For en fighter!

God mandag dere!

At jeg skulle få oppleve det som skjedde i går, hadde jeg aldri trodd. I hvert fall ikke så fort! Mille har ikke ridd lenge, men nå viser hun sånt et pågangsmot og en viljestyrke uten like, at jeg tror pinamegdø den jentungen kommer til å klare alt!

Jeg ble skrekkslagen når Bjørn Erik og jeg entret stallen. Jeg var rett og slett ikke klar over at de skulle ri hindre. Dagen før øvde de på bommer som lå på bakken, men denne gangen skulle de altså opp i høyden, jøjemei! 

Pulsen min steg og jeg hvisket febrilsk på inn- og utpust til Bjørn Erik at nå måtte han ta det helt med ro. Skulle noe skje så fikk han holde seg hos meg, og for all del ikke løpe ut til henne. Dette hadde trener Helle kontroll på.

Tenk det da dere! Jenta som ga opp håndballen, som ble så trist og lei fordi hun ikke trodde hun skulle klare noe som helst, driver med sprangridning. Vel, hun har i alle fall begynt å snuse litt på det. Hun og islandshesten Vilja på hele 24 år, som forøvrig mangler et øye, klarer og ikke minst tør å utfordre seg selv og mestrer det så inni hampen bra! Wow!

Jeg er ikke noe særlig fan av utropstegn, liker ikke “skriking”, men denne gangen må jeg få lov. “Er du stolt av meg nå, mamma?” Vel, nå har jeg alltid vært stolt av jentungen min. Synes hun er en mester i å overvinne det vi gjerne ikke alltid har helt trua på. Synes ikke det er lenge siden hun gikk i terapiridning, og sklei av hesten for den minste lille bevegelse. Det er en evighet siden nå…

Det må nevnes at snuppeline ramla av sa det sang helt mot slutten av ridetimen. Vet ikke nøyaktig hva som skjedde, men hun mistet den ene stigbøylen i selve hoppet, kom skeivt ut av det, og klarte ikke å gjenvinne balansen. Det er typisk meg å snu meg vekk, og jeg gjorde selvfølgelig det denne gangen også. Hørte hun deiset i bakken med et brak etterfulgt av et hjerteskjærende skrik. Jeg holdt pusten og klamret meg fast til han far som hadde litt stramme kjever der et øyeblikk. Hun gråt noen tapre tårer stakkar, men med god hjelp fra Helle, kom hun seg rett opp på hesten igjen og hoppet et par ganger til…mens hun fortsatt gråt.

Alle faller av. Veldig skummelt der og da, men hun lærte nok av det også. Trodde hun skulle bruke flere timer på å komme seg til hektene igjen, men når hun kom ut fra felleslunsjen en time etterpå, med tomatsuppe i munnvikene, smilte hun igjen fra øre til øre. Fallet var ikke glemt, det blir nok det store “snakkisen” fremover, men hun lo av det. “Det gjorde veeeeeeldig vondt mamma, men det går bra”….


Ja, det går alltid bra, Mille-mor. Det har du vist om og om igjen. Du er og blir en fighter ❤

Ønsker dere alle en super solskinnsmandag! Jeg skal ut å gå rundt øya vår nå, og leite etter høstmotiver.

Klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen  Snapchat: ninasprell

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg