Tanker…

God morgen kjære venner.

Det er noen ambivalente dager vi alle går i gjennom nå. Atter en gang i menneskets historie oppleves en tragedie og krise så omfattende og stor, at man mest av alt har lyst til å låse seg inne og stenge resten av verden ute. Men det kan man jo ikke. Man kan ikke lukke øynene og tenke at dette klarer jeg ikke å forholde meg til, dette skjer ikke meg og mine, og håpe det forsvinner av seg selv.

Jeg merker dette er et “touchy” tema å diskutere blant folk. For av en eller annen merkelig grunn, så virker det som om mange tror vi kommer til å måtte gi slipp på det vi selv har ved å åpne armene våre for de som så akutt trenger hjelp. De tror på en måte det blir et “før” og “etter” Norge, med færre goder. At landet vårt “etter” vil være stykket opp og delt med resten av verden. 

Hvorfor mener noen at vi har krav på all denne herligheten ene og alene? Hvorfor ikke nøye seg med litt mindre og dele der det trengs? Hvorfor er det så vanskelig å gi slipp og tenke annerledes?

Jeg vet det kommer til å skrives historie med store arr, men håper og tror vi i sammen klarer å se oss selv i speilet etterpå og føle vi bidro. Jeg husker historiene til bestefar som under andre verdenskrig smuglet nordmenn over til svenske grensa. Han fortalte om en evig redsel for å møte “feil” folk som kunne avsløre dem. For det var nok av dem som arbeidet i mot. Det var til tider dumdristige valg han tok, men guriland så modig han var. Det motet kan man komme langt med, og jeg håper og tror vi alle kan finne det fram.

Folk som flykter fra eget land, har tenkt seg lenge om før de som siste utvei pakker sekken og drar fra alt de eier og har. Håpet er å en gang få returnere hjem igjen, og det håpet synes jeg det er verdt å gi dem ♥

Klem fra håpfull Nina

    1. Vakkert beskrive.. Og sant Nina.. Mange som er redde for det ukjente.. Trur det er mest det. Redde for kva det kan ha å seie for “meg og mine”.. Vi har det alt for godt i dette landet vårt. Vi forstår vel ikkje kva nød og armod gjer med eit menneske.. Uendeleg trist..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg