Ja, sånn går nå dagen...

Hei, dere!

Mille er ikke så mye bedre, men det kan kanskje ha noe med at det er vanskelig å finne ut av tilstanden henne også. For hun er livredd for å forsøke å tråkke litt ned på foten. Hun vil ikke trigge smertene, så da er det ikke så enkelt det her. Jeg synes fortsatt hun har mye væske i kneet, så vi får heller ta tiden til hjelp.

Vi har derimot god erfaring med “å ta livet med ro”, for det har blitt noen runder med pjusk Mille. Akkurat nå ser vi på urgamle barne-tv slagere. NRK driver å digitaliserer alt gammelt materiale, så nå fant vi pinemegdø de gamle “Pompel og Pilt” episodene. Vet dere hva? De skremte livskiten av meg som liten! Mille ler seg ihjel av historiene mine, men jeg kjenner ennå at nakkehåra reiser seg. Jeg synes fortsatt dette er “creepy”, vel, hele settingen er snål. Moralen ” Det er bedre med to enn ingen reparatører”, er jo helt sjuk.

Jeg må le litt, for jeg er tydeligvis ikke alene om synes at “vaktmesteren” og gutta var skumle. På Wikipedia står følgende:” Serien ble sendt første gang på NRK i 1969, og deretter i 1973, 1976, 1979 og 1985. Hver gang skapte den debatt og leserinnlegg i landets aviser, og mens noen barn elsket serien ble andre vettskremt. Etter et lengre opphold ble den sendt igjen i 1994. Det siste og lange oppholdet skyldes at barnepsykologer mente at serien var uegnet for barn og ville gi dem traumer, hvilket avstedkom stor forargelse blant den voksne befolkning som (tross alt i hovedsak ikke hadde slike traumer) mente at såpass måtte unger tåle”. Herregud for et drama! Jeg synes jo egentlig at vi som barn hadde godt av å bli røska litt i. Vi kunne jo ikke bare se kosikos med Veibeke Sæhter i “Lekestue”. Mille derimot, skjønner ikke et kvekk av at vi ble skremt. Hun synes det hele er komisk og til tider ensformig og kjedelig. Ja, ja, tidene har tydeligvis forandret seg.

Når vi først var i gang med denne nostalgien, tok vi lik så godt for oss et par episoder av “Pernille og Mr. Nelson” også. Gurimalla, så vi virkelig på dette? Det virker så gørrkjedelig. Jeg husker fortsatt jeg satt limt til skjermen, og grein hver gang avslutningssangen kom:” Når timen er slutt for denne gang, for denne gang, for denne gang, og derfor vi synger vår avskjedssang, vår avskjedssang, for denne gang. Velkommen igjen, ha det bra lille venn, ha det bra lille venn, til vi sees igjen, så leker vi litt med vår beste venn, med vår beste venn, til vi sees igjen”. Jeg husker faktisk sangen etter noter ennå, hvor sprøtt er ikke det?