48 år og lykkelig, ikke sant?

Nå må man vel få si at man har kommet godt over halvveis i livet? Tenk, nå er jeg en “voksen” dame, mamma, søster, venninne, datter og ikke minst kone-mor på snart 50 år!

Enten man vil det eller ikke, så er det vel på sånne dager man tar seg en liten pust i bakken og reflekterer over hvordan det står til i heimen. Er man fornøyd med livet så langt? Er man “that happy girl”?

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jeg har ikke gatas dyreste bil, flotteste hus, hytte på fjellet eller haugevis av gryn i banken, men som hardbarka østkantjente fra Oslo, har disse tingene aldri vært grobunn for hverken lykke eller livskvalitet. Trygghet, balanse, lek og moro har vært mye viktigere, og ikke minst det å dyrke vennskapsforhold og kjærligheten. 

Jeg kommer nok aldri til å slutte å hente frem barnet i meg, men merker det blir viktigere og viktigere for meg å ta gode valg. For med god dømmekraft, høster man også gode livserfaringer. Det å snuble underveis er helt innafor, men verktøyene til å stable seg på beina igjen, har gudskjelov vokst og blitt bedre med åra. 

Den stadige interessen og søken etter ny lære, har gjort meg sikrere på meg selv. Jeg har fått sterkere ryggrad og med den også en stemme jeg ikke lenger er redd for å bruke. Jeg er ikke så opptatt av hva folk mener om meg lenger, jeg takler å være litt upopulær. Så lenge jeg klarer å se folk i øya, og stå for det jeg sier og gjør, kjører jeg nok på videre med samme livsappetitt.

Så da får jeg vel si meg enig i at livet har fart ganske så godt med meg så langt. Det er bare å brette opp ermene å ta fatt på neste kapittel. Håper virkelig dere alle vil være med meg videre på ferden, for dere er gull verdt heile hurven!

Stor klem fra 48-åringen Nina til tider “sprell levende”…