Eventyret er i gang!

God morgen!

Jeg er egentlig ikke så fan av å bruke utropstegn, liker ikke å skrike, men akkurat nå føler jeg for å rope bittelitt. Nå gjenstår det nemlig bare å klemme litt på mamma, Mille og Pippi før jeg setter meg i bilen og svipper bort på Gaustad hvor barndomsvenninnen min Tine skal hentes. Sammen skal vi skravle høl i hue på hverandre hele veien opp til Trysil. Vi er ganske så like hun og jeg, ble ofte kalt søstre som små (besteforeldrene våre så ikke forskjell), og er det noe vi er gode på, ja så er det å tatle.

Turen hjem til na mor fra Stavanger til Oslo startet seint i går ettermiddag, men vi tuppene kom gudskjelov helskinna fram til slutt. Jeg må vel innrømme at det ikke er særlig optimalt å stå opp før fuglene fiser for å jobbe 8 timer og deretter begynne å kjøre 60 mil, men det er viktig for meg å komme opp på fjellet samtidig med de andre i dag. Takket være supersnill Mille, som for øvrig er en drøm å ha med seg på tur, ble kveldskjøringen så koselig atte. Med hjemmelaga deilige matpakke, snop, ny spilleliste og ikke minst noen frekke Tussvik & Tønne podcaster, spiste vi milene sakte men sikkert. Trioen, ja Pippi også, er et godt team på lange bilstrekninger.

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå skal jeg altså plukke opp Tine-mor og så skal vi kjøre oppover mot Gardemoen, hvor vi skal vente på bestis Tonje. Hun lander snart med flyet fra Stavanger, og Linda og Ronny skal plukket henne opp. Selv om jeg har vært i Tryisl ørtifjørti ganger før, er sjansen ganske så stor for at jeg tar omveier eller kjører feil. For veldig ofte er jeg passasjer, og skravler altså så inni hampen mye at jeg glemmer å se på veien. Derfor har jeg bestemt meg for å kjøre etter de andre, så jeg slipper å tabbe meg ut denne gangen. Har ikke tid til å bruke mer dyrbar tid i bil, selv om jeg digger det nye lille gliset mitt.