Jeg hadde aldri trodd at denne dagen skulle komme...

Når jeg vokste opp, var jeg som alle andre redd for ting. Jeg kan ikke huske eksakt hva som skremte meg, men jeg satt nå rundt middagsbordet og fikk med meg det de voksne diskuterte, og snappa nå opp litt her og der. Det var den gangen TV´n gikk i svart/hvitt, og det ikke gikk en dag uten at vi satt samla i stua hver gang nyhetene rulla. Jeg husker jeg synes det var det kjedeligste øyeblikket i døgnet. Språket var stivt, og til tider uforståelig, og stort sett gikk det i politikk, politikk og politikk.

I dag har ting forandret seg drastisk. Det går ikke en dag, uten at “vi advarer om sterke bilder” popper opp. Lista for hva “vi tåler” er til tider skyhøy, for vi har på en måte blitt vant til at verdenen har blitt grusom og at ingenting overrasker lenger. Det at jeg derimot nylig følte en stor trang til å være med på å vise min avsky, vise at jeg tar avstand for en type mennesker, hadde jeg aldri trodd at jeg skulle oppleve. Heller ikke at dette var noe jeg så som så viktig, at jentungen min på 11 år også måtte være med.

For det er ikke til å stikke under en stol at samfunnet har blitt mer kaldt og fiendtlig i kjølevannet av stor lediggang og stort fokus på flykning- og innvandringspolitikken. I steden for å vise aksept og mangfold, lener mange seg på at det må være love å være skeptisk og stille spørsmål til det ukjente. Jeg er til en viss grad enig, men er det greit når det går ut over mennesker?

Jeg var som sagt litt redd for ting når jeg var liten, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er mye mer engstelig i dag. Jeg blir redd når høyreekstremismen får vokse. Når nære venner og til og med familie ukritisk deler propaganda, uten å kildesøke opphavet. De er med på å så tvil og ser ikke lenger hvert enkeltmenneske der ute som kjemper hver dag for å overleve.

Jeg har valgt å tro. Ikke som en religiøs, men jeg velger å tro på menneske…