God kveld, kjære dere.
Nå tar jeg en liten pust i bakken, mens snuppeline er i bursdagsselskap hos ei i klassen. Hun begynner altså å bli så gira over at hun selv skal feires i morgen, så det var godt hun fikk noe annet å tenke på for en stakket stund.
For aller første gang, måtte hun klare seg på egenhånd i stallen i dag. Jeg var nemlig nødt til å reise å hente kaken hennes. Vi har alltid hatt tradisjonelle feriringer for alle barna våre. Alltid her hjemme, med de gode gamle barnelekene, taco-kos, is og gelé , men det er en ting jeg alltid påkoster meg, nemlig kaken. Jeg eier ikke bakeferdigheter selv, er snart 50 år, og føler det toget har gått for lengst. Så kaken, den må Line bake.
I år hadde jeg ingen idéer på hvordan den skulle være. Jeg var helt blank, så jeg la alt i hendene på Line. Det eneste jeg gjorde var å gi henne masse stikkord om hva snuppa vår liker, og det gjenspeiles rundt om på hele kaken. Den er altså så flott, og jeg er stum av beundring.
Kaken ble altså fraktet hele den lange veien fra Vestre Åmøy til øya vår Hundvåg. På gulvet på passasjersiden…med en jakke over seg. Mille har ennå ikke sett den, og hun dirrer av spenning. Av erfaring kommer denne til mette både de som kommer i morgen og på selve dagen henne på tirsdag. Den mektige saftige sjokoladekaken, er såpass høy, så jeg deler den opp i små skiver, alle skal få. Åhhh, som jeg gleder meg til å putte lys på denne herligheten og vise den til henne. Det skal bli moro å se om hun skjønner alle de små temaene som er spredt rundt omring på den…
Nå skal jeg begynne på geléen. Den lages i tre etapper, og jeg håper jeg blir ferdig med to lag før natta kommer.
God helg!
Klem Nina
