Ohhh-la-la for en helg det her har vært!
Bjørn Erik og jeg sitter i skrivende stund i bilen på veien hjem fra Kristiansand, og jeg er så glad for at vi la godviljen til og fikk til denne turen. Det er mye som skal klaffe når en trenger pass til både hest, hund og barn uten familie rundt seg, men denne gangen gikk det lekende lett. Det har nemlig vært høstferie nå, og da dro Mille gladelig til mamma i Oslo. Hesten var det heller ikke noe problem å skaffe godt stell til, for vi er heldige og har flinke og behjelpelige folk rundt oss på Leikvoll. Mellomstemannen Pelle tok seg av resten av dyreflokke, så yorken Pippi, katten Lala og fuglene Snow og Yellow har helt sikkert ikke lidd noen nød.
I motsetning til meg, så har jeg utrolig flinke og driftige venninner som ber til fest når de fyller år. Sakte men sikkert runder den ene etter den andre førti, bare barna egentlig i forhold til meg, og denne gangen var det Jannicke sin tur. Jeg ble først kjent med den sprudlende sørlendingen da hun bodde i Stavanger, og vi har klart å holde kontakten etter at hun flyttet til Oslo. Jannicke er samfunsengasjert, reflektert og har alltid beina godt planta på jorda. Hun er tydelig og rett frem, og det er nok akkurat det jeg beundrer henne mest for. Der jeg gjerne trekker meg tilbake og er konfliktsky, er hun ærligheten sjøl. Hun liker ikke å gå rundt grøten, hun orker ikke noe mikk makk, og det setter jeg utrolig stor pris på. Så når dette kvinnfolket av et fyrverkeri ba til festlig lag, var jeg jammen meg ikke sein med å takke høylydt “ja”. For dette ville jeg på ingen måte gå glipp av.
Før vi førti gjestene møttes i kvellinga, tok Bjørn Erik med seg Rikke, Tonje og myself, på en liten bytur med god mat og drikke. Værgudene viste seg fra sin aller beste side, og det ble en skikkelig pangstart på feiringen. Vi øllebøllet og fniste oss gjennom dagen, og var nokså gira på å fortsette i samme stil når vi etterhvert kom oss i finklærne. Vi ble invitert til å ta maksitaxi med flere av de andre gjestene, og det var kjekt å endelig møte alle disse menneskene vi bare hadde hørt om å ikke truffet.
Jubilanten Jannicke strålte der hun tok i mot oss, i finfin kjole og så klart prinsessekrone. Klemmer og håndhilsninger ble utført i fleng og etterhvert ble glassene fylt til randen og festen var plutselig godt i gang. Det var goórd og taler i fleng og helt fantastisk mat ble fortært mens festens steg i takt med volumet. Jeg var som vanlig i ekstase over å være med mine aller beste igjen, så jeg tok meg så vidt tid til å styrte på do i redsel for å gå glipp av noe. Ikke ville jeg hjem heller, vel, det ville vel egentlig ingen i fra Stavanger-gjengen, for vi har tydeligvis lakenskrekk, men når klokka bikka tre måtte også vi kaste inn håndkle. Klemmer ble igjen delt, før vi stabla oss inn i taxien. Det var en stor lettelse å slippe av fjollete frøken Eike og Stormoen, for de var tydeligvis på en helt annen planet enn meg. Rikke rørte ikke en dråpe alkohol denne kvelden, men det er tydeligvis ingen hindring i å ta litt av. Ikke rart jeg elsker denne gjengen ❤
Kunstprosjektet Slow Bridge må oppleves. Fra å være en mørk skummel undergang som du helst haster forbi, har 5300 barn prydet den med hvert sitt lille speilbilde. Helt nydelig, spør du meg.
Hva da på tide på finne senga?!
Da har vi passert vårt kjære Moi (love you a lot all you Moiére freinds), og da er vi jo neeesten hjemme jo. Hjem til Vålerengakamp, og vi øyner en liten sjanse for å vinne i dag så vi slipper den redselsfulle tanken ved å rykke ned. Vi får satse på det.
Håper dere alle har hatt en koselig helg, og at dere er “fit for fight” og ny uke i morgen.
Klem Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
