Stavanger – Oslo, the walking dead trip!

Da var vi på vei! Trysil here we come!

I skrivende stund sitter vi i bilen oppover mot eventyret, og etterhvert skal vi stoppe og møte de andre heldige som også har hatt muligheten til å dra avgårde tidlig. Jeg våkna opp helt mørbanka i kroppen. Det pleier jeg jo som regel å gjøre hver dag, men etter gårsdagens kjøring, med høye skuldre, skjerpa blikk og hjertet i halsen, var jeg altså helt ødelagt. Mamma advarte meg, for hun er alltid bekymra når eneste arving er ute å kjører på lange strekninger, og skal jeg være helt ærlig, så hadde det nesten vært bedre å reist direkte i dag, for jævligere kjøretur skal man leite lenge etter.

Grøss og gru! I det vi satte oss inn i bilen hjemme i Stavanger, begynte det altså å snø. Snø på Vestlandet betyr alltid kaos delux, og før vi hadde nådd Ålgård, var det et faktum at denne turen kom til  bli tøff…og meeeget lang. Det hjalp lite at jeg har begynt på sesong 2 av “The Walking Dead”, for etterhvert begynte faktisk veiene å se ut som den forbaskade skrekkfilmen, vel og merke uten alle zombiene. Det stod vogntog overalt, og jeg begynte å fæle skikkelig.

Det hele toppa seg, når vi skulle opp en himla lang to-felts bakke, og vi telte hele syv trailere som stod dønn fast. Vi begynte å kjøre saktere og saktere, og panikken var et faktum. Jeg visste at hvis jeg også var nødt til å stoppe helt, var det “game over”. Så begynte altså traileren foran meg å spinne, du ser det på første bildet under her, og da fikk jeg altså helt fletta. Jeg agerte impulsivt og heiv meg over i motsatt kjørebane, og spant som en galning selv, men kom meg gudskjelov helskinna forbi hele sirkuset. 

Jeg var altså så happy over å ha kommet meg videre, men lykken varte kort. For like før Kristiansand, stoppet det helt opp. Vi rikka oss ikke av flekken, og det er merkelig det der, hvordan tankene plutselig begynner å spinne. Mille var f.eks. veldig glad for at hesten vår Sol ikke var med, for hun takler ikke å stå i henger når bilen står stille. Vi satt altså der og fabulerte over mulige kriser. Tenk hvis noen måtte føde nå i køen, rekke et fly eller en båt, ikke utenkelig i det hele tatt med så mange biler og folk. Etterhvert så oppstod det faktisk litt panikk i nabobilen. En mann begynte fortumla og banke på bilrutene og spurte om noen hadde noe å spise. Han hadde sukkersyken, og begynte å føle seg skikkelig dårlig. Ei lykke for han at han kom til oss, for vi er jo alltid beredt. Den halvgira mannen fikk med seg både det ene og andre, og etterhvert gikk Mille bort til han med litt Pepsi Max også. Så det ble altså litt action innimellom vasking av bil innvendig (joda, noe måtte jeg jo finne på), Tusvik & Tønne podcast og etegildene våre.

Det ble altså ny rekord på oss. Hele tolv timer tok det å komme seg hjem til mamma i Oslo, og aldri før har det vært bedre å komme inn dørene og i armene hennes. Fyttikatta for et horrorshow! Jeg har aldri opplevd makan. Snødekte veier med is under har alltid vært min store skrekk, og jeg priser meg lykkelig over å ikke skulle kjøre igjen på mange dager. Vel, vi kjører jo nå, men denne rompa er nå planta godt nede i passasjersete…

 

 

Nå plinger det inn meldinger her om at vi skal møte gjengen på Elverum. Vi har kjørt forbi Gardemoen, har akkurat sneia Eidsvoll skiltet, så nå er det ikke lenge igjen før Stovner-gjengen kan klemmes. Åhhh, dette skal bli så moro!

Det er ikke alltid så enkelt å konsentrere seg om å blogge på ei hytte med 16 livlige fargerike mennesker, men kameraet er selvfølgelig med, og jeg skal så absolutt gjøre mitt beste.

Skrives i Trysil, fininger!

Klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg