Hallo igjen fra deilige Bali ❤
Akkurat nå har barna, ja både Bjørn Erik og Mille kan betegnes som det på akkurat det her, lokket meg med til verdens andre rangerte beste badeland. Det ligger fem minutter fra der vi bor, godt gjemt bort så Mille ikke har klart å se det, men når stedet har fått så gode skussmål, ja da kunne jeg ikke la være å nevne det for henne. Jeg skyr egentlig sånne steder som pesten, men i morgen går uansett turen videre ut på øya Gili Trawangan og da regner jeg med at jeg får metta mi av “fred og ro”.
Mens “barna” leker, har jeg funnet meg en skyggefull solseng hvor jeg kan skrive hjem til dere. På vår første stranddag, etter surfinga til BE, fant vi nemlig veien tilbake til Bali Sea Turtle Society. Her jobber en iherdig gjeng frivillige med å redde verdens utrydningstrua skilpadder. Uten hjelp fra oss mennesker, hadde disse nydelige skapningene gått dukken. For gjennom flere hundre år, kommer de tilbake gang på gang til den samme stranda, Kuta Beach, for å legge egg. På denne folksomme stranda i dag, klarer ikke eggene seg uten at de blir gravd opp og gravd ned igjen på et sikkert sted hvor de blir overvåka og passet på. Blir de liggende uten at vi gjør noe, vil skilpaddeungene gå mot den opplyste byen i steden for mot vannet. Tidligere, gikk de automatisk til vannet, men nå tiltrekkes de av det sterke lyset fra byen, og vil derfor gå feil vei.
Når skilpaddene blir kjønnsmodne i en alder av 25 år, kommer de altså tilbake til denne stranda de en gang selv ble født på, og om natta graver de ned eggene sine. Da sitter det allerede frivillige der og venter på dem, og de graver opp alle de ca 100 eggene etterpå. De registrer nøye hvor mange egg som ble lagt, og graver de ned igjen i en gedigen rugekasse, en plastskilpadde lenger oppe på stranda. Der overvåkes de nøye, i de ca 50 dagene de trenger på å klekkes.
Vi fikk faktisk være med på klekkingen denne gangen. Plutselig så vi nemlig et bittelite hode som stakk opp av sanda. Når en av de ansatte forsiktig begynte å grave litt rundt det, dukket det opp den ene lille skapningen etter den andre. Litt morsomt å få vite at når den første ungen klekkes, og den begynner å bevege på seg, signaliserer den til de andre eggene rundt seg om at det er på tide for dem også å “våkne”. Når de etterhvert kommer seg opp av sanda, blir de lagt i store baljer med vann, og så får vi “ekstrahjelperne” være med å bidra.
Ved å donere en liten pengesum, får vi utlevert en billett hvorpå vi etterpå får utlevert hver vår lille nyklekka unge i en liten plastikkboks med vann. De små krapylene til BE og Mille var utrolig spretne og livlige, og holdt på å hoppe ut flere ganger. Etter en nervepirrende gåtur ned til stranda, stilte de seg på rad og rekke med de andre, hvor de i sammen endelig fikk slippe ungene løs, til friheten, og se de stabbe seg de få meterne trygt til havs.
Om 25 år, vil en av tusen overleve å komme tilbake. Det er et stygt tall, men allikevel et ørlite håp om at arten vil overleve…
Hallo, lille skjønne venn…
For to år siden var vi også med på dette fantastiske tiltaket, og da stod det igjen en stortutende Mille-mor. Hun hadde akkurat sett “Sammy”-filmen, og synes det var forferdelig trist å vite at hennes lille venn antagelig ikke ville klare den strabasiøse veien til å bli voksen.
Lykke til på ferden, fine du…
Denne gangen kom det ingen tårer fra minstejenta vår, men hun var allikevel stille og tankefull etterpå. De små uskyldige skilpaddeungene er gode og mette nå, av alt innholdet de har spist i fra egget, men om få dager ville de hungre av sult og forsøke å spise på det første og beste de finner. Vel, mange vil nok allerede på det tidspunktet selv ha blitt føde for noen andre, men Mille håper sterkt på at det lille knøttet hennes, finner noe godt på sin vei, og ikke søppel forårsaket av oss mennesker…
Dagens Bali-tips: Ikke lei moped her nede. Allerede etter få timer, møtte vi på et australsk par lappa godt i sammen av sykehuset. Det kjøres altså så stygt her, gjerne fem i bredden, og det er venstre kjøring. Politiet er også ofte korrupt, og plukker turistene ut med omhu for å få fylt opp lommebøkene sine. Du bør virkelig ha cash på deg hvis du først støter på dem. Det er påbudt med hjelm, men vi har hørt om folk som har blitt stoppe likevel, hvorpå politiet alltid klarer å finne på en “feil” du har gjort. De skremmer deg ved å si du må bli med på stasjonen hvor du vil få en skrekkelig bot, eller du kan punge ut der og da en litt mindre sum. Styr unna moped sier nå jeg, lei deg heller egen sjåfør for en hel dag til utfluktene dine, eller ta en drosje. Husk å avtal pris på forhånd, det er lurt å prute, for det bør ikke koste deg mer en 100.000 ca 60,- norske kroner hvorhen du skal. I dag kjørte vi en strekning som hadde tatt 25 min å gå, og da fikk vi turen til 50.000 rupi.
Kyss og klem Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
#bali #sommer #ferie #mammablogg
