Redselsfull båttur til Gili Trawangan…

Hei igjen, dere!

I natt våknet vi dessverre opp til ei syk snuppeline. Feberen var skyhøy, og hun hadde vanskeligheter med å finne roen. Gode omsorgsfulle ord fra pappsen, en kald klut på panna og ikke minst febernedsettende medisiner fikk gudskjelov en sliten kropp til å sovne igjen. Hun fikk noen gode timer på øyet, og våknet feberfri, men så absolutt ikke frisk.

Bjørn Erik har vært hos legen her på øya, som faktisk har kontor her på Hotel Vila Ombak, og han anbefalte oss å begynne på medisinene vi har medbragt, Apocillinen. De kan nemlig ikke måle crpén her, det er noe primitivt, så for å være på den sikre siden og ikke kaste bort dyrbar tid, tar vi sjansen på at dette tar knekken på uhumskhetene. Jeg forstår ikke helt hva det kan være, men er selvfølgelig litt engstelig for at ørene gir henne trøbbel igjen, siden vi har vært i et badeland, men hun mener selv hun bare har litt vondt i magen. Time will show, og vi krysser fingrene for at vi for en gangs skyld er heldige og at dette er noe raskt forbigående. Nå ligger vi alle i dobbeltsenga og ser på HBO. Jeg tror de har Harry Potter dag i dag, for nå sender de den ene filmen etter den andre med den eventyrlige trioen.

Det var forresten med nød og neppe vi klarte å komme oss ut til Gili Trawangan denne gangen. Lite visste vi at det i det siste har vært alt for urolig sjø til at båtene har kunnet gå. Man har to muligheter på seg til å ankomme øya. Enten med båt fra Bali eller med fly til Lombok og båt videre til Gili Trawangan. Vi kjøpte faktisk flybilletter forrige gang vi var her, men etter å ha hørt hvor lite flyet er og ikke minst hvor liten rullebanen er på Lombok, stod vi over. Jeg har ikke all verdens flyskrekk, men jeg er ikke noe fan av små fly, vind og liten rullebane. Vi valgte heller å ta en av de raskes båtene som bruker to timer over, og det satset vi på denne gangen også.

Til opplevelsesturene våre bruker vi ofte de litt ordentlige bilene som får lov å henge rett utenfor hotellet. Har du først tatt dem i bruk, er de på deg i løpet av et sekund og tilbyr seg å være guide og sjåfør på alt hva øya kan tilby. Vi har som sagt vært borti det meste her før, og hadde ikke de alt for store planene denne gangen, men fikk til en deal hvor sjåføren ordnet skyss og billett til havna, samt henting og kjøring til hotell og/eller flyplassen når vi returnerer. Det er veldig greit å ha en “alt mulig mann” med seg på laget, for det er ikke alltid bare bare å få alt til å gå på skinner av seg selv. 

Det var fullstendig kaos i havna når vi ankom etter en heseblesende biltur fra hotellet. Det gikk i røkk og napp og sjåføren var i overkant stressa den dagen. Jeg tuller ikke når jeg sier at de tre mobilene han hadde ringte hvert bidige sekund, hvorpå han svarte, noterte seg ting og kjørte som om han hadde stjålet kjerra. Jeg hater villmannskjøring, så Bjørn Erik var nødt til å ta frem sinnastemmen:”It´s not our time to die today, sir”. Etter mye om og men, og bytting av bil underveis, kom vi oss endelig helskinna frem til havna, men fyttikatta for et sirkus vi møtte der. Det hadde i to dager hopet seg opp med passasjerer som ikke hadde kommet seg avgårde pga de store bølgene, og alle var temmelig desperate.

Mille og jeg lagde oss en base hvor vi passet på alle tingene våre, mens Bjørn Erik fotfulgte en av de som virket temmelig oppegående og som var en av de som etterhvert kunne få tak i gyldig boarding pass. Flere og flere begynte å heve stemmen og de skjelte ut den ene etter den andre som gjerne visste noe om hva som foregikk, men det fant vi ut var lite lurt. Da gikk rullgardina ned, og vi forstod raskt at det å true å anklage noen ikke ga deg noe som helst mening, da ble du automatisk flyttet bakerst i køen.

Bjørn Erik er verdens mest tålmodige sjel, og jeg tror faktisk vi var en av de siste som fikk komme med båten den dagen. Jeg var ikke helt sikker der og da, men plutselig ble det liv i leieren, og vi fikk endelig den etterlengta beskjeden om å komme oss fort ombord. Jeg var altså så glad når vi endelig var i gang, at vi kunne legge den lite koselig havna bak oss, men den gleden var kortvarig.

Jeg har aldri i mitt liv vært så redd i båt før. Denne opplevelsen topper til og med seilturen som liten hvor masta på seilbåten vår i ferien knakk. Det er en grunn for at man blir frarådet fra å ferdes til havs her nede på denne tiden av året. Det var sukkertopper på bølgene og båten slo og slo og velta rundt på seg. I tillegg viste de den siste Mad Max filmen på TV´n, og man får ikke akkurat noe “good feeling” med på kjøpet der.

Det ble en helv…. tur, og jeg var altså så redd. Jeg så for meg at vi gang på gang gikk rundt og at alt ville bli svart. Jeg gikk gjennom scenariet i hodet mitt, og øvde på hvordan vi enklest mulig skulle klare å komme til nødutgangen og redde oss ut. Folk var stressa og de spydde over en lav sko. Det lukte derimot ikke, for det klarte ikke å overgå diesel lukta fra motorene. Jeg var sjeleglad for å endelig se Lombok og etter vært alle Giliøyene. Jeg følte jeg hadde vunnet i Lotto etter faktisk å ha overlevd strabasene, og hoppa faktisk lett for en gangs skyld i land. 

Åhhh, du deilige Gili Trawangan, du kan tro det var godt å se deg igjen, paradis…
 

Det ble noen nervepirrende timer å vente, men han krabaten her gjorde det mye enklere for oss…

Gull-billettene…

Den lille båten slo og slo mot bølgene og av og til føltes det ut som om vi skulle fly og gå helt rundt…

Der spydde dessverre snuppeline, og hun føler seg så absolut ikke tipp topp, men feberen har gudskjelov ikke vist seg. Måtte dette snart gå over…

Dagens Bali-tips: Kjøp transport og ferjebillett som en pakke, og sørg for at sjåføren din ordner boarding pass til deg før han får siste rest av betalingen. Jeg så hvor frustrerende det var for de som stod igjen på kaia uten noe form for hjelp, og da er det bedre å betale litt ekstra for en pakkeløsning hvor folk som kan språket gjør alt hva de kan for deg.

Nå begynner det vel å lysne hos dere også? En ny dag, nye muligheter. 

Klem Nina

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#bali #reise #sommer #mammablogg

3 kommentarer
    1. Hei Nina,
      Følger med. På reisen deres. Det bringer tilbake mye minner. Båtturen from Hell høres kjent ut. En bekjent av meg opplevde det samme fra Bali til Lombok. Hun trodde hennes siste dag var kommet!!
      Hilsen Monica

    2. Inger Monica: Det som hele tiden kvernet i bakhodet mitt, var at Bjørn Erik for to år siden, nevnte at han hadde hørt det var en del ulykker på disse turene. Det skulle han ALDRI ha gjort…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg