fred og ro i sjelen. Allerede klokken 20:00, begynte flokken å gjespe og sikle etter varme soveposer og en god natts søvn, men det kom ikke på tale. Vi tok en kveldstur, fisket, lagde saft med vannet fra elva og fortalte skrønehistorier. Vi klarte å holde koken et par timer til, men da var det natta på alla mann.

Jeg våknet opp til at han far stekte egg og bacon. Frokosten og kattevasken ble unnagjort i de nydeligste omgivelsene “ever”. Deretter gikk turen oppover mot Indravatnet. Denne gangen uten stor oppakning, så jeg var overbevist om at vi skulle klare det. Dessverre ble det full stopp ved den store ura. Med kjempesteiner på 2-3 meter, og en litt sliten Mille, fant vi ut av vi stoppet der. Vi hadde ikke med noe kart, og med null mobildekning, visste vi ikke hvor langt vi hadde igjen til vannet. Nå vet vi at vi var like ved, og burde presset minsten litt til, men vi får heller ha det til gode. Det ble uansett en god gåtur på et par-tre timer, og det var jo det viktigste.

Dette skal vi gjenta, det er “snickersogtwist”. Vi skal forsøke å få til en tur til før temperaturen synker og høsten setter inn for fullt.




Vi kjøpte oss fiskekort på nærmeste (eneste) bussholdeplass. Puttet 50 spenn i boksen…








“Han” her og jeg ble aldri noe bestevenner. Han jaga Pippi et par ganger, så jeg var nødt til å ta henne opp på armen og stå bak et tre til han bestemte seg for at kampen var “tapt” og gikk sin vei…












Dette er aller første gang Mille så en maurtue! “Hvor har jeg feila?”, tenkte jeg da…






Dissa “sexa” for oss hele natta…







Supert å ha med seg denne lille saftsaken. Mindre enn en barnehånd, og ga oss hele 5 liter saft…






Her sa det STOPP! Ingen var klare for å forsere disse kjempeblokkene. Neste gang…


Dette er en laaaaang historie. Vi manglet liksom en M (møteplass) for å klare å gå rundt hverandre. De stod midt på stien på hjemveien…





Hmmm, kjenner jeg har vært med på noe fint. Får takke den flinke mannen min som igjen har vært pakkesel og derfor også gjort det mulig for oss å oppleve dette. Men når det er sagt, så bar vi tuppene også max av det vi klarte. Mille var kjempeflink og roses opp i skyene for sin ståpå vilje.

Ønsker dere alle en finfin dag!

Klem Nina

 

#utpåtur #turtips #røssdalen #telttur #familietur #rogaland

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg