Klart vi var nødt til å være den “typiske turisten”, dere!
Man kan rett og slett ikke være i London, uten å farte rundt og besøke de skikkelig turistmagnetene. Den dagen vi hadde vårt koselige møte med den gamle klassevenninnene min René, hadde denne dama her så absolutt ikke lyst til å labbe tilbake til hotellet. Jeg var i fyr og flamme, med en øl som tikket inn i hvert bein, så Nina-mor ville impulsivt ut på vandring.
Bjørn Erik er aldri vanskelig å be, så plutselig befant vi oss på undergrunnen igjen, og etter et par opp og frem og bort og ned, var vi midt blant store majestetiske bygninger. England har så absolutt mye å være stolt av, og en blir jo reint “blown away”, av alt som skjer rundt om i nærheten av Westminster Abbey. Vi begynte turen vår fra det berømte gigantiske “hjulet” London Eye, gikk over brua Tower Bridge for så å ta klokketårnet Big Ben i nærmere øyesyn. Vi var ikke de eneste som gjorde det, selv om det begynte å bli svarte natta, så vi gikk raskt videre mot Trafalgar Sqare. Strekningen dit er nydelig, og bærer preg av krigens mange helter, men vi valgte som sagt impulsivt å vandre der i mørket, så kameraet forble i veska for en gangs skyld.
På dette tidspunktet var øllebøllen på vei til å forlate kropp og sjel, og det frista svært lite å begynne på nytt igjen. Selv om vi ikke skulle hjem før seint dagen etter, valgte vi allikevel å ta det med ro. Etter å ha vært en liten svipptur innom fargesprakende Chinatown, fikk beina en velfortjent hvile på en nydelig liten italiensk restaurant. Det var fortsatt et par timer til midnatt, og vi hadde som vanlig lakenskrekk, og valgte som vi ofte gjør når vi egentlig ikke orker noe mer, å gå på kino. Med lommene proppfulle av sjokolade og brus (ja, det var på tide å legge vekk mr. alcohol), så vi John Wick: Chapter 2, og selv om jeg på et tidspunkt der duppa litt av i armkroken til han far, våkna jeg brått igjen. For dette var på måte ingen “slapp av film”, nei tvert om. Det var et fyrverkeri, kall det gjerne blodbad fra begynnelse til slutt, og det forundrer meg ikke det grann om vi også etterhvert får servert en oppfølger. Om jeg likte den? Tja, eneren var nok bedre, men det var i fall bedre å se det, enn å ta tidlig kveld. For det kan man jo så absolutt ikke gjøre, når man først har barnefri og er på tur med den aller beste…
Hmmm, jeg har nok litt London-feber ennå, og jeg tviler på om jeg blir kvitt den med det første. Jeg er altså så happy over å skulle vende nesa mi bortover dit igjen allerede i mai, men da blir reisefølget et helt annet. Da er det oss venninnene sin tur, og jeg kan altså ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg. For fem fjols på vift, må jo bli bra!
Ha en superduper fin torsdag dere!
Klem Nina
Instagram: nthorsen
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell