Ja, da var vi på´an igjen, dere!
Denne dagen startet med et brak, med avtaleboka slått opp igjen og meg klistra til telefonen. MR time er i boks, Smerteklinikken er kontaktet, linser er bestilt, tannreguleringstime på gang, Solaklinikken snart på plass og etterhvert regner jeg å ha Ortopediteknikken også under kontroll. Det som derimot har vært noe av det viktigste, er å få tak i medisiner til den kjære katten vår Lala.
Den 15-16 år gamle katten vår, uff flaut å ikke huske eksakt hvor gammel hun er, er ikke helt i slaget for tiden, og det er helt uaktuelt å ta henne med til dyrlegen. Vel, hvis det kreves at vi gjør det, må vi selvfølgelig det, men det siste møte hennes der, ble reine marerittet. Jeg veit rett og slett ikke om hun tåler slik påkjenning akkurat nå, og kvier meg derfor veldig til å ta den avgjørelsen. Er nemlig så redd for at vi kommer hjem igjen uten katt.
Takket være Google.no, vet vi hva som feiler henne. Hun har “Blodøre”, en infeksjon som fyller øret hennes med veske, og vi ser jo at hun ikke har det greit. Hun kommer og “kjefter” på oss, hun ber på en måte om hjelp, og vi forsøker så godt vi kan. Bjørn Erik eller Dennis holder henne, mens jeg får hull på “ballongen”, slik at jeg får tømt øret. Hun sier ingen verdens ting, lar oss holde på, og det er nesten så jeg tror hun forstår at vi er der for henne.
Det er normalt at katter får blodøre. Det forårsakes av et sprengt blodkar i øret, være seg etter en slåsskamp eller at de går og rister for mye på hodet. Jeg mistenker at hun har fått midd, og at hun har ristet seg til denne tilstanden. Det har helt sikkert plaget henne en god stund, uten at vi har lagt merke til det. Midd er ganske så smittsomt, men jeg ser at hunden vår Pippi gudskjelov har sluppet unna.
Takket være forståelsesfull veterinær, ligger det nå resept og ørerens klar for henting på apoteket, uten at vi trenger å påføre henne stresset med å frakte henne avgårde i bur. Antagelig vil dette hjelpe henne, så hun kommer seg på beina igjen. Jeg aner ikke hvor gamle katter blir, men jeg kjenner så absolutt på at vi ikke er klare for å miste henne ennå. Vel, det er man jo aldri…
Lala har ennå ikke kommet inn etter natten, og siden det er helt unormalt, kjenner jeg engstelsen bre seg. Jeg trøster meg med at det er nydelig vær ute, noe hun elsker, men hun trenger ikke å skremme meg så mye lenger nå, kjenner jeg.
Hilsen engstelig kattemamma Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
